Til de som bestemmer. Hilsen ensom jente (13).
Alt som er gøy, er avlyst. Det er ikke gøy å være ungdom mer.
Jeg er lei av ikke å få gjøre noen av de tingene jeg synes er gøy.
Jeg får hverken møte vennene mine fra barneskolen, møte dem jeg går i klasse med, på fritiden eller dra på trening.
Her om dagen skulle jeg for første gang på lenge få kjøre slalåm med min beste venninne. Vi har vært venner siden jeg var tre år gammel. Jeg ser henne ikke på skolen lenger fordi hun går i en annen klasse, og vi får ikke møte de andre på trinnet i skoletiden. Vi starter til forskjellige tidspunkt og har forskjellige områder vi får være på i friminuttene.
Men slalåmbakken var full på grunn av korona. Det var heller ikke mulig å ta heisen for å gå på langrenn. Vi kan ikke møtes hjemme heller. Jeg savner å møte henne.
Jeg kjeder meg
Pepperkakehuset som skulle knuses med to andre klassekamerater, står nå og mugner, ettersom jeg heller ikke kan invitere klassekameratene mine hjem.
Jeg kjeder meg. Derfor blir jeg sittende hjemme og se Netflix, mens mamma maser om at jeg er for mye på skjerm. Men jeg har ingenting annet å gjøre siden det er vanskelig å møte vennene mine utendørs i kulden.
Det er ikke gøy å gå på tur i 11 minusgrader. Skøytebanen er også stengt. Jeg føler at det eneste valget jeg har, er å sitte inne og ikke møte noen.
Savner å være sosial
Før drev jeg med organisert idrett fire ganger i uken. Treningen har fortsatt over Zoom, men det er vanskelig å holde på konsentrasjonen. Jeg savner å møte de jeg trente med, og å være sosial.
De eneste jeg får møte, er familien min hjemme, og de som går i klassen min på ungdomsskolen. Men ingen av dem er mine beste venner fra barneskolen.
Jeg er ikke den personen som er avhengig av å møte folk hele tiden. Men til og med jeg synes det er veldig trist ikke å få møte noen.
Motsier seg selv
Jeg bryr meg om korona. Jeg er egentlig ganske redd for smitte. Storebror og faren min har kroniske sykdommer som gjør at de er ekstra utsatt for å dø av korona om de blir smittet.
Da skjønner jeg ikke hvorfor gamle mennesker på sykehjem blir prioritert for å få vaksine, før helsepersonell og de med underliggende sykdommer som har mange år igjen å leve.
Det er urettferdig at jeg må være konstant redd for å smitte storebror og faren min. Jeg er redd for at de skal dø av korona. Og derfor er jeg redd for å møte andre.
Jeg føler at de som bestemmer, motsier seg selv. De sier at vi skal være aktive, ikke se for mye på skjerm, være sosiale og møte verden, men samtidig skal vi følge koronareglene, ikke møte noen og være hjemme.
Jeg har gått glipp av barneskoleavslutning og nyttårsball. Alt som er gøy, er avlyst. Det er ikke gøy å være ungdom mer.
Aftenposten kjenner skribentens identitet.
Les også:
Hva skjer når livet flyttes hjem?
Ny måned, mindre ansvar
Vi må handle raskt i en pandemi
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
