Det er ubegripelig å si at kvinnekampen må være politisk nøytral | Rameen N. Sheikh

Si ;D-innlegg: Jeg er ikke villig til å gi opp verdiene mine kun for å være enig med alle mulige feminister.

Nylig ble Sekulær Feministisk Front (SeFF) dannet av noen modige og sterke kvinner med minoritetsbakgrunn.

Min første tanke var: «Endelig har det dukket opp en organisasjon jeg og andre unge jenter med minoritetsbakgrunn kan relatere oss til.»

Helt frem til de skrev på Facebook-siden sin at kvinnekamp må være politisk nøytral.

Jeg har virkelig savnet en organisasjon som SeFF helt siden jeg begynte å definere meg som feminist. Jeg var svært positiv til dem frem til jeg leste at både høyre- og venstresiden har gjort sine feil gjennom historien.

For meg er feminisme farget, selv om jeg anerkjenner at venstresiden kan kritiseres for det manglende engasjementet for kvinner i minoritetsmiljøene – det er jo nettopp derfor jeg også har savnet en slik organisasjon som SeFF.

Men å si at kvinnekamp må være politisk nøytral, er for meg helt ubegripelig.

Vanskelig å fronte som hvit

For det første skjer mange endringer i samfunnet i stor grad på grunn av politisk vilje. For det andre mener jeg at høyresiden ikke har analysen venstresiden har av kvinneundertrykking som et strukturelt problem på grunn av patriarkalske strukturer.

Denne analysen bør kanskje særlig kvinner i minoritetsmiljøene se og lære av, for der har vi nok veldig mye å hente.

Ikke å se ting i en sammenheng og anerkjenne at kjønn, klasse, etnisitet og økonomi henger sammen, er for meg helt uforståelig.

Jeg tror ikke engasjementet fra venstresiden for kvinner i minoritetsmiljøene har vært manglende fordi de ikke har brydd seg.

Jeg tror det har kommet av at man ikke helt har visst hvordan man skal fronte det som hvite kvinner og menn.

Jeg tror det har vært mangel på eierskap og en følelse av ikke å kjenne godt nok til situasjonen, som har ført til at man heller har valgt å tie.

Når det er sagt, så rettferdiggjør jeg overhodet ikke det manglende engasjementet, for jeg tror man kunne ha strukket seg lenger for å øke kunnskapen sin og utvikle god feministisk politikk på området.

Men jeg synes det er viktig at kvinner som står i en realitet som bare de selv kjenner til, tar kampene sine selv, og at andre feminister støtter og er der i solidaritet.

Målet er jo det samme: kvinnefrigjøring.

Kvinnekamp som del av klassekamp

Shabana Rehman Gaarder sa i et intervju: «Når likestillingsaktivister fra minoritetsmiljøene sier at norske feminister har sviktet, må vi lytte.»

Det er jeg helt enig i, men jeg har heller aldri hatt noe ønske om å bli reddet av hvite norske feminister.

Derfor synes jeg det har vært flott med bølgen av de modige, unge jentene som Nancy Herz, Amina Bile, Sofie N. Srour som har satt sosial kontroll i minoritetsmiljøene på dagsorden i mediene.

For det hadde vært pussig om en etnisk norsk, hvit kvinne skulle ha skrevet innlegget «Vi er de skamløse jentene, vår tid har begynt – og det skal mye til å knuse styrken vi har bygget opp».

Jeg har tro på tverrpolitisk samarbeid, men jeg er ikke villig til å gi opp mine verdier og mitt syn på verden kun for å være enig med alle mulige feminister.

Det er en grunn til at jeg er med i Rød Ungdom, og det er fordi jeg ser på kvinnekamp som en del av klassekamp.

Det er fordi jeg har lært i Rød Ungdom at mye av det jeg kjenner på i kraft av å være jente, ikke er noe jeg bare kjenner på alene, men som så å si alle andre jenter også kjenner seg igjen i.

Men i ulikt høyresiden, som i større grad ser på feminisme som en individuell kamp, mener jeg at det er en kollektiv kamp.

Lese videre? Vi anbefaler:

Trenger unge i dag kvinnedag og feminisme?

Tre unge jenter diskuterer kvinnedagen. Sofia Nesrine Srour (21) er troende muslim og feminist - i hijab. Ikke alle mener det lar seg kombinere. Dessuten utfordrer vi gjestene i ulike paroletekster og spør: Hadde du stilt deg bak denne?

Hør den med ett klikk her: