Høyere lønn til lærerne, lavere til direktørene!
Fortjener ikke lærerne mer for den vanskelige situasjonen de står i?
21. oktober kunne man lese i Dagbladet at direktørene i Oslo-skolen har fått enorme lønnsøkninger. Noen av dem på over 10 prosent.
Dette til tross for at snittlønnen i Utdanningsetatens ledelse ligger på cirka 1,1 millioner fra før av. Dette er noe som virker ganske raust, spør du meg.
Lærerne på sin side blir sittende igjen med snaue 1,7 prosent i lønnsøkning. Dette på tross av de enorme utfordringene de har hatt i år.
De rødgrønne skuffer
Plutselig var skolene stengt og timene digitale. Lærerne måtte praktisk talt gjenoppfinne hele måten de underviste på. Deretter åpnet skolene igjen. Lærerne er nå ikke bare ansvarlige for fagformidling, men også smittevern.
Fortjener ikke lærerne en litt mer anerkjennelse for den vanskelige situasjonen de har stått i og fortsatt står i?
Etter sju år med blåblått styre i Norge setter jeg ikke kaffen i halsen av å lese en sånn reportasje. Men det er ekstra skuffende når det kommer fra Oslo, som er styrt av et rødgrønt byråd.
Spesielt skuffende er det at dette skjer etter en lengre kamp i ledelsen i utdanningsetaten. En kamp som endte med at vi byttet ut både skolebyråden og utdanningsdirektøren.
Jeg trodde skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV) og utdanningsdirektør Marte Gerhardsen var mer opptatt av å bedre forholdene for dem som jobber i skolen. Heller enn å bedre dem for dem som styrer den. Men lite ser ut til å ha forandret seg, i hvert fall på lønnsfronten.
Nok er nok
Man kan jo spørre seg selv: Hva slags skoleledere vil man ha?
Noen som trenger i overkant av én million for å gidde å gjøre jobben sin? Eller noen som er villige til å jobbe for en normal lønn fordi de brenner for Oslo-skolen?
Og ikke minst: Hva slags lærere vil man ha? Noen som bekymrer seg over lav lønn og hektiske arbeidsdager? Eller noen som kan legge de bekymringene til side og vie seg fullt ut til jobben sin?
