SiD

22. desember: Med litt assistanse kan jeg leve et normalt liv

  • Nikita Amber Abbas (19)
    Nikita Amber Abbas (19)
Før jeg fikk hjelp, ble jeg veldig ofte utmattet. Det hendte at jeg besvimte annenhver dag, skriver Nikita Amber Abbas (19).

Jeg kjemper hver eneste dag for å kunne leve så selvstendig som mulig.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg er funksjonshemmet, men jeg er en av de heldige. Jeg får nemlig brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Det er en ordning som skal sikre at funksjonshemmede får gjennomført sine hverdagslige rutiner og får leve selvstendige liv.

Så enkelt er det likevel ikke. Løsningen er langt fra ideell. Ordningen praktiseres ulikt fra kommune til kommune. Ikke alle som trenger ordningen, får tilbudet. Du får heller ikke alle timene du har behov for. Det gjør at du noen ganger må ta tøffe valg.

Kamp mot klokken

Jeg må tenke over når jeg kan henge ute med venner fordi det må passe med en assistent. Jeg må prioritere om jeg skal velge det sosiale behovet mitt eller det fysiologiske. Valg som for eksempel kan stå mellom å få hjelp mens man er på skolen eller å gå på do i løpet av ettermiddagen.

Selv om jeg er en av de heldige, har det ikke vært uten kamp. Det gikk flere år før jeg visste om ordningen. Søknadsprosessen var også veldig lang. Jeg kunne ønske noen hadde informert meg om BPA-ordningen tidligere.

Før jeg fikk hjelp, ble jeg veldig ofte utmattet. Det hendte at jeg besvimte annenhver dag. Det å gjøre vanlige arbeidsoppgaver som å gå på skole, dra på jobb eller være samfunnsengasjert var vanskelig.

Sånn hadde jeg det i flere år. Til slutt visste jeg ikke lenger hvordan det føltes å være uthvilt.

Nekter å gi meg

Det kan hende du tenker at jeg overdriver. At jeg bare burde prioritere de viktigste oppgavene og heller spørre de rundt meg om hjelp. At jeg skal droppe ting bare fordi assistenten ikke kan. Eller at pårørende skal være rundt meg konstant for å hjelpe.

Nikita Amber Abbas (19)

Det er forventet at jeg skal sitte stille og være takknemlig. Vi lever jo tross alt i Norge, men jeg er sta. Jeg nekter å gi meg.

Jeg kjemper hver eneste dag for å kunne leve et så selvstendig liv som mulig. Jeg har bodd alene siden jeg fylte 18 år. Jeg er ikke takknemlig med mindre jeg får den assistansen jeg trenger.

For hva er forskjellen mellom deg og meg? Hvorfor skal min funksjonshemning stå i veien for mine drømmer, som kunne vært et mindre hinder om jeg bare kunne få nok assistanse?

Hjelp til et normalt liv

Hverdagen min består av jobb, verv, venner og passing av dyr. BPA er med andre ord avgjørende for at jeg kan leve et normalt liv.

Vi funksjonshemmende blir ofte glemt, ignorert og fanget i vår egen leilighet. BPA er en form for omsorg, som er unik og helt nødvendig. Det er rett og slett en måte å sikre grunnleggende menneskerettigheter.

Om du er funksjonshemmet i Norge, er det en kamp. En evig kamp for å få et likestilt samfunn.

Hva er ekstra viktig å huske på denne julen?

– Juletiden handler om kjærlighet, i år trenger vi mer av det. For meg er det viktig å ta vare på dem som ikke har stort fra før av, eller de som er alene.


Vil du lese mer fra vår julekalender?

Det kan du gjøre her.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Si ;D julekalender 2020
  2. Julekalender
  3. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)
  4. Funksjonsnedsettelse