SiD

Tvangstankene tok over livet mitt

Jeg var livredd for en vaskemaskin. Fikk ikke puste. Gråten kom. Nå hadde jeg ingen annen utvei enn å dø.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Da jeg hadde låst døren og begynt å gå ut av blokka, begynte tankene om brann. Har jeg skrudd av plata? Er vaskemaskinen skrudd av? Er alle kontakter og skjøteledninger dratt ut? skriver Friskmeldt (21). Foto: Ilya Andriyanov, microstock/ntb scanpix

Det begynte med at jeg plutselig ble livredd for at lekkasjen som hadde oppstått på badet, på en eller annen måte var min skyld.

Jeg tenkte gang på gang at det verste som kunne skje var at jeg måtte betale for skadene, men jeg hadde fortsatt en gjennomtrengende grusom følelse om at det gjaldt liv og død.

Jeg kastet stearinlys

Etter hvert begynte nye problemer å oppstå.

Da jeg hadde låst døren og begynt å gå ut av blokka, begynte tankene om brann. Har jeg skrudd av plata? Er vaskemaskinen skrudd av? Er alle kontakter og skjøteledninger dratt ut? Jeg måtte løpe inn igjen, selv om jeg bare skulle ned i butikken i kjelleren.

Fikk jeg et stearinlys i gave, kastet jeg det. Jeg hadde ikke kaffetrakter, for jeg turte jo ikke å ha enda et apparat på brannfarlig strøm.

Hvis en brannbil kjørte forbi med sirener, var det helt sikkert jeg som hadde glemt å skru av platen hjemme. Hjertebank.

Det ble verre og verre

Jeg fortalte mine nærmeste om opplevelsene, men ble bare møtt med «det er helt normalt» og «uff, da».

Kjæresten min mente jeg ikke hadde noe problem. Så jeg kontaktet ikke lege.

Tiden gikk, og problemene eskalerte.

Etter juleferien hadde jeg ikke vasket klær på to uker. Jeg turte ikke å bruke vaskemaskinen lenger, men var nødt. Med en gang vannet begynte å renne, løp hjertet mitt løpsk.

Les også:

Les også

Årets viktigste dag?

Den intense følelsen av at det gjaldt liv og død ble overlappet av tanken om at jeg virkelig var blitt gal. Jeg var livredd for en vaskemaskin. Fikk ikke puste. Gråten kom.

Dette hadde gått så langt at jeg ikke kunne bli frisk igjen. Nå hadde jeg ingen annen utvei enn å dø, tenkte jeg.

Ble lettet av diagnosen

Da kontaktet jeg endelig legen min. Endelig virket det som om noen tok meg på alvor.

Jeg ble henvist til psykolog, og jeg fortalte om bakgrunnen min. Om boligbrannen for fem år siden, hvor soverommet mitt begynte å brenne. Så fortalte jeg om alle hendelsene i ettertid.

Mot slutten av timen sa hun noe som «dette høres veldig ut som tvangstanker og angst». Det føltes ut som en åpenbaring.

Jeg begynte å gråte. Men jeg smilte samtidig. Nå skulle jeg endelig få hjelp.

Nå var det noen som tok bekymringene mine på alvor.

Nå kan jeg vaske klær

Jeg gikk til psykologen i fire måneder. Siden har jeg vært så godt som angstfri.

Jeg tenner levende lys hjemme, har fått meg Moccamaster og kan vaske klær uten en eneste negativ følelse. Tvangstanker har jeg stadig vekk.

Men jeg lystrer dem ikke.

Budskapet mitt er at vi må bli flinkere til å ta psykisk helse på alvor. Søk hjelp før det går så langt at du får et sammenbrudd.

Kommer noen og betror seg til deg, ikke bagatelliser.

Gjør heller et forsøk på å hjelpe.

Les også:

Les også

Har du en liten perfeksjonist i hus?

Les også

Når ble det galt å være flink?

Les også

«Det er viktig at voksne ikke avfeier unges bekymringer som bagateller»

Friskmeldt (21)