Den offentlige samtalen om sosial kontroll mangler løsninger | Sarah Zahid

Si ;D-innlegg: Å se arven fra tidligere generasjoner stoppes opp av «skamløse» døtre, er mange foreldres verste mareritt.

Mange skamløse arabiske jenter har utmerket seg i mediene den siste tiden. Det er blitt satt søkelys på den uakseptable holdningen til det såkalte «moralpolitiet», samtidig som det er blitt trukket frem egne erfaringer.

Som en ung muslim med utenlandsk bakgrunn i Norge føler jeg en dyp takknemlighet, lettelse og frihet gjennom de som har hevet deres stemme.

Deres offentlige formidling av personlige erfaringer og synspunkter er et banebrytende tiltak i kampen mot en utbredt og destruktiv kontroll. Til tross for dette synes jeg det har vært mangel på løsningsorienterte forslag.

Nødt til å forstå de som utfører kontrollen

Selvsagt krever det mot og tapperhet å stå fram, kreve sine rettigheter - trosse trusler og fare.

Men for å forebygge denne sosiale kontrollen som har vært dominerende i mange hjem helt siden de første pakistanske innvandrerne kom hit på slutten av 60-tallet, er vi nødt til å forstå det essensielle i denne kontrollen.

Vi er nødt til å forstå begge parters perspektiv, både de som utfører kontrollen og de som er utsatt. Dette er, i mine øyne, ingen kamp mellom gode og onde mennesker.

Som født og oppvokst i en pakistansk familie har jeg nær kjennskap til begrepet ære. Fra mitt ståsted så har «izzat», som det heter på urdu, fått et negativt preg.

For mange unge og eldre dreier denne æren seg om å ivareta og videreføre sosiale normer knyttet til religion og tro.

Det indirekte å påtvinge den muslimske niesen hijab er ikke nødvendigvis en handling fremmet av vond vilje.

Det handler i stor grad om en slags selvrettferdighet, noe så alminnelig som å fortelle barna at de ikke skal banne i kirken. I deres øyne er det er legitimt krav.

Nettopp fordi de selv har vokst opp med sosiale normer. Disse normene har de arvet fra sine foreldre, som har det fra sine foreldre. Å se denne dominoeffekten stoppe opp av «skamløse» døtre, er deres verste mareritt.

Tre faser

For meg handler «izzat» om selvrespekt. Noe jeg selv definerer uavhengig av hva andre måtte ha å si. Min «izzat» innebærer måtehold, kjærlighet og respekt for medmennesker.

Det vil være urimelig å knytte klesstil og alkoholbruk til denne sammenhengen. Selvsagt finnes det hensynsløse ekstremister som misbruker dette begrepet.

Vi er alle kjent med æresdrap. I slike situasjoner er det helt fundamentalt at myndighetene bryter inn. Men ikke alle muslimske miljøer er like ekstreme i oppfostringen av sine barn.

Det finnes så klart variasjon, men faktum er at sosial kontroll utføres av foreldre som også er glad i sine barn.

Jeg ser tre faser i bekjempingen av sosial kontroll.

Fase én er å forstå de som utøver kontrollen og hvilke intensjoner de har.

Fase to er for oss å få dem til å forstå oss. Å henge ut dem på samme måte som de henger ut oss, særlig taxisjåfører og imamer, vil være å skyte seg selv i foten. Vi er ikke hevnlystne. Vi er fredsorienterte. Det er lett å føle seg ekskludert og mindreverdig når du får høre at du er naiv og utelukkende fæl i oppfostringen av dine barn.

Fase tre er tålmodighet. Gi de som utfører sosial kontroll en sjanse. En sjanse til å vende vonde vaner.

Det motsatte er likegyldighet

Det vil neppe skje over natten, men gradvis og med vår støtte. Når jeg sier «vår støtte», mener jeg selvfølgelig ikke kun de med minoritetsbakgrunn.

I kommentarfelter under lenker til innlegg om skamkultur, ser jeg ofte en gjentagende kommentar: «Det gjelder ikke oss nordmenn. Det er ille nok at de har kommet hit, men det at de i tillegg skal klage over problemer imellom - det får de ordne opp i selv».

Elie Wiesel var en forfatter og holocaust-overlevende som sa følgende: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet».

Det å snu ryggen til urettferdige situasjoner er å velge den harme siden.

I 2016 eksisterer skam- og æreskultur i det norske samfunnet kun fordi den er tolerert og tillatt blant altfor mange.

Så la oss nå, gjennom effektive løsninger og solidaritet, sørge for at denne giften ikke sprer seg videre i generasjoner.

Har du fått med deg de skamløse minoritetsjentene?

Har du hørt Si ;D-podkasten?

Møt Bile, Herz og Srour i Aftenpodden Si ;D, hvor de diskuterer tematikken!

— Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå, skrev Nancy Herz (20) og Sofia Srour (21) på Si ;D. Sammen med Amina Bile (17) diskuterer de skam og ære i denne podaksten. Bile ble så inspirert av Srour og Herz at hun selv valgte å stå frem som skamløs.

Hør den med ett klikk her: