I stuen står verdens raskeste møbel – en italiensk motorsykkel fra 70-tallet.

Det hender at italienske pensjonister korser seg når Håkon Thorstensen lufter mc-samlingen.

– For meg er dette normalt, sier Håkon Thorstensen og åpner en værbitt garasjeport.

Skarpt vårlys flommer inn i det tidligere gressklipperverkstedet, som i dag kan gi enhver motorsykkelentusiast gåsehud.

Her står skinnende samlerobjekter fra Ducati, Moto Morini, MV Agusta, Moto Guzzi og Laverda på rekke og rad. Med unntak av en spansk 1966 Bultaco, er alle fra Italia.

– Alle skal være kjørbare i sesongen. Jeg skal kunne gå ut her, velge hvilken som helst og kjøre den.

Forbløffende samling

Juvelen i samlingen er en 1976 MV Agusta Magni S750. Dette var hjertebarnet til Arturo Magni, som ledet Agustas suksessrike løpsdivisjon i mange år.

– Det er en spesiell sykkel på alle mulige måter. De fleste slike ble bygget for racing, men seks eller sju hadde et Agusta rammenummer og var laget for gatekjøring. At jeg sier seks eller sju, er fordi en ble stjålet i 1981. Den ble aldri funnet igjen, forteller 61-åringen.

– Men dette er en av de genuine.

– Og slikt et klenodium pisker du rundt på svingete rogalandsveier?

– Ja, syklene er til for å brukes. Jeg har også kjørt gateløp i Italia med denne, sammen med Giacomo Agostini. Han har 15 VM-titler innen roadracing, 13 av disse for Agusta.

Verdens farligste løp

Om Thorstensen ikke er på Agostinis nivå, har han en NM-tittel og et EM-gull innen klassisk roadracing. Men den aller største opplevelsen fikk han på en øy i Irskehavet.

Les også

Bilene som blir filmstjerner: – Ved å bruke tidsriktige biler, forsterkes følelsen av å være i en annen tid

I 2010 tok han med seg en Egli-Laverda og kjørte Isle of Man TT, kjent som verdens eldste, mest prestisjefylte – og farligste – motorsykkelløp. Her bikker de raskeste klassene gjerne 300 km/t, som er ganske heftig gjennom små landsbyer, åpne landskap og svingete landeveier innrammet av steingjerder.

– Det er det ultimate løpet, så jeg måtte ha det på CV-en. Du kan ikke sitte på gamlehjemmet og ikke ha gjort ting, gliser Thorstensen.

Tok av ti kilo

Han måtte legge ved egen løpshistorikk åtte år tilbake i tid for å få startløyve. Så var det å legge seg i hardtrening. Thorstensen trente hele vinteren og tok av ti kilo før løpet.

Om fartsnivået i hans klasse var lavere enn for moderne sykler, gikk det likevel unna:

– Jeg nådde 240 km/t. Du kan ikke ligge på maks turtall. Da tar du livet av motoren. Snittfarten min var 156 km/t. Det gjelder å slappe litt av, finne en god sittestilling og ikke stresse. Kløtsjen sluttet å virke, så jeg kjørte uten kløtsj i mål. Det var en fantastisk opplevelse.

Sytten og en halv

61-åringen tenker ikke så mye på seg selv som en eier, men en forvalter av italiensk kulturarv.

– Jeg passer på dem i en periode, før andre til slutt overtar dem. Nå har jeg sytten og en halv, sier Thorstensen, og forklarer at han og en kamerat eier hver sin halvpart av en gammel Norton.

– Noe nytt i kikkerten?

– Nei, men det dukker alltid opp noe. Mange vet hvem jeg er, så kanskje ringer det noen som vil selge noe du ikke visste fantes. Da stiller jeg opp!

Les også

Han kjører fremdeles boblen fra 1957: – Jeg får vel si at jeg er glad i bilen

Grytidlig

Rogalendingen er sikkerhetsrådgiver offshore, som betyr lange friperioder. Han synes det er viktig å fylle friukene med noe meningsfylt og å ha samme døgnrytme som kona Guri Bjørgo Risa.

– Jeg står opp med henne i sekstiden, så drikker vi kaffe sammen før hun drar på jobb.

Er det greit vær, drar han gjerne på en grytidlig motorsykkeltur, mens veiene ennå er tomme.

– Jeg må ut og kjøre. Hvis ikke blir jeg grinete. Så lenge det er tørt, kjører jeg om vinteren også, en Moto Guzzi med sidevogn.

Korset seg

I uthusets vesle verksted står enda tre sykler. På en løftebukk står Thorstensens ferskeste leketøy, en knall oransje 1976 Laverda SFC 750.

– Det ble laget 33 slike i 1976. Denne ble solgt ny i Sverige. Jeg har original salgskvittering og mye historikk. Eieren i Tønsberg hadde blitt såpass voksen at han ikke trengte den lenger, sier Thorstensen, mens han stryker en finger over en nylakkert tank.

– Jeg har revet den til beinet. Pusset rammen, overhalt starter og støtdempere og dynamo, polert opp igjen alt av aluminium.

– Har du rukket å kjøre den?

– Ja, ja. Da jeg fikk den i høst, hadde den ikke gått på mange år. Jeg skiftet olje, batteri og dekk og tok den med til Italia for å se at det virker, sier han.

Kun 26 av de 33 har overlevd. I Italia fikk Thorstensen en spesiell påminnelse om hvor sjelden originalen er.

– En godt voksen italiener gikk ned på kne, sjekket rammenummeret og talte kjøleribbene to ganger. Det er sånn man identifiserer ekte sykler, sier Thorstensen.

– Så korset han seg.

Dropper Ferrari, kjører Transit

Ekteparet setter pris på det meste av italiensk kultur, inkludert vin, mat og bil. De har flere Alfa Romeo-er og en Ferrari 550 Maranello. Der motorentusiaster flest ville gjort hva som helst for å kjøre en Ferrari til Italia, bruker Håkon og Guri helst en gammel Ford Transit. Da kan de ha med seg noen motorsykler.

– Snakker du italiensk?

– Nei. Men jeg gjør meg forstått når det gjelder motor og vin.

Hyllest til ingeniørkunsten

Selv ser han samlingen som en hyllest til italiensk ingeniørkunst.

– De er sinnssykt dyktige! De har alltid ligget langt fremme, sier han oppglødd.

– Hverken Laverda, MV Agusta eller Ducati var egentlig motorsykkelprodusenter. Laverda lager skurtreskere, og Agusta helikoptre, sier han.

– Grev Agusta ville ikke lage motorsykler for vanlige folk. Han ville vinne grand prix-løp og laget sykler kun for dette. Greven var livredd for at folk skulle kjøre seg ihjel på syklene hans.

– Norge er billigst

I uthuset venter flere sykler på sommeren. En rød Laverda SFC 1000, en Moto Guzzi 850-T – og enda en Agusta Magni.

– Den har 135 hestekrefter og veier 145 kilo, smiler Thorstensen.

At han får kloen i samlerobjektene, er fordi han har peiling – og fordi han ofte drar til Italia og England og knytter kontakter.

– De som har hatt slike sykler, har gjerne blitt så gamle at de vil selge før de mønstrer av. Da får du tak i det.

Skulle han selv selge en sykkel, forsvinner den antagelig ut av landet.

– Norge er billigst i Europa på samlerkjøretøy, og det forstår ikke nordmenn. Hvis ikke de vil betale internasjonal pris, går syklene ut av landet. Det er ok – jeg har jo hentet inn noen også.

Verdens raskeste møbel

For ekteparet handler selv husvalget om motorsykler. Eneboligen kjøpte de fordi det fulgte med en egen verkstedsbygning. På toalettet er veggen et gigantfoto fra Venezia, og på soverommet fyller et gigantisk Ferrari-bilde ene veggen. I stuen står verdens raskeste møbel – en Agusta løpssykkel fra 70-tallet.

Hva fruen tenker om å ha en motorsykkel i stuen?

– Det er helt topp! Det er et møbel, et kunstverk, sier Guri Bjørgo Risa.

– Dessuten var det mitt forslag.