Det har vært en mørk start på 2015. Som følge av terror og massedrap har vi gått inn i det nye året preget av sinne, sorg og frustrasjon.Når terror rammer Vesten, finnes det ikke grenser for hva som settes i gang. Verdens viktigste rettigheter er blitt krenket. Våre rettigheter. Ingen skal få komme hit og ta fra oss rettigheten til å ytre oss fritt. Det er et vanskelig tema å skrive om, for jeg er selvfølgelig helt enig, samtidig som magen min vrir seg i skyldfølelse og skam. Hele Europa har gått ut og stadfestet at "de er Charlie".
Hvem er så den ti år gamle jenta Boko Haram festet et bombebelte til og sendte ut i døden i forrige uke? Hvem er de 19 ofrene hun tok med seg?
Lever med terror hver dag
Terror er utvilsomt en av de største utfordringene verden står overfor i dag. Vi vet at omfanget er stort, men tillater vi oss selv å forstå hvor stort det egentlig er? Tenker vi på terror som en skremmende grusomhet som muligens kan ramme oss, eller tenker vi på det som noe millioner av mennesker lever i hver eneste dag?
Parallelt med terrorhandlingene i Paris blir landsbyer jevnet med jorden av terrorister i Nigeria. Enkelte liv kan ikke veies opp mot hverandre, og akkurat derfor mener jeg at urettferdigheten blir så tydelig.
17 franske terrorofre er selvsagt grusomt. Men hva med 2000 nigerianske?
Ble ufrivillig selvmordsbomber
Vi lar oss naturligvis påvirke mest av det som skjer der vi føler oss hjemme, og det forstår jeg. Likevel mener jeg at det er mange der ute som har et ansvar. Politikere, verdensledere og filmstjerner.
Alle de menneskene med en stemme som runger langt lengre enn det min noen gang kommer til å gjøre. Hvorfor minnes dere ikke den ti år gamle jenta som ufrivillig ble selvmordsbomber?
En minnemarkering der over én million mennesker, inkludert flere titalls verdenstoppledere deltar, er viktig og fantastisk inspirerende. Det skal sørges og det skal markeres. Det som frustrerer meg er bare det faktum at vi glemmer de mange ofrene som lever i dette hver eneste dag, helt til de plutselig ikke lever lenger. Det er mennesker som ikke provoserer, kritiserer og publiserer. De har ingen stemme, ingen rettigheter, ingen frihet og ingen sikkerhet. De er bare født på feil sted.
Markeringene finnes ikke
Når disse menneskene blir ofre for terror, oppfatter vi det som en bisetning på nyhetene, og vi fortsetter med middagen vår. Kanskje vi sukker og sier at "verden er urettferdig." Men vi bytter ikke profilbildene våre. Vi demonstrerer ikke i gatene. Verdens toppledere slipper ikke alt de har i hendene for å delta på markeringer. Markeringene finnes jo ikke?
Jeg ble sjokkert og trist over de grusomme hendelsene i Paris i forrige uke. Jeg hev meg straks på trendbølgen og tvitret "Je suis Charlie". Det var først etter at jeg snakket med min franske venninne, som lå i leiligheten sin i Paris og hørte på skuddvekslingene i Koscher-butikken kun et par gater unna, at jeg innså at jeg tok feil.
"Jeg har det tungt nå", skrev hun. "Men det blir enda verre av å tenke på alle de som hører slike lyder hver eneste dag".
Så mens alle andre er Charlie, er noen nødt til å være jenta som ble offer for Boko Harams terror. Det kunne faktisk vært meg.
Les også:
Anna Huseby (18)