Jeg bor i Norge. Likevel er det ikke jeg som bestemmer hvem min ektemann skal være.

Min livsvei har et kart, skåret av mine foreldres hender.

Det er på tide at flere nordmenn innser hvor lite flere av oss flyktningbarn kan bestemme over vårt eget liv. Hvor vanskelig det er for oss å tilpasse oss en livsstil som tilfredsstiller foreldrene våre.

Jeg bor i Norge. Likevel er det ikke jeg som bestemmer hvem min ektemann skal være. I min kultur praktiserer vi arrangert ekteskap. Det vil si at det er våre foreldre som har en ledende rolle i å finne ektefeller for sine barn.

Min livsvei har et kart, skåret av mine foreldres hender. Deres fingertupper peker mot min skjebne. Men avgjørelsen er min, jeg kan takke nei til den de velger – og velge en annen vei. Men det ingen snakker om er konsekvensene av å takke nei. Ryktene vil spre seg blant de dømmende like raskt som en skogbrann. Jeg har selv sett det: «Hun er for kravstor, hvorfor takket hun nei til den perfekte muslimske mannen?»

Hva om hun ikke elsket ham?! vil jeg rope! Hva om hun ikke var villig til å lære seg å elske en fremmed?

I konstant konkurranse

Da jeg fikk menstruasjon, lærte jeg at tamponger er farlig for kroppen min. På en indirekte måte lærte dette meg at skjeden min var forbeholdt noe annet. Min kropp ble bestemt over av min egen kultur.

Som en bonde på et sjakkbrett blir jeg flyttet fremover. På brettet møter jeg blikket til andre utenlandske barn, låst fast i samme skjebne. Våre foreldre er konstant i konkurranse med hverandre, og de drar oss inn i det. Mange av oss konkurrerer om å ha de beste karakterene, være den mest hjelpsomme og lydige, den som utpeker seg mest.

På sidelinjen, utenfor brettet, ser jeg dem som brakte familien sin skam. De få modige som turte å ta egne valg.

Som en stor murvegg

Vår familie, i likhet med mange flere muslimske familier, er kontrollert av hva de andre tenker om oss. Derfor bønnfaller jeg deg, baba, la meg falle så jeg kan reise meg igjen. Min jomfrudom definerer meg ikke, jeg er verdt så mye mer. La meg finne kjærligheten på min måte uten at dere støter meg vekk. Jeg vil lære meg å elske, jeg vil lære meg å bli elsket. Slipp min hånd så jeg kan lære av mine feil, selv om dere ikke liker å se meg såret. Ingen av oss barna ble spurt om vi ville være bønder på deres sjakkbrett.

Som en stor murvegg separerer kulturen vår meg fra mamma og pappa. Gang på gang blir jeg nødt til å legge på nye mursteiner for å skjule sannheten. Det svir i hjertet hver gang en ny murstein blir plassert på veggen, hver gang en ny løgn blir sagt. Jeg lyver om hvem jeg snakker med, hvor jeg har vært, hvorfor jeg smiler. Jeg lyver for min egen frihet.

En indirekte kamp

Jeg vet ikke hva som skjer om jeg river ned veggen og forteller mine foreldre sannheten om hva jeg ønsker. Frykten for å miste kontakten med søsknene mine er den eneste lenken som gjør at jeg blir værende. Min rygg er et skjold som beskytter dem jeg har vært med på å oppdra. Kjære Allah, jeg er redd for å miste familien min, hvorfor er det så galt av meg om jeg elsker en annen enn den foreldrene mine velger?

Denne teksten er min måte å fjerne vekten fra skuldrene mine på, en indirekte måte å kjempe mot mine foreldre på, mot den fordømte kulturen jeg ble født inn i. Jeg må være anonym for å beskytte min families ære, min egen frihet. For hva er et liv verdt å leve, om det ikke er ditt?

Aftenposten kjenner skribentens identitet. Redaksjonen har vært i kontakt med flere kilder som bekrefter situasjonen som beskrives i teksten.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!