SiD

«Min fine, vakre mormor: Jeg vil så gjerne vise hvor glad jeg er i deg»

  • Si ;d
  • Psykol
  • Svein Øverland
    psykologspesialist og rådgiver for Politiet

Det er skummelt. Selv når jeg vet hvor sterk du er, mormor, skriver Julie M. Stavdal (18) om mormoren sin som er dement. Foto: Morten Uglum /// Fotolia/NTB Scanpix

Psykolog Svein Øverland er Si; Ds nye, faste psykolog. Han svarer på innlegg fra våre skribenter, og du kan skrive til ham i spalten «Si ;D til psykologen».

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Kjære mormor. Du med de gode, nøttebrune øynene, og det strålende smilet. Du som alltid lytter og har kloke råd å gi. Du som jeg har delt mine innerste tanker og hemmeligheter med. Du som har vist meg at grenseløs kjærlighet eksisterer.

Du er et tålmodig vesen. Aldri har jeg hørt deg verken skrike eller rope. Du utstråler en sinnsro som er til å ta og føle på, og kanskje er det derfor jeg kjenner en slags lykkefølelse etter hver gang vi møtes.

Dessverre er du ikke lenger den du en gang var. Du er ikke «deg». De siste gangene vi har besøkt deg på eldrehjemmet har du vært stresset og redd. Jeg holder hånden din mens jeg prøver å snakke til deg slik at du skal forstå.

Noen ganger lykkes jeg, andre ganger ikke. Jeg vil så gjerne vise hvor glad jeg er i deg, men vet ikke helt hvordan.

En rastløshet har satt seg i kroppen din. Det at du lider av demens og ikke blir bedre, gjør meg frustrert. Mest sinna blir jeg på at sykdommen er så feig. I all hemmelighet bryter den ned kroppen litt etter litt, og svekker psyken slik at det oppstår forvirring, frustrasjon og usikkerhet.

Les også: «Det er viktig at voksne ikke avfeier unges bekymringer som bagateller»

Selv om behandling og medisinering av demens er et svært aktuelt forskningsområde, finnes det fortsatt ingen garanti eller medisin som kan kurere sykdommen fullstendig. Allikevel gjør vi stadig nye framskritt, og det gir meg ro i sjelen når jeg tenker på at fjorårets nobelpris i medisin gikk til nettopp denne type forskning.

Det er skummelt. Selv når jeg vet hvor sterk du er, mormor. Men det at du fortsatt har gode dager, gjør all forskning verdt hver minste lille krone.

Svein Øverland: Fortsett å holde hånden til mormor

Ord er overdrevet. Ord er fattige forsøk på å beskrive tanker og følelser. Selv vanlige følelser er vanskelige å beskrive. Vanskelige følelser er umulige å beskrive.

Du får det likevel godt til. Jeg takker deg for det, for det kan hjelpe oss som leser ordene til å forberede oss på denne eller lignende opplevelser. Både som barn, ungdom og voksne opplever vi situasjoner der vi ikke har kontroll eller ikke kan hjelpe på tross av at vi så inderlig vil. Det er urettferdig, men uunngåelig.

Kong Harald: «Jeg vet mange unge føler de ikke strekker til

Din mormor forstår mindre av ordene dine nå. Det er derfor hun holder deg i hånden, det er derfor du holder henne i hånden. Det er derfor det er viktig å gjøre nettopp det.

Alle ordene dere har delt er lagret som små juveler i et hemmelig, men utilgjengelig skattkammer. For alltid. Selv når hun ikke lenger er seg selv.

Kjære fine, snille du. Det er klart du er sint på den feige sykdommen. Det er forståelig at du er frustrert fordi det er så lite som hjelper mot den. Men det du gjør og det du er, er bedre enn all verdens Mosere. Du stiller opp og gir noe tilbake på tross av at det er skummelt. På tross av at det gjør vondt for deg å se henne sånn.

Ordene dine viser at mormor er et fint menneske. Ordene dine viser at du er blitt som mormor. Hun mangler ord for det, men det forstår hun. Hold hånden hennes. Og møt øynene hennes. Det er det hun trenger. Det er det du trenger også.

Vil du skrive til Svein Øverland? Send spørsmål eller innlegg til sid@aftenposten.no, markert med «Si ;D til psykologen». Innleggene kan være på maks 1500 tegn (inkludert mellomrom). Kun bidrag som publiseres får svar av psykologen.

Les også:

Julie M. Stavdal (18)