Denne artikkelen er Si ;D-anbefalt! Den er planlagt av vår ungdomsredaksjon, som tar over styringen av Aftenposten i anledning Si ;Ds tiårsjubileum.

Når Aftenposten hyggelig ber meg skrive om min ungdomstid, må jeg som 63 ½ års

Da jeg var 14-15-16-17 hadde jeg en ting på hjernen og hjertet: Stopp atomkrig!

Den kalde krigen var i ferd med å bli varm. Sovjet og USA prøvesprengte bomber med en kraft tusen ganger Hiroshima-bomben.

Radioaktivt nedfall snødde over Sameland og regnet over Jomfruøyene.

Blokkaden av Berlin, Sovjets invasjon i Ungarn og Cuba-krisen truet med å utløse kjernefysisk ragnarok. Hva kunne en 15-åring i Stavanger gjøre med saken?

Her var to muligheter:

— Synge: "Stopp verden, jeg vil av"

— Høre på Gandhi: "Den forandring du vil se i verden, må du være selv."

I Stavanger på denne tiden var der to vakre, smarte skuespillere: Lars Andreas Larssen og Sonja Lid. De hadde nettopp fått en gutt, Vetle. De ville ikke at han skulle få radioaktiv strontium i benmargen, eller bli forkullet i atomblitz.

Vi ville at slaget skulle stå over matpakken i stedet for på slagmarken.

Derfor startet de Fredskontoret. Hit strømmet unge gutter og jenter for å være med å helbrede Pasienten Jorden. Vi hørte på Nordahl Grieg når han sa Til ungdommen:

"Stilt glir granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!"

En ung Per Fugelli på talerstolen i 1960.
Privat

Vi ville at slaget skulle stå over matpakken i stedet for på slagmarken. Vi var sikre på at hvis mange nok talte mot atomvanviddet, i skolegården, på arbeidsplassen, i mektige gatedemonstrasjoner – ville verdens ledere til slutt handle i pakt med folkeviljen.

Så sikker var (og er!) jeg på åndens makt over urett og krig, at da min bestevenn plutselig var i slåsskamp i skolegården med en ring av opphissede gutter rundt som krevde mer neseblod, ropte jeg:

Bekjemp ham med ånd! Bekjemp ham med ånd!

Per Fugelli (71)