SiD

Jeg fikk høre flere ganger om dagen at jeg var dum. Til slutt lå det som et ekko i hodet mitt. | Ingrid Elise Kaggerud

  • Ingrid Elise Kaggerud (19)
Jeg har lært meg hvordan jeg skal godta å bli behandlet, skriver Ingrid Elise Kaggerud (19).

Si ;D-innlegg: Jeg tok imot mobbingen med et smil, som om det var morsomt.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Tenk å bli kalt dum så mye at du begynner å tro på det selv. Det må gjøre vondt – og det vet jeg veldig godt, selv ett år senere.

Jeg har kommet dit at jeg ikke tenker å ha respekt for mobbere, de som bare er ute etter å rakke ned på meg, for å føle seg bedre selv.

Jeg har kommet dit at jeg vet at det ikke er meg det er noe galt med.

Jeg har kommet dit at jeg har fått nok av å bli husjet rundt. Av å bli fortalt hva jeg er og ikke er.

Allerede på ungdomsskolen fikk jeg i ny og ne høre at jeg var så dum. Hvordan kunne jeg si så dumme ting? Er det helt tomt i hodet mitt? Kinderegg?

Noen følte et behov for å fortelle meg at jeg var så dum. Jeg vet at de fleste angrer på måten de behandlet meg, og jeg har faktisk fått unnskyldning for det, men det sitter fortsatt igjen – som det eneste minnet fra ungdomsskolen.

Må få lov å rekke opp hånden

Endelig! Endelig, skulle jeg starte på videregående. Jeg skulle få vise hvem jeg var, være selvsikker og finne gode mennesker som jeg kunne ta med meg videre i livet.

Lykken ble fort snudd. Jeg fikk høre flere ganger om dagen at jeg var dum. Til slutt lå som et ekko i hodet mitt.

Jeg fikk høre det ordet så mange ganger at jeg begynte å tro det selv

«Du er så dum du, Ingrid!», fikk jeg høre. Én gang fortalte jeg mobberen at det faktisk kan såre å få høre sånt.

Jeg fikk høre det ordet så mange ganger at jeg begynte å tro det selv. Jeg har aldri kun fått toppkarakterer, jeg har ligget midt på treet, og det måtte jeg jobbe for.

Alle er forskjellige, men jeg måtte da få lov å rekke opp hånden og si det jeg trodde var svaret på lærerens spørsmål?

Jeg må da få lov å uttrykke min frustrasjon over et umulig mattestykke?

Det siste året mitt på videregående rakk jeg så å si aldri opp hånden. Hadde jeg gjort det, kunne jeg kanskje gått opp noen karakterer muntlig i de forskjellige fagene.

Men hver gang jeg visste at jeg kunne svaret, så kunne jeg ikke gjøre det. Jeg kunne ikke gjøre det uten å bli flau og redd. Er det sånn det skal være?

Gjorde meg sterkere

Hvis noen kaller meg dum igjen, så skal jeg love at de får høre det. Jeg er ikke dum.

Jeg er smart, både sosialt og på skolen. Men, til slutt må jeg takke dere. Mobbingen har gjort meg sterkere.

Å gå gjennom to år hvor jeg måtte takle en hverdag med mobbing, har gjort at jeg har satt på et smil på de tyngste dagene.

Dere fikk meg til å tåle dritt i hverdagen og heve hodet. Jeg tok imot mobbingen deres med et smil, som om det var morsomt.

Jeg har også lært meg hvordan jeg skal godta å bli behandlet, og jeg klarer lett å finne ut hvem som faktisk vil være venn med meg og ikke.

Det skal jeg ta med meg videre.

Jeg er glad for at jeg turte å si ifra på skolen og hjemme, det gjorde at jeg fikk den støtten jeg trengte for å komme meg gjennom det.

Ikke utsett deg selv for noe slikt. Ikke la deg bli herset med. Glefser de mot deg, glefs tilbake. Vis at du ikke godtar denne typen behandling.

Du er et menneske, og du har de samme rettene som alle andre. Hvorfor skal akkurat du godta å bli behandlet på denne måten?


Disse innleggene vil kanskje også interessere deg:

  • Jente (18) skriver om det mange ikke tør å innrømme: Jeg var en mobber
  • Saje (18): Jeg skjønner ikke hva du får ut av å be meg om å begå selvmord

Les mer om

  1. Ungdom
  2. Mobbing