Den gamle mannen og bilen
Sverre Simones (85) kjører fremdeles rundt i IFA-bilen som faren kjøpte i 1954. Selv om han synes det er en dårlig bil.
– Jeg liker å eie den, på grunn av historikken og minnene. Ellers liker jeg ingenting med bilen. Kvaliteten er dårlig, sier Sverre Simones.
85-åringen lirker seg på plass bak det store, hvite bakelittrattet. Så våkner totaktsmotoren til liv, og IFA F9 glir sakte ut av garasjen. Kveldssolen skinner i blanke hjulkapsler og listverk, og motoren synger som om den var ny.
– Den er fra Øst-Tyskland, sier han med alvorlig røst.
– Stålet var dårlig, alt var egentlig dårlig. Derfor er det mer moro å restaurere en slik bil enn en Volvo PV eller noe sånt. Der kan du bare kjøpe ny skjerm og skru den på. Her er det nesten umulig å få tak i deler, sier Simones om bilen, som har fulgt ham i 65 år.
Ble nektet Volkswagen
I 1954 fikk Sveinung Simones innvilget kjøpetillatelse for bil. Jernverksformannen fikk ikke lov til å kjøpe VW-boblen han drømte om. I stedet måtte han nøye seg med en østtysk IFA.
– Far kjøpte bilen i lunsjpausen 7. mai 1954 hos A.A. Ryen i Storgata. Der kunne man kjøpe lysekroner, gummistøvler, biler ... alt unntatt mat, sier sønnen Sverre.
Da faren kom hjem fra jobb, 11.500 kroner fattigere, fikk junior låne den flunkende nye bilen.
– Jeg kom lenger og lenger hjemmefra, og fant ikke reversen. Jeg måtte sette snuten oppover i en bakke, trille bakover og svinge, sier Sverre.
Den usynkroniserte girkassen var vært en utfordring.
– En gang hadde jeg full fart opp en bakke, og skulle gire ned til andregir. I stedet satte jeg den rett i revers. Da var det bom stopp. Girkassen sprakk, men jeg klarte å kjøre videre, sier han.
I 1956 omkom Sverres far i en ulykke. Bilen ble registrert på moren, som ikke hadde førerkort.
– Så jeg har kjørt bilen hele tiden. Og jeg kjørte mye, overalt, 30.000 kilometer i året på grusvei, islagte vann, over markene ... Motoren var nesten aldri kald, humrer han.
Voksen drøm om Harley
Sære løsninger
Bilen hans ble egentlig utviklet av tyske DKW på slutten av 1930-tallet, med navnet F9. Annen verdenskrig satte en stopper for den nye bilen, og etter krigen ble fabrikken liggende i det nye Øst-Tyskland. DKW kom seg vestover, og fikk etter hvert i gang produksjonen av bilen. På andre siden av jernteppet begynte kommunistene å lage samme bil på den gamle DKW-fabrikken – under navnet IFA F9.
Ingen skal påstå at bilen ikke har personlighet. Interiøret er pent designet, og lakkert for å ligne treverk. Over de tre vanlige pedalene finnes en fjerde pedal, som skal tråkkes på hver tiende mil. Pedalen styrer bilens sentralsmøring, og sørger for at kingbolter, pedaler og styring blir smurt. Noe varmeapparat fantes ikke.
At bilen ikke har bensinpumpe, kunne gjøre pussige utslag i motbakkene. I oppoverbakkene skvulpet bensinen seg naturlig nok bakover i tanken, og da hendte det at bensinen ikke nådde frem til bensinrøret fremme i tanken.
– Hadde jeg under kvart tank, måtte jeg rygge opp bratte bakker. Jeg fikk god ryggetrening, sier eieren.
Slik blir du kvitt prikker og nupper i lakken etter en lang vinter
Ventet i fem år
Utpå 60-tallet tar denne historien en omvei. IFAen begynte å skrante, så Simones skaffet seg en britisk bil og solgte F9 til en nabo. Denne tok aldri i bruk østtyskeren, som ble overlatt noen russ. De kjørte bilen ut i skogen og ramponerte den.
– Ungdommene skjøt på den med hagle, sier han.
Simones fikk bilen tilbake, og oppdaget at salgsmeldingen aldri hadde blitt innlevert. Formelt sett har bilen altså aldri vært ute av familien.
Bilen var et vrak, og sto uten skilter i en årrekke. Simones ble skipsmaskinist (for øvrig en av få i Norge som er sertifisert dampskip-maskinist) og var borte i lange perioder. Han satte i gang en restaurering som tok flere tiår. Da han omsider var ferdig, viste det seg at bilens opprinnelige registreringsnummer var overført til en annen bil. Til tross for lukrative tilbud Simones ville ikke skiltets nye eier gi slipp på H-8678.
– Jeg var så sta at jeg ikke ville kjøre bilen uten riktige skilter. Så jeg ventet. Bilen sto ferdig i fem år før jeg fikk skilter på den.
Brukte hesjestreng på bilen
Noe kjedelig liv har bilen neppe hatt. Simones kjørte som om han hadde Fanden i hælene.
– Det er ikke min skyld at det gikk bra, sier han med et smil.
På vinterstid kjørte Simones rundt med kjettinger på slitte sommerdekk, og dekkene ble ikke byttet før slangen var på vei ut gjennom gummien. Bilen ble brukt som traktor – han slepte telefonstolper med den da han jobbet i Sauland Elektrisitetsverk. Simones var heller ikke redd for å improvisere litt når problemene dukket opp.
– Da jeg en dag var på vei til Trøndelag, begynte eksosrøret å subbe nedi bakken. Da klippet jeg ståltråd fra en hesje langs veien. Ståltråden ble trukket under bilen, inn gjennom dørene og sveivet rundt rattstammen. Da holdt eksosanlegget seg på plass.
Et minne om faren
I dag er kjørestilen noe roligere, men IFAen får luftet seg jevnt og trutt.
– Det blir et par tusen kilometer i året. Mange har spurt om jeg vil selge den, men da sier jeg nei. Bilen er et minne om min far, som jeg mistet så tidlig. Den hører så veldig til i familien, sier Sverre Simones.
Der skal den bli. Når Sverre en gang ikke lenger er blant oss, går bilen til sønnen Svein. Som allerede har seks stykk IFA F9.
