Hva kan jeg gjøre med pappas drikkeproblem? Skal jeg møte ham jeg har chattet med? Er det min skyld at jeg er syk?

Helsesøster Anne Bentzrød og sexologisk rådgiver og sykepleier Anders Røyneberg svarer i spalten Sex, psyke og ungdomsliv.

Jeg blir redd når pappa drikker

Hei. Jeg er 14 år og bor sammen med moren og faren min og to småsøsken. Pappa er alkoholiker. Når pappa drikker, oppfører han seg veldig rart, og jeg føler meg uvel når han er i nærheten. Han har klart å drikke litt mindre i det siste, men jeg er fortsatt litt redd når jeg er alene hjemme med ham. Hva skal jeg gjøre? Vet du om noe som hjelper? Jeg har snakket med mamma, men hva mer kan jeg gjøre?

Jente (14)

Det er bra du sier ifra når det er noe du bekymrer deg for hjemme. Når noe er rart og skremmende hjemme, hjelper det å prate med noen om det og ikke bære på det alene.

Det er normalt og naturlig at barn reagerer på fulle voksne. Mange voksne forandrer seg når de drikker alkohol, og selv om faren din har klart å drikke mindre, skjønner jeg at du fortsatt syns det er skremmende. Det høres ut som om du stoler på moren din, og at du har det verre når hun ikke er der. Det er bra at du har snakket med henne om dette.

Jeg synes du skal ta det alvorlig at du kjenner deg redd og uvel når du er alene med faren din. Følelsene dine forteller at du må passe på deg selv og få mer hjelp av noen.

Mange synes det er bra å snakke med en annen voksen enn foreldrene. Kanskje kan du snakke med helsesøster på skolen? Eller du kan prate med en annen voksen du stoler på, for eksempel en lærer, trener, annen slektning eller foreldre til en venninne.

Du kan også ta kontakt med Blå Kors Kompasset. De tilbyr terapi og rådgivning til unge mellom 14 og 35 år som har vokst opp med foreldre med alkohol- eller andre rusproblemer. Tilbudet er gratis, og du trenger ingen henvisning.

At du tar kontakt med noen nå, vil hjelpe både deg og resten av familien din.

Vennlig hilsen Anne, i samarbeid med Blå Kors Kompasset

Skal jeg tørre å møte ham jeg har truffet på nettet?

Jeg har kommet i kontakt med en gutt på nettet. Han er to år eldre enn meg, og det virker som han er veldig snill, men jeg har jo aldri møtt ham før. Vi har lyst til å møte hverandre, men jeg er litt redd for at han er en annen enn han utgir seg for. På en annen side så lever jeg jo bare en gang. Jeg må jo ta noen sjanser! Jeg har aldri hatt kjæreste eller flørtet med noen, så det hadde vært veldig koselig å møte en jeg kan ha det fint med. Hva synes du jeg burde jeg gjøre?

Jente (14)

Når du har pratet med denne gutten på nettet, og dere nå ønsker å treffe hverandre, har du jo fått øvd deg litt på å flørte. Det er bra, og øvelse du kan bygge videre på siden, både på nett og i virkeligheten! Du ønsker deg en kjæreste og lurer på om du skal ta sjansen på å møte denne gutten for å se om dere kan bli kjærester.

Når du kjenner på litt skepsis, er det fint. Du vet ikke nok om hvem denne gutten er, og det å holde muligheten åpen for at denne gutten ikke er helt den han utgir seg for å være, er lurt. Det er dessverre mange på nettet som utgir seg for å være noe annet enn de er. Mange har opplevd å bli lurt og få ubehagelige opplevelser om de møter noen som ikke var den de trodde de skulle møte.

Selvsagt er det også mange som har helt ærlige hensikter når de flørter på nett. Mange møter en fin kjæreste der. Mitt råd til deg er at du prøver å sikre deg så godt du kan før du eventuelt velger å treffe denne personen.

Det er en del sikkerhetstiltak du kan gjøre:

• Prat med ham på skype e.l. først, så du blir mer sikker på at han er den han utgir seg for å være.
• Gjør noen søk om ham på nettet.
• Prat med noen hjemme først hvis du skal treffe ham.
• Møt ham hjemme når du ikke er alene eller et annet sted der det også er andre, eller ta med deg en venn på det første møtet.
• Ikke bli med på å holde noe hemmelig om han ber om det.
• Ikke treff ham om du føler deg utrygg.

Lykke til med flørting og med å finne en kjæreste, uansett hva du nå velger.

Vennlig hilsen Anne

Ny på laget - hvordan komme med i gjengen?

Jeg har spilt håndball i ett år nå, men føler ikke at jeg har funnet min plass på laget. Det hadde vært fint å ha noen jeg var trygg på, men jeg synes det er vanskelig å ta initiativ. Som person er jeg innadvendt, og jeg kan bli usikker på meg selv i sosiale sammenhenger. Jentene på laget mitt går på en annen skole enn meg og har dannet gjenger, noe som gjør det enda vanskeligere å komme inn i gruppen. Det at jeg ikke har noen å være med på laget, er vondt, særlig på cuper og lignende. Hva kan jeg gjøre?

Jente (15)

Det er vanskelig å være ny. Heldigvis kan du gjøre noe med situasjonen din!

Du opplever å bli usikker i møte med fremmede mennesker, og du forteller at dette ofte skjer i sosiale situasjoner. Det er en skummel følelse å være ny og ikke kjenne de andre. Mange vil kjenne seg igjen i det. Heldigvis pleier det å gå bedre etter hvert, men om du raskere vil bli kjent med jentene på laget, så må du kanskje utfordre deg selv?

Noen kan bli veldig selvkritiske i møte med en gjeng hvor de fleste kjenner hverandre fra før. Du blir kanskje redd for å gjøre feil, tenker du ser rar ut eller at det er galt med oppførselen din. Slike negative tankeforestillinger er normale og ofte utløst av en frykt for ikke å bli inkludert, fordi det å havne utenfor en gjeng er en sår og vanskelig opplevelse.

Her er noen forslag til hva du kan prøve. Kanskje ett eller to av forslagene kunne fungert for deg?

• Hils ordentlig på lagvenninene dine når du treffer dem.
• Spør hvordan de har det, og si hvordan du har det.
• Ta initiativ til å bli bedre kjent. Foreslå aktiviteter utenom trening, kanskje gå på kino, se en TV-serie e.l.
• Gi komplimenter til de du liker på laget, f.eks. de du syns er flinke på banen eller liker personligheten til. Mennesker liker rause og positive mennesker.
• Ikke la følelsen av usikkerhet bestemme over deg. Forsøk å si til deg selv at du er like viktig som de andre. Våg å ta plass.

Kjenn etter om det er en eller to på laget ditt du kjenner deg trygg på, og som du kan starte med. Mest sannsynlig er det flere som har det som deg og som ville likt å bli bedre kjent med nettopp deg.

Vennlig hilsen Anders

Er det min skyld at jeg har spiseforstyrrelser?

Hei. Jeg er så forvirret. Jeg har spiseforstyrrelse. De på BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) sier de at det ikke er min skyld, men hjemme sier mamma at det er min skyld og at jeg må endre tankegangen min. Jeg prøver å fortelle at det ikke er så lett å endre tankegangen min, men vi ender alltid opp med diskusjoner. Er det min skyld eller ikke?

Jente (14)

Det er ikke din skyld. Kanskje du og mammaen din kunne snakke om hvordan du kan få det bedre, og hva som kan hjelpe deg istedenfor å fokusere på hva som er galt med deg?

Mennesker kjenner på skyldfølelse om vi gjør ting som er galt. Det kan være om vi er slemme med noen, stjeler eller jukser på prøver. Da skal en kjenne på skyld, men noen ganger tar vi på oss skyld for ting vi ikke har gjort oss skyldige i (som ofte andre er ansvarlige for). Da må vi forsøke å plassere skylden tilbake på den som har gjort noe galt.

Du har et problem med spiseforstyrrelser. Det er bra du går til BUP og forsøker å finne ut av hva det er som gjør at du har et vanskelig forhold til mat.

Spiseforstyrrelser har en underliggende årsak, det kan være vonde opplevelser i barndommen, vanskeligheter med å uttrykke følelser, problemer med angst osv.

Uansett vil det være bra for deg å snakke om det du syns er vanskelig og samtidig fokusere på det som er friskt og bra med deg. Kanskje er dette noe du kunne snakket med moren din om? Jeg er sikker på at hun ønsker å hjelpe deg, men kanskje hun ikke helt vet hvordan? Fortell henne gjerne hva du tror vil kunne hjelpe, sånn at det dere får til et bedre samarbeid. Da kan hun bli en enda bedre støttespiller for deg.

Vennlig hilsen Anders

Lurer du på noe om sex, psyke eller ungdomsliv? Send inn spørsmålet ditt her.

Her ser du forrige ukes Sex, psyke og ungdomsliv-spalte: