Det bør være rom for å kle seg i nikab i Norge | Linn Nikkerud

Si ;D-innlegg: Når sinte debattanter gir uttrykk for at muslimske kvinner ikke kan tenke selv, er dette også en form for sosial kontroll.

Hovedargumentet mot at kvinner skal få lov til å bruke nikab er at nikaben utgjør en barrière for god kommunikasjon. Men det som utgjør en langt større barrière, er fremmedfrykt, diskriminering og andre degraderende holdninger overfor andre mennesker.

I debatten om muslimske kvinners klesvalg ser vi en økende tendens til både diskriminerende og umyndiggjørende holdninger.

Flere skriver blant annet at «i Norge kler vi oss ikke sånn», «i Norge viser vi ansiktet» og «slik vil vi ikke ha i Norge».

Dette fører til at muslimske kvinner blir kategorisert som unorske og som annenrangs borgere, bare fordi de kler seg annerledes og tilhører en annen religion.

Det er paradoksalt at ønsket om et fritt og åpent samfunn forfektes med ufrie metoder og udemokratiske argumenter.

Ble foreslått utsendt

Kommentarer som at muslimske kvinner er inhabile til å definere sin egen virkelighet, at vi lider av Stockholm-syndromet og at vi like greit kan dra tilbake til Midtøsten, er også vanlig. Først og fremst gir slike kommentarer uttrykk for at selvbestemmende muslimske kvinner ikke kan tenke selv, og at de derfor trenger noen til å tenke og snakke for dem.

Når sinte debattanter gir uttrykk for slike holdninger, er dette også en form for sosial kontroll.

I tillegg til dette forteller slike kommentarer oss at vår religionsforståelse og -praksis gjør oss unorske, og at vi dermed ikke passer inn i malen for hva det vil si å være en rettmessig norsk kvinne. Vi blir på denne måten forsøkt frarøvet muligheten til å definere oss som norske.

Et eksempel på dette er at jeg forleden ble foreslått utsendt fra Norge da jeg argumenterte mot mobbing og umyndiggjøring av kvinner som bruker nikab.

For meg, og de fleste andre muslimer, er det ingen motsetning mellom det å praktisere den muslimske tro og samtidig være tilhenger av Norges lover og de universelle menneskerettighetene.

Slike kommentarer er derfor fremmedgjørende og bidrar til en følelse av å bli ekskludert fra majoritetssamfunnet.

Det er nettopp dette jeg viser til når jeg skriver om paradokset mellom å argumentere for et fritt og åpent samfunn og å preke ufrihet og udemokratiske virkemidler.

Vedkommende som ønsket meg utsendt, var sterkt imot nikab.

Og han er i sin fulle rett til å mene det, men til gjengjeld representerer hans forslag, om å sende en norsk jente ut av landet fordi hun mener noe annet enn ham, et brudd på de demokratiske virkemidlene jeg er sikker på at han ville ønsket for seg selv.

Dersom denne mannen hadde valgt å gå i dialog med meg, ville han raskt forstå at min kamp handler hovedsakelig om menneskets selvbestemmelsesrett og om at alle samfunnets borgere skal vurderes etter de samme prinsippene i et fritt demokrati.

Voltaire blir feilsitert

I det norske samfunnet bør det være rom for å kle seg i både nikab og bikini, være en kontormedarbeider i hijab eller en vernepleier som også jobber som nakenmodell. Så lenge man ikke handler i strid med loven eller skader noen, bør det foreligge en allmenn aksept av variasjon i personlige valg.

For hvis vi virkelig lever i et fritt samfunn, må vi kunne koste på oss å være rause nok til å akseptere ting vi ikke liker.

I ytringsfrihetens navn er det ofte svært mange som feilaktig siterer Voltaire på sitatet «jeg er uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det».

Jeg foreslår ikke her at man i demokratiets navn skal starte enhver samtale med «jeg er dypt uenig i det du har på deg, men vil til min død forsvare din rett til å gå med det». Møter man hverandre med dialog og åpenhet, så kan det være at man etter hvert ser forbi barrieren nikaben representer, og ser mennesket muslimen i nikaben er.

Nikab og tildekning har skapt debatt både nå og før. Lar du deg engasjere? Les videre: