SiD

Jeg er dyslektiker, ikke annerledes!

Dysleksi. Ordet som har plaget meg lenge.

Dysleksi er skrive, - og lesevansker, skriver Danyal Haider Ali (16) NTB Scanpix/Fotolia

Hei. Jeg heter Danyal Haider Ali, er 16 år og går på Bjørnholt videregående skole. Jeg har Dysleksi.

Gjør det meg annerledes? Nei. Ikke hvis du spør meg. Vi har kanskje litt flere begrensninger, og litt vanskeligere for å lære. Det tar kanskje litt lengre tid for opplæringen til å synke ned i oss enn hos dere andre. Og vi trenger kanskje mer arbeidsro rundt oss, slik at ikke eksterne forstyrrelser tar bort konsentrasjonen vår. Men vi er ikke annerledes.

Rettigheter

Dysleksi er skrive, — og lesevansker. Det er lettere å forstå og svare tekster muntlig eller via lydbøker. Heldigvis har vi også noen veldig gode hjelpemidler og noen flere rettigheter som hjelper oss på veien. Vi har for eksempel rett til å være i mindre grupper på skolen, rett til å få bruke data, rett til få lengre tid på prøver. Men vi er fortsatt ikke annerledes.

En stor påkjenning

En person med dysleksi kan være veldig utrygg på seg selv. Å være aktiv i timene er ofte en stor utfordring for noen av oss. Noen er redde for å snakke om sykdommen sin, fordi man er redde for å bli stemplet som dum. For vi er ikke dumme. Vi kan kanskje være følsomme, og ha litt mindre selvtillit. I noen tilfeller kan det føre til at vedkommende blir mindre sosial og mer tilbake trukkent. Men ikke annerledes.

En arvelig sykdom

Heldigvis er ikke Dysleksi dødelig, bare vanskelig. Men pr. i dag går det faktisk mye bedre takket være de tekniske hjelpemidlene som pc og mobil. Talefunksjoner og rettskrivingsprogrammer gjør hverdagen vår lettere.

Dysleksi kan være arvelig, det er noe man blir født med. Det er ingenting noen kan noe for. Heller ikke vi. Det kan forkomme like ofte hos gutter som jenter - det har ingen ting med kjønn å gjøre. Derfor er vi heller ikke annerledes der.

Forståelse er nøkkelen

Dysleksi har eksistert i alle år, men ikke blitt godtatt og godkjent som et problem hos voksne og barn før vår tid. Før i tiden kalte vi en person som ikke kunne lese og skrive for lat og dum. Heldigvis vet vi bedre i dag. Vi har fått gitt problemet en diagnose, og et navn.

Det er ikke farlig å være dyslektiker. Vi trenger bare litt forståelse. Litt tålmodighet. Litt støtte, og litt respekt. Fra familiene våre, fra venner, fra skolen og lærere, arbeidskollegaer og fra folk rundt oss. Gjør det oss annerledes?

Danyal Haider Ali (16)

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Robert (9) slet i tre år med å lære bokstaven D. Med disse brillene kan han lese like fort som de andre i klassen.

  2. SID

    Marte Andrine (18): Det er det norske samfunnets feil at så mange dropper ut fra yrkesfag

  3. SID

    Jeg står overfor et dilemma. Skal jeg røpe hemmeligheten min?

  4. SID

    Sander (17): – Jeg hatet skolen, og lærerne fikk høre det. Så fant jeg min styrke

  5. SID

    Jeg sitter ofte alene fordi mamma er ute med kjæresten. Er jeg egoistisk som reagerer?

  6. SID

    Lærerne skryter av at de er til å stole på. Det er de ikke