SiD

Jeg gråt fordi Birgit Skarstein skrev historie

  • Marianne Knudsen (20)

Birgit Skarstein og Philip Raabe i Skal vi danse på lørdag. Espen Solli / TV 2

Jeg vet hvor mye det koster å stå i bresjen og fremme likestilling.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Likestilling kommer ikke av seg selv. Det krever en satsing på representasjon og en samfunnsendring både i holdninger og i adferd. I Skal vi danse på lørdag var for første gang noen i rullestol representert i det folkekjære programmet.

Både som funksjonshemmet selv og som menneskerettighetsaktivist kjente jeg hårene reise seg og tårene ligge tett i øyekroken. Jeg synes det er viktig å sette ord på hvorfor.

Et kjennetegn i de fleste likestillingskamper opp gjennom tidene er at når man fra en minoritet utfordrer samfunnsskapte normer og barrierer, kan man oppleve både hets og sanksjoner. Lørdag skjedde det derfor et gjennombrudd, det ble skrevet historie.

Et gjennombrudd i likestillingshistorien

Jeg gråt. Ikke fordi jeg tvilte på om Birgit Skarstein hørte hjemme på parketten, eller på om hun kunne danse. Tvert imot. Men fordi det var et gjennombrudd i funksjonshemmedes likestillingshistorie. Det var et gjennombrudd der hun utfordret strukturene.

I helgen tok Birgit Skarstein en plass på majoritetens dansegulv, etter kommentarer som «kan de ikke lage seg et eget program», «funksjonshemmede kan ikke danse», og «hun kommer til å ødelegge programmet for de andre». Jeg gråt fordi Birgit Skarstein skrev historie.

Funksjonshemmede som minoritet møter systematisk diskriminering hver eneste dag og har gjort det opp gjennom tidene. Ennå er det ikke en selvfølge at funksjonshemmede får en plass ved bordet, at man er representert, og det er heller ikke en selvfølge at man får fulgt opp menneskerettighetene sine.

Historie kommer ikke gratis

Vi opplever en diskriminering som er så veldig skjult og internalisert, i samfunnet vi lever i. Derfor rører det ved hele meg når noen tar til motmæle og utfordrer disse strukturene.

Marianne Knudsen (20) Privat

Det rører meg på samme måte som da jeg grein da leder i Norges Handikapforbunds Ungdom Tamarin Varner holdt en skikkelig sterk appell da hun vant funkisprisen. Eller da Ida Hauge Dignes fikk publikum til å bli helt stille under talen hennes på funksjonshemmedes stolthetsparade, eller når jeg leser utdrag fra Camara Joofs bok Eg snakkar om det heile tida.

Jeg griner fordi jeg vet hvor mye det koster å endre samfunnet, stå i diskriminering, stå i bresjen og fremme likestilling. Jeg gråter ikke fordi at Birgit Skarstein «fikk til å danse», men fordi å skrive historie ikke kommer gratis.

Av og til er det som vi står stille. Men det gjorde vi ikke på lørdag, og det er en seier så innmari verdt å grine for.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Likestilling
  2. Diskriminering
  3. Samfunnet
  4. Birgit Skarstein
  5. Skal vi danse

Relevante artikler

  1. SID

    Å danse med Birgit Skarstein ble ikke som jeg hadde trodd

  2. SPORT

    Skarstein blir såret og provosert over dansehetsen

  3. SPORT

    Skarstein hetses før Skal vi danse-debuten: «Nei fysj, hvem vil se på folk i rullestol danse?»

  4. DEBATT

    Kort sagt, fredag 11. september

  5. A-MAGASINET

    – Jeg er ikke glad i at folk blir rasende eller såret.

  6. SID

    Hvis MDG vil bli bedre likt, må de ta ansvar for alle som vil bli arbeidsløse av politikken deres