SiD

Jeg er en av de unge naverne

Jeg blir daglig fortalt at jeg «bare» skal komme meg ut i arbeid, «bare» skal glemme fortiden og «bare» skal ta meg sammen. Det er ikke så enkelt.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg skriver dette fordi jeg er oppriktig forbannet over hvilke holdninger samfunnet møter «sånne som meg» med, skriver Anonym jente (20). Foto: NTB Scanpix

Jeg er 20 år og en av de mange ensomme unge. En av dem som er ensomme selv i store folkemengder.

Jeg er en av dem som kjenner på ensomheten hver eneste dag.

Det er ingen som husker på meg, om ikke jeg minner dem på at jeg er her.

Det er som regel alltid jeg som tar kontakt førstog minner menneskene i livet mitt på at jeg faktisk er her, ogdet er veldig vondt.

Livslysten er borte

Jeg er en av dem som våkner hver morgen med et ønske om å ikke våkne opp.

Jeg er en av de såkalte naverne, fordi jeg er for syk til å jobbe — ikke fordi jeg er lat og ikke gidder.

Les også:

Les også

Kraftig vekst av unge, uføre nordmenn

Jeg er en av de unge som ikke lenger ser lyset i enden av tunnelen og som har mistet alt av livslyst.

Jeg har dager hvor jeg ikke orker å stå opp av sengen, fordi hver eneste dag er en evig kamp. Jeg har dager hvor jeg ikke orker å gjøre noe som helst. Det kan gå en uke før jeg orker å dusje.

Bare det å stå oppreist er slitsomt i seg selv.

Det er ikke «bare» å bli frisk

Å ha en depresjon er som å ha et svart slør hengende foran øynene hele tiden. Det sier seg selv at det blir mørkt.

Jeg er en av de mange unge som blir kalt snylter, naver, lat, og negativ.

Jeg blir daglig fortalt at jeg «bare» skal komme meg ut i arbeid, «bare» skal glemme fortiden og komme meg fremover, og «bare» skal tenke positivt og ta meg sammen.

Si meg, sier du til en som har brekt beinet at den skal kaste krykkene og begynne å løpe?

Jeg er fanget i et selvbygd fengsel, som er bygget opp på svik, hat, traumer, redsel, angst og depresjoner.

Jeg har fått en dom på livstid. Jeg er fanget i min egen kropp.

Det livet jeg er tvunget til å (over) leve nå, er ikke et liv jeg ville levd om jeg fikk velge.

Jeg betaler prisen for ødelagt barndom

Men dessverre så har jeg ikke valgt dette selv.

Jeg har ikke valgt min familie, jeg har ikke valgt å oppleve alt det vonde jeg har opplevd, jeg har ikke valgt å bli psykisk syk— og aller viktigst:Jeg har faktisk ikke valgt å bli født - jeg har ikke valgt å få tildelt et liv.

Men allikevel er det jeg som blir straffet - for alt jeg ikke har makten til å velge over.

Det er jeg som har måttet betale prisen for en ødelagt barndom og ungdomstid.

Jeg har også dager hvor jeg skader meg selv, fordi den innvendige smerten er så mye større enn den jeg påfører fysisk.

Jeg har også massevis av dager hvor jeg ikke spiser, fordi alt som heter selvtillit og selvbilde er gravd 50 meter under bakken.

Men det er jo også min feil? For det er tross alt«en menneskerett å sulte seg».

Forbannet over holdningene

Min hensikt med å skrive dette er ikke å få sympati, men et håp om at mennesker som føler det samme ikke skal føle seg alene.

Jeg skriver det i håp om at samfunnet skal senke de skyhøye kravene sine til andre mennesker.

Jeg skriver dette fordi jeg er oppriktig forbannet over hvilke holdninger samfunnet møter «sånne som meg» med.

Jeg blir forbannet over at folk mener at vi «bare» skal ta oss sammen.

For om det hadde vært så lett som bare å ta seg sammen, så ville ingen slitt her i verden, enkelt og greit. Så nei, det er ikke bare å ta seg sammen.

Kravene vi stiller til hverandre er så skyhøye, at de er for mange umulig å oppnå.

Alt handler om fasade

Alt handler om fasade og status: Høyest utdanning, 6-ere i alle fag på skolen, ha dyr bil og fin leilighet, være flink til å spise sunt og trene hver dag. Da blir du rost opp skyene.

Men: Det er ingen som roser deg for at du er her, for at du puster og klarer på stå opp hver morgen.

Det er ingen som roser deg for at du en dag klarer å spise alle måltider og komme deg på utsiden av døra. Det glemmer vi.

Det viktigste er jo at du er her og at du klarer å puste, ikke hvor ofte du trener eller hvor mange år du har gått på skole. For hva hjelper det, om du ikke klarer å leve?

Aftenposten kjenner innleggsforfatterens identitet.

Les også

  1. En ekte sirkusartist

  2. Like meningsløs som en hennatatovering

Anonym Jente (20)