Det er klart. Spiseforstyrrelsen står innerst på bane én. Jeg står på bane to.
Vi står rett ved siden av hverandre. Med kort avstand.
Nesten så kort at vi kommer borti hverandre. Snart starter det. Men først må skuddet fra pistolen skytes i luften.
Først må de si klar, ferdig, gå.
Vi er i gang
Pang, sier det. Vi er i gang.
Spiseforstyrrelsen løper. Jeg løper. Vi løper fort begge to. Så fort vi bare kan. Rundt svingen får spiseforstyrrelsen et lite forsprang. Jeg må løpe ekstra fort for å holde meg rett bak.
Jeg blir liggende i hælene på spiseforstyrrelsen.
Det står hundrevis av folk rundt løpebanen. De roper. De skriker, klapper og heier. De slår på trommer og blåser i fløyter.
- På Ung.no kan du lese mer om spiseforstyrrelser.
Den eneste som har med seg en så stor heiagjeng, er meg. Det er ingen som heier på spiseforstyrrelsen. Den er der helt alene.
Spiseforstyrrelsen har ett mål: å vinne. Å vinne overlegent. Slik at den kan kjenne på følelsen av å slå meg. Over å ha sterkest vilje.
En runde er gått. To. Tre. Jeg må virkelig jobbe med meg selv for å holde meg i teten.
Jeg gir alt jeg har. Vet at spiseforstyrrelsen vinner hvis jeg gir opp nå.
Ta et valg
Vi har løpt fire-fem og til og med seks hele runder. Rommet mellom oss er blitt større.
For hver runde tar spiseforstyrrelsen mer og mer overtaket. Den leder. Ganske mye.
Jeg kjenner at jeg er sliten. Har aller mest lyst å legge meg ned. Gi opp. La spiseforstyrrelsen vinne. Hyle. Rope. Skrike. Gråte.
Men jeg vet at spiseforstyrrelsen ikke kan vinne dette løpet. For da vil den ikke gi seg. Spiseforstyrrelsen gir seg ikke før den har tapt.
Syv, åtte, ni runder er løpt nå. Nå er det et så stort mellomrom mellom oss at jeg snart må velge.
Jeg kan velge å bruke de siste kreftene jeg har på å sparke ifra. Gi alt jeg har.
Eller jeg kan gi opp. Da slipper jeg å gjøre det som akkurat nå føles helt uoppnåelig.
Er jeg villig til å gå igjennom så mye smerte for å vinne? Bruke så mye krefter?
Det er ingen andre enn jeg som kan bestemme hva jeg skal velge.
På den tolvte runden er jeg nødt til å ta et valg.
Hva skal jeg velge?
Jeg må bestemme meg.
Før det er for sent.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.