Jeg forlater Si ;D med et siste poeng

Hvorfor er jeg – og flere med meg – så livredde for å ikke være unge lenger?

Jeg har følt meg gammel siden jeg var 15 år, siden jeg var halvveis til 30. Nå synes jeg 15 er fryktelig ungt.

Snart er jeg 22, så dette blir mitt siste Si ;D-innlegg. Jeg er rett og slett blitt for gammel.

Kanskje vil jeg en gang synes 22 er svært ungt. Men før jeg kommer dit, vil jeg gjøre et forsøk på å forstå hvorfor jeg, og kanskje flere med meg, er så livredde for å slutte å være unge.

Er jeg preget av de nostalgiske fortellingene? Ungdommen er så romantisert at man kan føle at man ikke har lykkes i å være ung. Plutselig er ungdomstiden over, og når man ser tilbake, har man vært ung og fornuftig. Ikke radikal nok, fri nok eller hippie nok.

Kanskje har jeg selv slukt historiene om ungdommen rått. Kanskje sørger jeg derfor over en tid som aldri tilhørte meg, for jeg syntes at å være 15 år var ganske kjipt.

Å unnslippe tiden

Kan det være en rest fra et patriarkalsk samfunn som gir meg denne frykten? Feministiske filosofer argumenterer for at kvinnens verdi lenge er blitt likestilt med hvor attraktiv hun er. Denne evalueringen har sivet så dypt inn i alle samfunnets sprekker at kvinner (og kanskje menn) også selv likestiller sin verdi med sitt eget utseende. Slik er det ikke ungdommen vi klamrer oss til, men et ungt og friskt utseende.

Men dette er ikke hele sannheten. For jeg er ikke redd for tiden fordi den etterlater sine spor. Først og fremst er jeg redd dagen da ansiktet mitt viser at jeg er blitt gammel. Jeg frykter rynker på grunn av påminnelsen om at selv ikke jeg unnslipper tiden.

Kanskje jeg føler på presset for å rekke å bli noe? Man kan være så ung og lovende man bare vil, men på et tidspunkt bikker vektskålen, og da skal du gjerne være eldre og ha fått det til. Tja.

Ikke en konstant i livet

Som du kanskje skjønner, finner jeg ikke svaret i min naive samfunnsanalyse og ser meg tvunget til å skue litt innover. For kanskje er det følelsen av at livet går uten at man selv egentlig gjør noe veldig for å få det til?

Jeg tenker på den jeg var for tre år siden, fem år siden, og får en ekkel følelse av at hun jeg kaller meg, ikke er en konstant i livet mitt. Valgene mine blir tatt, og jeg kan føle seg som en passasjer i en sidevogn. Eller enda verre – som om tiden går, og jeg blir forlatt på perrongen.

Kanskje er det samme følelse som en sen augustdag. Bittersøt, nettopp fordi den minner deg om at sommeren snart er over.

Men her må jeg holde mine indre melodramatiker i skinnet. Det er bare ungdommen som er forbi, nye faser venter. Det viktige er at jeg må gi slipp.

En tid for alt

Så her forlater jeg Si ;D med et siste poeng. Det er fint å være ung, men det er ganske fint å bli 22 også. Og sikkert 50 òg. Om jeg tør å omfavne det.

Det er som man sier, en tid for alt. Og hvis man ikke er blitt et bedre menneske når man er 50 enn da man var 21, er noe alvorlig galt. Én ting synes klart, jeg må videre. Jeg har ikke tid til å være ung for alltid.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!