Det vakte oppsikt da den første eieren satte seg bak rattet i denne bilen. 100 år senere får den fortsatt folk til å snu seg.

Gamle biler kjøres ikke lenger bare av eldre menn. Flere kvinner har oppdaget gleden ved treratt, pedalgiring og bilkjøring under åpen himmel.

Den knallgule amerikanske Franklin 9B Touringen fra 1919 – med 25 hestekrefter under panseret – vekker oppsikt når Trude Bjerkeseth fra Oslo legger ut på tur i gatene rundt Manglerud-senteret og opp til Nordre Skøyen hovedgård.

– Jeg kommer nærmere naturen med denne bilen enn det jeg gjør med en moderne bil. Jeg kjenner sol og vind i ansiktet, og jeg tar inn alle lukter rundt meg, sier 36-åringen.

For 100 år siden var det kanskje føreren, og ikke bilen, folk snudde seg etter. Dens første eier var nemlig Aase Segelche Lorentz, med adresse Huk Aveny på Bygdøy.

Mens damen fra Bygdøy trolig fikk oppmerksomhet for at hun i det hele tatt kjørte bil, får Trude Bjerkeseth det samme fordi hun kjører en gammel bil.

– Det er andre kvinner som kjører biler fra samme tidsepoke i Norge i dag, men det er nok ikke så mange kvinner som eier og skrur på en så gammel bil selv. Og det er jo artig at bilens første eier også var en kvinne. Det var nok ikke veldig vanlig i 1919, sier hun.

Mener mennene har holdt døtrene borte

Når biler begynner å dra på årene – og blitt minst 30 år og fått status som veteranbiler – har det ikke vært så vanlig å se kvinner i førersetet. Mennene får skylden.

– Fedre har hatt en tendens til å ta med sønnene sine i garasjen, ikke døtrene. Noen har ikke sluppet til neste generasjon i det hele tatt. Derfor har det blitt veldig mange gamle menn som kjører veteranbiler, mener Grete Keyser.

Med sin britiskproduserte Triumph TR3 fra 1957 har 74-åringen fra Oslo vært en sentral skikkelse i veteranbilmiljøet i mange år. Hun har opplevd en gradvis økende interesse blant kvinner.

Det årlige dameløpet i regi av Norsk Veteranvogn Klubb har registrert stadig flere kvinnelige deltagere. I 2001 var 12 biler med, i fjor stilte 24 til start. Årets løp går lørdag 15. juni fra Lier til Modum i Buskerud.

Å være med i slike løp, er for mange en naturlig del av å eie en veteranbil. Keyser har flere ganger deltatt i det mest kjente av dem alle, Rally Monte Carlo, samt andre løp i Storbritannia, Frankrike, Danmark og Sverige, foruten i Norge.

– Jeg har alltid syntes det har vært moro med bil. Som liten sto jeg sammen med min far utenfor KNA-hotellet i Oslo og så starten på Rally Monte Carlo, forteller Keyser.

Beundret gamle biler og falt for en T-Ford

Kvinnenes bilinteresse har ofte en familiær forklaring. Karen Gissinger (60), opprinnelig fra Oppdal, men nå bosatt i Ålesund, anskaffet seg en T-Ford fra 1922 for 17 år siden.

– Jeg har alltid beundret slike biler. Samtidig har jeg hatt tre eldre og svært bilinteresserte brødre. Så da jeg tilfeldigvis kom over denne bilen, kunne jeg ikke motstå å kjøpe den, forteller hun.

Bilen ble registrert første gang i Trondheim, og den har så langt Gissinger kjenner til hatt tre eiere før henne. Da hun kjøpte den, ville den neppe ha fått merkelappen «i teknisk god stand». Under den tredje turen med bilen havarerte motoren. Men da hadde Gissinger allerede blitt forelsket i bilen.

– Det er vanskelig å sette ord på den spesielle følelsen det er å kjøre slike biler. Det har kanskje med alle lydene og luktene å gjøre, sier hun.

Satt i sovepose i baksetet som barn

For Trude Bjerkeseth er det ingen tilfeldighet at hun havnet bak rattet til en Franklin. Hun er mer eller mindre vokst opp i baksetet, etter at hennes far kjøpt bilen i 1970.

– Men min far hadde ikke noen sønn å ta med. Det var jeg og søsteren min. Slik ble interessen min tent, forteller hun.

Gode minner fra turer med mor og far som liten, har nok også farget synet på gamle biler generelt og Franklin’en spesielt. Da familien dro på tur, satt Trude og søsteren i baksetet nede i noen gamle soveposer fra 1950-tallet for å holde varmen. Det var ikke bare noen korte turer i Oslo-området. I 1988 kjørte de helt til Riga.

Nå fører hun tradisjonene videre til sine barn. De sover seg gjennom billøp i baksetet. Det er bare én forskjell fra da Trude og søsteren var på tur: Hennes barn sitter tryggere, i sikrede barneseter.

– Jeg har mange gode minner fra å ha sittet i baksetet sammen med søsteren min, og er glad for at mine to små gutter får oppleve det samme.

Kjøpte 50 år gammel bil da hun ble 75

For noen kommer interessen for veteranbiler i godt voksen alder. Astri Wright fra Oslo kjøpte sin MGB fra 1964 for tre år siden. Da var hun 75 år.

– Det var et impulskjøp, men jeg angrer ikke. Jeg har hatt mye glede av denne bilen, forteller hun.

De britiskproduserte bilene blir av mange fremhevet som en perfekt bil for dem som ønsker seg en veteranbil uten å være altfor bilkyndig selv. Det ble produsert flere hundre tusen av dem, og det er ingen problemer med å få tak i deler.

– Det er stadig ett eller annet som inntreffer. Og jeg har jo ikke peiling. Så den har vært på verksted noen ganger. Men alt i alt har den gitt meg flere gleder enn frustrasjoner, understreker hun.

• Søstrene Lerum fikk en eksklusiv bilsamling i fanget da faren døde

Motorstopp er en uunngåelig opplevelse

Alle med veteranbil har sine historier å fortelle: Om motorstopp nede i Europa, og om strømstans midt inne i en tunnel. Om bensinpumper som sluttet å virke. Om flatt batteri og om punkteringer, selvsagt.

Men det er én fordel med å kjøre veteranbil, ifølge kvinnene: De fleste bilister er høflige og hjelpsomme når de møter gamle, ærverdige kjøretøyer med kvinner bak rattet. Hjelpen er aldri veldig langt unna.

– Men vi må selv være oppmerksomme og ligge litt i forkant. Gamle biler reagerer ikke like raskt som nye biler. De liker for eksempel dårlig bråbremsinger, understreker Trude Bjerkeseth.

Men veteranbilentusiastene slår hull på noen seiglivede myter om disse bilene: Du må ikke ha tilgang til en liten gullgruve for hverken å kjøpe eller å holde en veteranbil ved like.

– Det koster selvsagt noe å holde en slik bil ved like, men dette er ikke en hobby bare for dem med penger, sier Grete Keyser.

En annen myte som disse veteranbil-sjåførene tror de har klart å få bort, er oppfatning av at du må elske å stå med hodet ned i motoren.

– Mange av oss liker ikke spesielt å skru på motorer. Dette er en familiehobby, hvor vi også har fokus på tidsriktige klær, løp og arrangementer. Det tror jeg har bidratt til å få flere kvinner med, sier Karen Gissinger.

Kjører åpen bil i nesten all slags vær

Rundt omkring i landet finnes det flere eksempler på økende interesse for veteranbiler blant kvinner. Randi Asbjørnsen (69) har gått fra å være den eneste kvinnen i den lokale veteranbilklubben på Sunnmøre, Storfjorden Automobil Klubb, til å være en av 14–15 aktive i den nå snart ti år gamle damegruppen.

I dag kan hun le litt og mimre over reaksjonen hun fikk da hun i 1997 kjøpte en grønn MGB.

– Folk trodde jeg var gal som kjøpte denne bilen, men jeg har hatt utrolig mye glede av den.

Noe av stasen, synes hun, er å ha en åpen bil. Det skal være ordentlig drittvær før hun tar opp kalesjen. Men fortsatt opplever hun forutinntatte holdninger blant andre bilinteresserte. Et spørsmål går igjen.

– Mange spør meg om det virkelig er min bil. For et spørsmål. Selvfølgelig er det min bil!