Jeg tiet i syv år på grunn av misoppfatningene rundt spiseforstyrrelser

  • Kristin Lode
    Kristin Lode
    Styremedlem, Rogaland FpU
Når så få klarer å forstå sykdommen, er det heller ikke lett å vite hva man skal gjøre for å hjelpe, skriver Kristin Lode.

Men så innså jeg noe: Om ikke jeg deler min historie, kan jeg heller ikke forvente at noen andre deler sin.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

NRK 2. april delte jeg min historie med hele Norge for første gang. Som 13-åring var jeg rammet av en spiseforstyrrelse som var så alvorlig at jeg nesten mistet livet.

Da jeg ble spurt om å snakke om dette offentlig, var det nesten ingen som visste om det. Jeg hadde i mange år vært livredd for at noen skulle finne ut at jeg hadde hatt en spiseforstyrrelse.

Frykten bunnet i at jeg ikke ønsket å bli forbundet med det som ofte er dagens uriktige generalisering knyttet til spiseforstyrrelser: at det handler om slanking og kropp. Det stemmer ikke for alle, og det stemmer ikke for meg.

De fleste har ingen problemer med å fortelle at de har brukket foten. Da jeg var borte fra skolen i et halvt år, var det mange som lurte på hvor jeg var, og hva som var årsaken til fraværet mitt.

Jeg måtte stadig finne på nye unnskyldninger, og det var slitsomt ofte å få spørsmål om hvorfor jeg ikke var på skolen. Jeg ville ikke svare ærlig, fordi jeg var redd for hvordan folk ville se på meg.

Jeg fryktet at mange ville tro at jeg led av et dårlig selvbilde, følte jeg ikke var god nok, og at det å se tynnest mulig ut var veldig viktig for meg.

Etter syv år måtte jeg innse at det ikke er noen skam i å ha eller å ha hatt en spiseforstyrrelse. Og om jeg ikke deler min historie – vel, da kan jeg heller ikke forvente at noen andre deler sin.

Fører til skam

Den dag i dag bærer jeg likevel litt på denne frykten: Hva om noen ser annerledes på meg nå som de vet at jeg har hatt en spiseforstyrrelse?

En av kommentarene som dukket opp på Facebook under NRK-artikkelen, var: «Tror nok dessverre at så lenge fokuset på prestasjon og utseende er som det er, så vil dette være vanskelig å gjøre noe med.»

En slik kommentar var nettopp det jeg fryktet, fordi den lager et veldig innskrenket og feilaktig bilde av hva en spiseforstyrrelse er. Det er blitt en vanlig oppfatning blant folk at alle spiseforstyrrelser utvikles på grunn av en trang til å slanke seg.

Mange oppfatter derfor sykdommen som en selvpåført lidelse. Så enkelt er det ikke. For noen kan slanking være en utløsende faktor, men det er det ikke for alle.

Det at denne oppfatningen er utbredt, gjør det vanskelig for mange rammede å snakke om sykdommen.

Mange årsaker

Som alle andre lidelser, både psykiske eller fysiske, har spiseforstyrrelser komplekse årsaker man ikke kan kontrollere selv. Noen har for eksempel genetisk høyere risiko for å utvikle sykdommen. Ofte er en spiseforstyrrelse en håndteringsmekanisme – man kan ha det vanskelig på grunn av noe annet, og sykdommen blir en måte å håndtere det vonde på. Årsaken kan være så mangt, ingen har en lik historie.

Når mange har en oppfatning av at spiseforstyrrelser utelukkende handler om slanking, er det heller ikke rart at deler av behandlingssystemet ikke er bedre: når det gjelder kapasitet, kompetanse, tidlig innsats og ettervern.

For når så mange ikke klarer å forstå sykdommen, er det heller ikke lett å vite hva man skal gjøre for å hjelpe. Derfor ser jeg nå viktigheten av å dele min erfaring – i håp om at misoppfatningen snus og et bedre tilbud kan utvikles.

Jeg fikk hjelp svært sent, da det nesten var for sent. Det var vanskelig å hjelpe meg ut av en spiseforstyrrelse som hadde utviklet seg så langt, og det tok meg lang tid før jeg ble helt frisk igjen. Hadde jeg fått hjelp tidligere, hadde det vært lettere å hjelpe meg, og antagelig hadde jeg blitt fortere frisk.

I min behandling var vekt og kropp et stort fokus. Jeg følte at flere av behandlerne kun så på resultatet av sykdommen istedenfor årsaken. Selve spiseforstyrrelsen fikk mer oppmerksomhet enn de vanskelige følelsene jeg hadde. Jeg lengtet etter å bli hørt og sett.

Drastiske grep etter pandemien

Etter pandemien trenger vi et bedre tilbud mer enn noen gang. Det har skjedd en kraftig økning i spiseforstyrrelser hos jenter, og blant jenter i aldersgruppen 6–12 år er andelen nær tredoblet sammenlignet med før pandemien.

Blant unge kvinner i Europa er spiseforstyrrelser den tredje største dødsårsaken. Dette er et betydelig og synlig problem. Derfor kan vi ikke glemme dem med psykiske utfordringer, selv når verden går gjennom en krise.

For å snu denne statistikken må drastiske grep tas. Kapasiteten må utvides slik at flere får tilbud om hjelp tidligere.

Jeg håper også at flere forstår at en spiseforstyrrelse er en håndteringsmekanisme for vanskelige følelser. Min historie bør være et symbol på noe som aldri skal gjentas, ingen skal måtte være dødssyk for å få hjelp.

Jeg var en av de heldige som overlevde og ble helt frisk, men altfor mange gjør dessverre ikke det.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først.