SiD

Alene hjem på nyttårsaften før midnatt – en Si ;D-novelle om ungdom og spiseforstyrrelser

Jeg er ikke klar for et nytt år, ikke helt ennå.

- Jeg blir vel aldri helt vant til den følelsen av å hate kroppen min så mye at det gjør vondt. Så vondt at jeg som 18-åring går alene hjem på nyttårsaften før midnatt. Belozorova Elena / Shutterstock

  • Jente (18)

Tid: 1. januar 2017, 11:25.

Jeg våkner brått av sollyset som skinner igjennom det skitne soveromsvinduet mitt. Hodet mitt verker, og halsen er tørr.

Jeg vil reise meg for å tisse og hente et glass vann, men jeg er bekymret for at balansen min ikke er helt der den burde være, eller at jeg får hodepinen som sikkert ligger og venter på at jeg skal reise meg.

Jeg gnir meg hardt i øynene og ser maskaraen farge over på fingrene mine før jeg vrir meg over på magen og henter frem telefonen som ligger til ladning på gulvet.

Lyset fra skjermen skinner altfor sterkt, og jeg myser i det jeg skrur skjermlyset ned.

«Godt nyttår», hvisker jeg til meg selv.

Jeg låser opp telefonen og går automatisk inn på Instagram og blar nedover feeden min. Det er en voldsom spam med innlegg av vakre jenter i paljettkjoler med et glass vin i hånden, og filmer av fyrverkeriene fra brygga. Hashtaggen #snakkesaldri2016 brukes i hvert innlegg.

Det er patetisk, tragisk. Alle i like kjoler, alle så desperate etter å vise frem sitt lykkelige liv på sosiale medier.

Les også

Ulrikke Falch, kjent som Vilde i Skam skriver: Spiseforstyrrelsen var bare min kamp. De pårørende var hjelpeløse.

Jeg går inn på profilen min. Jeg er blitt tagget i fire bilder. Alle er av vennene mine og meg med vakre paljettkjoler og vinglass i hendene. Så originalt...

Jeg blar raskt innom andre apper, men det er for det meste helt likt. Om det er en snap eller en status eller en film eller et bilde.

De er bevis på at vi er lykkelige, et forsøk på å vise alle andre hvor fint vi har det.

Jeg sjekker meldingene mine fra gårsdagen, de fleste er fra venninnene mine. Mange ønsket meg et godt nyttår, noen spurte om jeg var på brygga og andre spurte hvor jeg var.

Jeg har svart på alle og nøyaktig det samme på alle meldingene: «Godt nyttår! Jeg er på brygga, leter etter deg - sykt fine fyrverkeri!», også fulgt av en lang rekke emojis.

Jeg kaster mobilen fra meg og lukker øynene igjen. Jeg er ikke klar for et nytt år, ikke helt ennå.

Tid: 31. desember 2016, 23:25.

«F***, da, skynd dere! Vi drar om ti» roper Vilde tullete fra kjøkkenet idet hun rydder det siste fra desserten inn i oppvaskmaskinen. Gjestene i stua sluker det siste de har i glassene, og mange reiser seg.

Noen er allerede klare, andre står i kø på do, og jeg tror noen av jentene er oppe ved et speil og fresher opp sminken sin. Jeg fniser av Julies siste latterlige forsøk på å shotte daiquirien og reiser meg fra sofaen for å kle på meg.

Les også

MYE LEST: Vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Og dere er søren meg ikke til hjelp, VG!

Når jeg har tatt på meg jakka, merker jeg at jeg må tisse og løper ned på doen i kjelleren. Det er kaldere her nede, men flisene inne på toalettet er varmet opp. Jeg tisser fort og vasker hendene.

Idet jeg hører mange begynne å bevege seg ut av huset, kaster jeg et raskt blikk på speilet for å sjekke at jeg ser grei ut.

Alt stopper helt opp, og jeg snur meg helt mot speilet. Ser på meg selv. Lar fingeren min gli fra pannen, nedover den litt for store nesen, mot de tynne leppene mine, rundt brystene og ned magen min.

Der stopper hånden min, og jeg sukker.

Jeg er så stygg, så tjukk. Det er faktisk utrolig at alle har villet være med meg i kveld i det hele tatt. Jeg har spist for mye, tenker jeg. Spiste masse middag, tok et stykke kake, og jeg har drukket både vin og øl.

Jeg er en gris, kun griser kaster i seg sånne mengder mat. Kun griser ser sånn ut. Så utrolig tykke, så sinnssykt stygge.

Novelle: Jeg er en gris, kun griser kaster i seg sånne mengder mat.

Hva søren er det jeg gjør, egentlig? Jeg kan ikke gå ned på brygga med de andre, tenk så mange kjente jeg ville møte! Alle ville se meg, se hvor stygg og feit jeg er, de ville tenke at jeg hadde lagt på meg, at jeg hadde blitt så stygg siden sist de så meg. Og de hadde hatt rett.

Jeg låser meg ut av doen og snubler ut kjellerdøren som leder ut til hagen. Fem meter unna meg, står de. Alle sammen. De venter, venter de på meg?

Jeg gjemmer meg bak husveggen og skvetter til da Vilde ringer meg. Jeg sukker.

«Hvor er du?! Alle venter på deg»

Hun er full. Skikkelig full, men allikevel ansvarlig overfor gjestene sine. Jeg tørker en tåre og kremter før jeg svarer

«Jeg er på brygga! Gikk ned tidlig når det var kø på do! Møter deg der nede!»

Jeg legger på raskt og ser den lille folkemengden av de fulle ungdommene bevege seg mot brygga. Da jeg vet de har gått, går jeg ut i gaten.

Selv om alkoholen har gjort mye av følelsene mine numne, hjelper det ikke stort.

Jeg vil hjem, under dyna der ingen kan se meg. Der ingen kan se den stygge kroppen min, der ingen vil bry seg.

Jeg går alene i mørket hele veien hjem. Stopper stadig opp og ser ned på den tjukke magen min. På de store lårene, og så gråter jeg litt, kaster opp litt.

Jeg blir vel aldri helt vant til den følelsen, følelsen av å hate kroppen min så mye at det gjør vondt. Så vondt at jeg skjelver, så vondt at jeg som 18-åring går alene hjem på nyttårsaften før midnatt.

Tid: 1. januar 2017, 11:54.

Jeg klarer ikke å sove, så jeg tar med meg telefonen min og står opp. Jeg ser igjennom gruppechattene på sosiale medier, mange i nyttårsgruppa har delt bilder fra i går.

Jeg blar igjennom bildene, igjen og igjen og igjen. Jeg er med på en del av dem. Det er særlig ett jeg ser, et som er tatt før middagen.

Ett der jeg ikke ser så feit ut.

Jeg står i tillegg i en unaturlig vinkel som får beina mine til å se tynnere ut. Jeg legger på et par filter så jeg ikke ser så blek ut, og legger det ut på Instagram.

Jeg tagger alle vennene mine og skriver under: «Takk for en fantastisk kveld med fantastiske mennesker!»

Jeg tørker bort tårene mine og ender det hele med å legge på et par emojis av vinglass og smilefjes, før jeg hashtagger bildet mitt med #snakkesaldri2016


Mer om ungdom og kropp? Vi anbefaler:

Les også

Jonas Kristoffersen (15): Jeg sa jeg hadde «glemt» gymtøyet. Da slapp jeg å skifte i guttegarderoben.

Les også

Ulrikke Falch, kjent som Vilde i Skam, skriver om egen spiseforstyrrelse: Som pårørende av en spiseforstyrrelse blir du nødt til å sitte på sidelinjen med din egen kamp

Les også

Zoe Helen Mæland Rodgers (20): Flat mage: Hvordan kan to ord høres så vidunderlig og uoppnåelige ut?

Les også

MYE LEST: Vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Og dere er søren meg ikke til hjelp, VG!


Si ;D-podkast om spiseforstyrrelser:

Er unge i dag mer utsatt for å en spiseforstyrrelse? I denne podkasten kan du møte Leif-Erik Sørensen (19), som selv har slitt med spiseforstyrrelser. Hvordan opplevde han å være gutt med det mange tror er en jentesykdom?

Hør den med ett klikk her:

Slik blir du abonnent:

— For iTunes: Trykk her

— Android eller annen telefon? Søk på Si ;D i din podkast-app.

— Soundcloud: Trykk her

Les mer om

  1. Noveller
  2. Ungdom
  3. Spiseforstyrrelser
  4. Sosiale medier
  5. Kropp

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Vibeke Skofterud i portrettintervju fra 2015: – Det er langrenn jeg kan, det er det jeg har mestret.

  2. A-MAGASINET

    Som prisbelønnet forfatter tok hun et godt liv som en selvfølge. Så hoppet sønnen ut fra femte etasje

  3. A-MAGASINET

    Han er blitt kjørt ned med en gaffeltruck og slått konkurs. Men det skal mer til for å knekke

  4. A-MAGASINET

    På sitt mest desperate ringte forfatter Per Petterson forlagssjefen og sa: «Dette gidder jeg ikke mer.» Så løsnet det.

  5. A-MAGASINET

    Sigrid Bonde Tusvik: «Folk tåler ingenting lenger»

  6. NORGE

    Den utrolige historien om Julius’ halvbror Ola