- Du trenger bare tid, sa overlegen om overgrepet
Jeg er russ om en drøy måned. Jeg ønsker å kunne håndtere denne tiden uten å leve i konstant frykt for alle guttene og mennene jeg ikke kjenner.
Jeg trenger sårt behandling for situasjonen jeg er i, men blir møtt av en stengt dør. For to år siden ble jeg utsatt for et overgrep etter ikke å ha blitt hørt da jeg sa «nei».
Det tok meg godt over halvannet år før jeg turte å si ifra om at jeg trengte hjelp hos overgrepsmottaket i Oslo.
Det var rask prosess fra jeg kom inn døren til jeg hadde hatt en rekke timer, og to måneder senere ble det sendt en henvisning til Distriktspsykiatrisk senter (DPS).
Én uke etter fikk jeg et brev i posten. Jeg hadde fått time om halvannen måned, og døren for behandling så ut til å åpne seg.
«Bare tid»
I dag var timen min. Jeg ble tatt imot av en overlege som skulle gjennomføre en vurdering av meg før det kom en eventuell behandlingsplan.
Etter overgrepet er intimgrensen min nådd etter klemming og småklein fyllesnakk på fest. Etter det skjelver jeg så mye at hele meg rister, og jeg gråter så mye at jeg er helt umulig å få kontakt med.
Dette fortalte jeg overlegen. Og hva svarte hun? «Du trenger ikke behandling, du trenger bare tid.»
Med det svaret følte jeg meg så tråkket på. Jeg følte meg rett og slett skikkelig tullete som satt der og prøvde å be om hjelp. Overlegen avsluttet timen med å si at jeg skulle få lov til å gjennomføre et utredningsintervju, selv om hun relativt nedlatende la til at det egentlig ville være unødvendig, ettersom jeg mest sannsynlig ikke ville få behandling. Og det er vel fordi jeg ikke er «psyk» nok?
- Les svaret fra DPS nederst i saken
Snart russ
Det er forståelig at DPS må prioritere pasientene de anser som mer akutte, men det er på ingen måte grunn til å behandle mindre akutte pasienter som om vi er dumme.
Ettersom jeg brukte et godt år på å fortrenge det meste av overgrepet, for så nærmest å drukne i skam og skyldfølelse det neste halvåret, fant jeg overlegens utsagn om at jeg bare trenger tid, provoserende.
Overgrepsoffer: – Skammen har vært der i mange år. Jeg har følt at det var min feil.
Jeg ønsker å leve et normalt ungdomsliv. Russetiden min begynner om en drøy måned, og jeg ønsker å kunne håndtere denne tiden uten å leve i konstant frykt for alle guttene og mennene jeg ikke kjenner. Men hva hvis jeg møter ham der også?
Overlevelsesinstinkt
Et av hovedpoengene til overlegen var at siden jeg omgås med overgriperen min i flere sosiale situasjoner på jevnlig basis, er jeg stabil og oppegående nok – ikke et vandrende vrak på randen av et mentalt sammenbrudd. Men jeg håndterer kontakten med ham fordi jeg må, ikke fordi jeg vil.
Jeg unngår ham etter beste evne, men noen steder er vi tvunget til å samarbeide. Overlevelsesinstinktene mine er det eneste jeg lever på i de situasjonene. Det er ikke noe jeg kan komme utenom.
Så hvor langt må jeg gå for å få behandlingen jeg sårt trenger? Må jeg virkelig si at jeg vurderer å ende livet mitt, til tross for at dette ikke stemmer?
Min grense ble nådd for lenge siden. Så hvor «psyk» må jeg fremstå som før jeg får hjelpen jeg har krav på?
Aftenposten kjenner skribentens identitet. Innlegget publiseres anonymt av hensyn til de involverte.
DPS svarer: - Sånn skal det ikke være
Kjære jente (19), det er leit at du ikke følte deg forstått da du kom til første time hos behandler ved vårt Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Sånn skal det ikke være.
Du forteller om en vanskelig situasjon over flere år som hindrer deg i å leve det livet du ønsker. Jeg kan bare beklage din opplevelse av å komme til en stengt dør ved første samtale hos oss.
Jeg er derimot glad for å høre at du i den neste samtalen på DPS fikk snakket ordentlig om ditt behov for hjelp, og at det synes som dette ble forstått av legen din.
Det er viktig for oss å se deg, med dine behov og ønsker, slik at vi kan møte deg med en god og riktig behandling.
Det er avtalt en ny time hvor dere fortsetter utredningen. Jeg håper dere sammen kan komme frem til en løsning som gjør at du får den hjelpen du trenger. Det er fint at du turte å si ifra. Dette kan hjelpe oss med å gi et bedre tilbud til våre unge pasienter.
Seksjonsleder hos den aktuelle DPS
