Har ytringsfriheten grenser? | Katja Busuttil

Det er svært problematisk å fordømme det man oppfatter som rasistiske ytringer den ene veien, gjennom retorikk som kan tolkes som rasistisk den andre.

29. oktober sendte NRK-humorprogrammet Radioresepsjonen den faste spalten «flauhetskonkurransen». I spalten skal en av programlederne prøve å gjøre de andre så flaue som mulig.

Tore Sagen brukte anledningen til å etterligne noe av det han mente var det flaueste i vår tid, nemlig rasisme. Intensjonen var ifølge Sagen å gjøre narr av rasistiske holdninger, men reaksjonene og kritikken han har fått i etterkant, viser at rasisme fortsatt er et veldig sårt tema for mange.

Dette er kanskje ikke overraskende siden norsk presse i stor grad preges av politisk korrekthet. For mange opplevdes det satiriske innslaget som et ubehagelig sjokk, helt uavhengig av Sagens intensjoner.

Farge, ikke holdning

Sosialistisk Venstreparti-politikeren Marian A. Hussein har tidligere engasjert seg i kampen mot rasisme, og ikke overraskende slengte hun seg på i Sagen-debatten.

Det som er oppsiktsvekkende, er at hun på Twitter anklager NRK for å ha et rasismeproblem, samtidig som hun forteller at hun og mange «forventer at statskanalen lanserer et rehabiliteringstiltak for disse hvite guttene i humoravdelingen!»

Det er et stort paradoks at Hussein kritiserer NRK for rasistisk kultur, men samtidig henger ut programlederne og deres hudfarge. I tillegg er det ekstremt å kreve «rehabilitering» på bakgrunn av noens ytringer.

Dette er ikke bare en hersketeknikk: Når hun sikter til «hvite gutter», reduserer hun også kritikken til å handle om farge, ikke holdning. Dette er urovekkende, uansett hvilken etnisk opprinnelse man har.

Ensidig syn

Det er også et demokratisk problem at en politiker som er vara på Stortinget, ønsker å legge føringer for pressen, som i utgangspunktet skal være uavhengig og fri.

Presse- og ytringsfrihet er to av grunnpilarene i et demokrati. Det må finnes rom for kritikk i det offentlige ordskiftet, men like viktig er det at debatten er nyansert. Det er også svært problematisk å fordømme det man oppfatter som rasistiske ytringer den ene veien, gjennom retorikk som kan tolkes som rasistisk den andre.

Uten å legge føringer på pressen er det fullt mulig å forsøke å legge føringer på hva som anses som greit og ikke, gjennom en saklig debatt og dialog. Men dette er vanskelig å få til når debatten preges av hersketeknikker og ikke minst, i Husseins tilfelle, et ensidig syn på rasisme.