SiD

22. desember: «Plutselig hørte jeg noen rope: «Er du homo?»

  • Daniel Skjevik-Aasberg (23)

Den dag i dag er jeg fremdeles usikker på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Årets julekalender i Aftenposten har tema «Livsvisdom fra ungdommen».

Dagens luke er skrevet av Daniel Skjevik-Aasberg (23) fra Ballangen/ Oslo.


Jeg husker veldig godt den januardagen i 2011, rett etter juleferien.

Jeg var 16 år. Ikke visste jeg at hele skolen om få timer skulle få vite en ganske ubetydelig, men likevel kurant detalj om livet mitt.

Jeg var inne i naboklasserommet for å snakke om elevrådet. Omstendighetene skulle ha det til at guttene på bakerste rad akkurat da tullet om «femi» gutter og hvem av dem som potensielt kunne være homofile.

Ikke nødvendigvis ondsinnet, men for å få oppmerksomhet. Det plaget meg ikke.

Plutselig hørte jeg noen fra bakerst i guttegjengen rope: «Daniel, er du homo?»

Begynte å ringe

Uten å tenke meg om stod jeg i neste øyeblikk vendt mot guttegjengen. En smule likegyldig svarte jeg: «Ja, det er jeg».

Det var første gang jeg sa det høyt foran folk. Hvorfor skulle jeg?

Da jeg snudde ryggen til for å fortsette samtalen om elevrådet, var hele rommet øredøvende stille. Det rareste av alt var at gutten som hadde ropt etter meg, virket mest fortumlet av dem alle.

Les også

Dette er årets julekalender: «Livsvisdom fra ungdommen»

Kort tid etterpå stotret han frem et «unnskyld» og «gratulerer. Det visste jeg ikke». Den dag i dag er jeg fremdeles usikker på hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Opptrinnet ble til slutt noe alle på skolen snakket om. Etter hvert måtte jeg skynde meg hjem for å sørge for at familien min fikk vite nyheten fra meg før de hørte det fra andre.

Det gikk med et nødskrik - for bare minutter etter begynte folk å ringe dem også.

Først og fremst meg selv

I ettertid har jeg tenkt mest på hvor spontant og uplanlagt alt var, og på hvor mye ryddigere det kunne blitt gjort. Samtidig hadde jeg ikke noe stort behov for å skjule det for noen.

Det var selvsagt ikke alle som var like mottakelige for nyheten, for eksempel det kristne miljøet jeg var en del av. Vennene mine omfavnet meg derimot like mye som før.

Les også

3. desember: «Kjære bror, jeg tror jeg liker gutter»

Men at min legning skulle være av så stor interesse for andre, er for meg smått ubegripelig.

Som homofil blir man ofte gjort til talsmann for en hel gruppe, som man ikke nødvendigvis finner mange fellestrekk med.

Før jeg er homo, er jeg først og fremst meg selv, først og fremst student, først og fremst kollega og først og fremst aktivt medlem i Unge Høyre.

Kjærlighet finnes

Foruten det kristne miljøet har det ikke vært store utfordringer, men jeg har møtt utrolige mange forventninger som stammer fra stereotypier.

Ofte skulle jeg ønske folk kunne tilpasse forventningene til meg på bakgrunn hvem jeg er, og det er ikke først og fremst homo.

Å være homo i et sterkt kristent miljø tærer på. Men både innenfor og utenfor slike miljøer vil det alltids finnes mennesker som ikke aksepterer eller vil forstå.

Men det er godt å vite at når noen dører lukkes, er det alltids nye som åpnes. Det blir enklere. Kjærlighet finnes. Om ikke alltid rett utenfor stuedøren.

Det er fint å være oppmerksom på hvordan andre oppfatter deg. Samtidig tror jeg vi alle kunne levd bedre liv dersom vi kunne gi litt mer f...



Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les mer om

  1. Julekalender: Livsvisdom fra ungdommen 2017