SiD

Jeg veide for mye for å få behandling. Beskjeden forverret tilstanden min. | Vilde Linnea Bredesen

Si ;D-innlegg: Hører dere hvor feil dette er?

Vi trenger mer og bedre kunnskap og flere tidligere hjelpetiltak, slik at man ikke trenger å bli fysisk syk av psykiske problemer, skriver Vilde Linnea Bredesen (19). AlexandrBognat / Shutterstock / NTB scanpix / privat

  • Vilde Linnea Bredesen (19)

Ingen så at jeg ikke hadde det bra, ingen så at jeg slet. Ingen så at jeg ble syk. Det alle så, var en skoleflink jente som jobbet hardt for å nå sine mål.

For over ett år siden ble jeg syk av spiseforstyrrelse. Siden har det vært inn og ut av behandling. Helt siden jeg gikk på ungdomsskolen har jeg følt et enormt press om å prestere og å bli best.

Det er ingen hemmelighet at jeg føler på dette presset, og jeg vet at jeg ikke er alene om det.

For meg gikk det dessverre så langt at jeg mistet fullstendig kontrollen over tankene mine, og jeg sluttet å spise.

Jeg følte jeg tok tilbake kontrollen ved å sulte meg selv. Da var det ikke plass til det vonde. Men det fikk konsekvenser.

Ingen så det

Det jeg trodde var bra med å redusere matinntaket, viste seg å bli et mareritt. Den gode følelsen jeg fikk av å være sulten, var en illusjon av å ha kontroll.

Jeg syntes det var slitsomt å bevege meg, det gjorde vondt å ligge normalt i sengen fordi ribbena og halebenet mitt stakk ut, og jeg ble kvalm og hadde lyst til å kaste opp om jeg spiste «for mye».

Ved å holde på sånn, var det ikke jeg som tok tilbake kontrollen fra det negative, det var tankene mine som tok styringen over livet mitt.

Når du har hatt det vondt lenge nok, skjønner du til slutt at det ikke kan fortsette slik.

Jeg gikk så langt at jeg forsøkte å kaste opp før jeg forsto at jeg trengte hjelp. Jeg ble en mester i å lure dem rundt meg og ikke minst meg selv. Det er kanskje derfor ingen så at jeg ble syk.

Men det var ikke bare derfor. Hvis jeg ber deg tenke på hva du assosierer med spiseforstyrrelser, hva tenker du da? Jeg er sikker på at de aller fleste tenker på en ung, syltynn jente som sulter seg for å bli så slank som mulig.

Jeg tror de fleste tenker slik fordi det er det vi lærer om sykdommen på skolen, og det er det vi hører om i mediene. Men dette er veldig ofte ikke tilfellet, og jeg mener at dette er mye av grunnen til at det er vanskelig både å forstå og oppdage at noen sliter.

Problemet er at det ikke finnes nok kunnskap om sykdommen, og det er mange, til og med helsepersonell, som glemmer at det er snakk om en psykisk sykdom.

Fikk avslag

Jeg erfarte ikke å bli tatt på alvor fordi jeg ikke veide lite nok til at det kunne ha noe med spiseforstyrrelser å gjøre. Det jeg følte at legen min ikke forsto, var at jeg slet psykisk.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt et eneste kroppskompleks, men da jeg fikk avslag hos DPS (distrikt psykiatrisk senter) fordi jeg ikke veide lite nok, ble dette et problem og forverret tilstanden min.

Hører dere hvor feil dette er? Man kan ikke veie problemer i vekt.

Det jeg ønsker å få frem, er at vi er nødt til å begynne å snakke om dette. Vi trenger mer og bedre kunnskap og flere tidligere hjelpetiltak, slik at man ikke trenger å bli fysisk syk av psykiske problemer.

Jeg gjør meg sårbar ved å dele dette, og jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal skrive og hvordan jeg skal forklare.

Men jeg håper at min historie kan bidra til at litt flere får opp øynene for dette umenneskelige presset vi lever under.

Retter hatet mot seg selv

Jeg så et intervju med Ulrikke Falck for en stund tilbake hvor hun sa at i stedet for å rette hatet mot det som er feil i samfunnet, har ungdommen begynt å rette det mot seg selv.

Jeg sier ikke at alle som sliter med dette presset er syke, og jeg mener absolutt ikke å normalisere spiseforstyrrelser, men vi er nødt til å forstå at måten ungdom takler det på, er blitt et fenomen som går i helt feil retning.

Vi må tørre å snakke om det, vi kan ikke lenger feie problemet under teppet.

Jeg er ennå ikke helt frisk, men jeg har skjønt at jeg er bra nok akkurat slik jeg er. Vi er alle unike på hver vår måte, så la oss feire det.


Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Kanskje vil du også interessere deg for disse innleggene:

  1. Les også

    I vanlige klær er jeg S/M. I ballett hender det jeg er plus size. | Frida Myklebust Amdahl

  2. Les også

    Priskrig på smågodt provoserer meg. Hjertet mitt blør for de med bulimi og overspising | Aria Sandvik

  3. Les også

    Jeg var en av mange som til slutt ga etter for presset. Psykisk helse må inn på timeplanen | Karoline Brastad Hansen


Les mer om

  1. Si ;D
  2. Kroppspress
  3. Spiseforstyrrelser
  4. Sykdom

Si ;D

  1. SID

    Mamma har fått kreft. Men dette er ikke et trist innlegg

  2. SID

    I desember er vi omtenksomme. Så kommer det nye året, og vi blir selvsentrerte igjen

  3. SID

    Jeg har vært klimaaktivist i seks år, men aldri vært så provosert som nå

  4. SID

    I Brasil lærer jeg mer om feminisme enn jeg gjorde på skolebenken

  5. SID

    De nye klesreglene til SATS er ikke krenkende. Å trene i magetopp er ingen menneskerett.

  6. SID

    Slangebitt er en glemt helsekrise det må snakkes mer om