Norske anorakker er ikke alltid norske

FRILUFTSLIV.Man oppfatter gjerne friluftslivet som siste arnested for det rent norske. I skogen

og på fjellet er vi mest lik oss selv. Men det norske er ikke alltid like norsk som man tror.

FOR NOEN UKER siden kunne man lese en merkverdig artikkel om norske produsenter av friluftstøy. Talsmenn fra henholdsvis Norrøna og Bergans forsøkte etter beste evne å fremstå som mest fremtidsrettet og vise hvorledes deres norske konkurrenter etteraper dem.

I en boble.

Det første som slo meg ved artikkelen var den totale mangelen på utenlandske aktører. Man kan få inntrykk av at fjellutstyr skapes i en boble, avsondret fra det internasjonale markedet. Sannheten er selvfølgelig en annen: Selv om Norrøna og Bergans sikkert er innovative, er det liten tvil om at de også lar seg inspirere av tunge aktører som Arcteryx, Patagonia, The North Face og Marmot. Avsløringen er ikke interessant i seg selv. Det interessante for meg er hvordan diskusjonen mellom de to konkurrentene avdekker noen utbredte forestillinger om det norske friluftslivet.Tar man en titt på nettsidene til de to firmaene, merker man umiddelbart hvordan nasjonalfølelsen og det innbilt sære ved Norge brukes i markedsføringsøyemed. Norrøna bruker en viking, en birkebeiner ser det ut til, som sitt tydeligste varemerke.

"...of Norway".

Mens navnet til Bergans-logoen suppleres med undertittelen "of Norway". Det er ikke overraskende at det norske brukes på denne måten. Dette er et land som har klart å få fremmedartede matvarer som sjokolade, kaffe og, ikke minst, poteten til å fremstå som en naturlig del av det hjemlige kostholdet.

Det opprinnelige.

Det norske friluftslivet er bygd opp av lignende fiksjoner. Nordmenns hang til å oppsøke naturen oppfattes gjerne som naturlig, opprinnelig. Eventuelle fremmedelementer blir enten innlemmet i denne fiksjonen eller, i noen tilfeller, ignorert. Birkebeinerrittet tjener som ett mulig eksempel.Bruk ordet "Birkebeiner" og legg til det velklingende ordet "rittet", så sitter vi igjen med en helnorsk oppfinnelse og har visket bort terrengsyklingens historiske utvikling i Nord-California på 1970-tallet. Hva så med skisporten? Den er i det minste norsk? Også her er historien langt mer komplisert enn de fleste nordmenn er klar over. Myten om Sondre Norheim og Morgedal er bare én del av fortellingen om moderne skisport.Et av de første moderne skirenn vi vet om fant sted i 1843 i Tromsø. Men det finnes også eksempler på lignende aktivitet i Sierra Nevada i USA på 1850-tallet. Og en av de første til å bruke ski i en form for fjellsport var engelskmannen William Cecil Slingsby.

Utvikling og lån.

Poenget med disse oppramsingene er ikke å fremstå som en gledesdreper. Jeg deltar selv i mange av aktivitetene jeg nevner her.I dagens tilspissede debatt om de såkalte fremmedkulturelle, er det likevel viktig å huske at det norske, som det meste annet, ikke skapes i et vakuum, men gjennom utveksling og lån. Man må gjerne nyte sin tur, om den så er til fots, på sykkel eller ski. Men man skal også være klar over at kjernen i vårt friluftsliv er fremmed, selv når vi pakker den inn i en helnorsk anorakk.For anorakken er vel norsk? Eller?

Les også

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.