SiD

Spiseforstyrrelser anses som et «jenteproblem». Jeg er lei av å føle meg alene. | Elias Louis Wahl Sandvold

  • Elias Louis Wahl Sandvold (21)

Det vanskeligste for meg i alt dette er at jeg følt meg så alene som gutt, skriver debattanten. Foto: NDStock / Shutterstock / NTB scanpix

Jeg følte meg alene og måtte knekke helt før jeg orket å be om hjelp. Derfor har jeg en viktig melding til gutta.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg er nå 21 år. Jeg jobber, studerer, og oppi det hele har jeg slitt med spiseforstyrrelser siden 10. klasse. Jeg kan ikke si at jeg ble aktivt mobbet på skolen. Jeg har alltid hatt gode venner – både gutter og jenter.

Men jeg har alltid følt meg utenfor.

Jeg var kraftigere i fysikken enn mange av de andre på min alder, og det gikk til hodet på meg. Jeg begynte fort å sammenligne meg selv med andre, og da fant jeg alltid ut at alle andre var mer verdt enn meg. Så jeg sluttet å spise.

«Jenteproblem»

På videregående er spiseforstyrrelsen i full utvikling, og jeg raser ned i vekt. Hoftebein stikker tydelig ut, ribbeina er definerte, ryggraden peker rett ut. Det er for øvrig ingen som vet om spiseforstyrrelsen min eller hvordan jeg har det inni meg på dette tidspunktet.

Alt jeg hører om anoreksi eller bulimi, omhandler kvinnelige modeller, en blogger eller lignende, og jeg føler mer og mer på skammen, skriver debattanten. Foto: Privat

Jeg lyver og bortforklarer vektendringene mine til foreldre og venner, forsøker å rette fokus vekk fra meg. Jeg begynner å sove mindre om nettene, jeg blir mer deprimert, har angstanfall, og jeg begynner å miste kontroll. Og jeg føler meg veldig alene.

Alt jeg hører om anoreksi eller bulimi, omhandler kvinnelige modeller, en blogger eller lignende, og jeg føler mer og mer på skammen over at jeg som gutt sliter med et «jenteproblem». Så jeg går mer og mer over i fornektelse.

Følt meg alene

Spol frem til vinteren 2018. Jeg kjenner tyngden av søvnproblemer, lavt blodsukker og ikke å ha energi i det hele tatt. Og jeg er deprimert. Jeg prater med moren min, og jeg knekker sammen – forteller alt – og at jeg ikke orker mer. Det er første gang jeg innrømmer problemene til foreldrene mine.

Les også

En høstdag i 2011 sluttet Andreas å spise. Den dagen var han lykkelig.

Vi snakker med fastlegen, og jeg får henvisning til psykolog og ernæringsfysiolog, hvor jeg har gått siden. Nå vet de fleste rundt meg om spiseforstyrrelsen min, og jeg føler ikke at jeg trenger å skamme meg lenger.

Å fortelle de rundt meg om hva jeg sliter med, var en utrolig tøff utfordring, men i ettertid har det føltes veldig godt endelig å få det frem. Å slippe å opprettholde fasaden.

Det vanskeligste for meg i alt dette er at jeg har følt meg så alene som gutt. Det gjør vondt å skamme seg over av å ha en spiseforstyrrelse og ikke ha det noe godt med seg selv, samtidig som man ikke føler at det er rom for å si ifra om det fordi man er gutt. Jeg har også savnet et fokus på dette i mediene. Jeg var selv desperat på leting etter andre som kanskje var i samme situasjon, men ofte helt uten hell.

Til gutta

Det er kanskje også derfor jeg nå vil si ifra. Jeg måtte knekke helt før jeg orket å be om hjelp, noe som kunne hatt et mye mer dramatisk utfall. Selvmordsstatistikken i Norge viser at ca. to av tre som velger å avslutte livet sitt, er menn. Jeg er heldig at jeg nå har et nettverk rundt meg som kan bidra til at ikke jeg også ble et nummer i den statistikken.

Jeg har det fortsatt veldig vanskelig med meg selv, men jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært om jeg hadde fortsatte å trykke de vonde følelsene mine ned.

Mitt største ønske er at du etter å ha lest dette, kanskje er litt mer obs på dem du har rundt deg. Og til gutta: Det er ingen skam i å ha det vondt, og du er ikke alene. Be om hjelp. Det vil bli bedre.


Les også

Sverre Randby: «Jeg er gutt og tynn. Det blir sett på som feminint og underernært.»

Les også

Gi meg et skred av spiseforstyrrede menn, skriver journalist Ingeborg Senneset

Les også

Man er ung i Norge og har det vondt inni seg. Samtidig «sulter barn i Afrika». Burde man ikke bare holde kjeft?


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Spiseforstyrrelser
  2. Skam
  3. Psykisk helse
  4. Ungdom

Relevante artikler

  1. SID

    Om jeg innrømmet at jeg var syk i rike Norge, tråkket jeg på dem som hadde det verre. Trodde jeg.

  2. SID

    Må jeg være tynn for å be om hjelp?

  3. SID

    Jeg klippet håret kort. Det fikk folk til å stille provoserende spørsmål.

  4. SID

    Man er ung i Norge og har det vondt inni seg. Samtidig «sulter barn i Afrika». Burde man ikke bare holde kjeft?

  5. SID

    Tøffe gutter gråter også

  6. SID

    Å påvirke barnet sitt med idrett: Ok. Politikk: Ok. Musikk: Ok. Men med tro går grensen? Jeg forstår ikke.