Han kjøpte tilbake Cadillacen han aldri glemte
I årevis dukket den opp i drømmene hans. Nå har Tomas Brudvik endelig fått tilbake Cadillacen han vant for 30 år siden.
– Å vinne en Cadillac gjør du bare én gang i livet. Å få den tilbake etter så mange år, skjer omtrent aldri, sier Tomas Brudvik.
Bergens mest kjente tatovør lar blikket gli over de svulmende formene på en skulptur fra Detroit.
– Det er et vakkert design. Jeg er jo en stor mann, så jeg liker store biler og store motorsykler, sier 54-åringen.
At en Cadillac Eldorado Seville fra 1956 er romfrekk, er ingen hemmelighet. Men at denne lysegrønne kolossen nå hviler i Brudviks garasje, var på ingen måte selvsagt.
«Den skal jeg vinne»
I 1991 var Brudvik en blakk firebarnsfar i ferd med å avtjene førstegangstjenesten. På et kjøpesenter kom 24-åringen over en tegnekonkurranse servert av Stabburet.
På en brosjyre hadde matprodusenten trykket opp omrisset av en 1956 Cadillac. Den som laget det beste designforslaget, vant bilen. «Den skal jeg vinne», tenkte Brudvik, som er utdannet ved Kunsthåndverkskolen i Bergen.
– Jeg blåste omrisset opp til fem ganger original størrelse og malte begge sidene av bilen med akrylmaling, sier han.
Hundre timer senere hadde han malt en Cadillac der amerikansk hverdagsliv speilte seg i lakken. På den ene siden av bilen kunne man se gjenskinnet av en snackbar med biler og folkeliv, på andre siden palmer og biler langs Californias strender.
Ukene gikk, så ringte telefonen. Stemmen i røret fortalte at Brudvik var i finalen, og nå skulle finalistene intervjues. Kunne han stikke innom Stabburets partner i Bergen?
Da han dukket opp i kantinen og ble møtt av trampeklapp, gikk det opp for Brudvik at det ikke fantes noen finale. Han hadde vunnet en nyrestaurert kromdrøm på over to tonn.
Elsker Amerika
Brudvik er veldig opptatt av Amerika. Han har hatt flere USA-biler. Det står en 1944 Harley-Davidson ved siden av Cadillacen, og på tatovørens armer lever både Elvis og Sun Studio i beste velgående.
– Jeg har sikkert vært i Amerika 30 ganger. Det fineste er å være på landeveien, oppleve naturen, reise fra sted til sted. Jeg tenker på det hele tiden, sier han.
– Hva skyldes dette båndet til USA?
– Det er jo bilens hjemland! Amerikanerne har vært modige på design. De har våget å være ekstravagante. Mitt forhold til USA handler om både nostalgi og romantikk, en forestilling om være underveis, kjøre gjennom vakker natur og se nye steder. Og å dele gode opplevelser med noen, sier bergenseren.
Men den første turen med Cadillacen var mer mareritt enn drøm.
Skolisse ble redningen
Overleveringen skulle skje i Trondheim. Brudvik fløy dit med kona og deres tre måneder gamle baby. På vei hjem skjønte han at gamle biler ikke alltid handler om å gli mykt inn i solnedgangen.
– Turen var forferdelig. Det var et sjokk, sier han.
– Slakk i styresnekken gjorde at bilen veivet frem og tilbake på veien. Det regnet noe sinnssykt, og vindusviskerne virket ikke. Vi dro skolisser gjennom sidevinduene og knyttet disse på viskerne. Så dro vi lissene frem og tilbake, slik at viskerne flyttet seg.
Hjemløs
Den majestetiske Cadillacen ble stående i en borettslagsgarasje i sin nye hjemby, til stor irritasjon for mang en nabo. Ekteparet ble skilt, og Cadillacen hjemløs.
– I noen år sto bilen litt i et parkeringshus, litt på en lånt parkeringsplass. Jeg flyttet til en annen bolig, men bilen var lang for garasjen. Den sto med nesen ut i friluft, med presenning over fronten, husker Brudvik.
Sånn behandler man ikke gamle biler. Etter åtte år solgte han Cadillacen.
– Der og da føltes det riktig. Jeg hadde dårlig lagringsplass og trengte penger til en familiebil. Men det var vemodig. Biler er ofte bedre i drømmer enn i virkeligheten.
Romance in Durango
Nå hadde han blitt kjæreste med den amerikanske tatovøren Sandy. Før hun flyttet til Norge, brukte de Cadillac-gevinsten til å kjøpe en splitter ny bil i USA: En rød Dodge Durango, med syv seter og heftig 5,9-liters bensinmotor under panseret.
– Å kjøre den rundt i USA er kanskje min største bilopplevelse, sier han.
SUV-en kom til Bergen som flyttegods. Den tjente familien i ni år før den ble solgt. Om Dodgen var populær, glemte Brudvik aldri Cadillacen.
– Jeg så et bilde av den i en lokalavis, med navnet på den nye eieren. Jeg ble veldig sjalu, sier han.
– I flere år etterpå hendte det at jeg drømte om bilen, at den fremdeles var min. I drømmen var jeg ofte ute og kjørte, og så virket ikke bremsene.
– Som å vinne for andre gang
Årene gikk. I 2013 var han i ferd med å tatovere en kunde da telefonen ringte. Stemmen i røret var ikke ute etter ny kroppsdekor.
– Det var bilens kjøper som ringte. Først ble jeg litt forvirret. Jeg lurte på om det var noe galt med bilen, selv om det kanskje var litt sent etter 14 år, humrer Brudvik.
– Han hadde jo sett ansiktsuttrykket mitt da han kjørte av gårde med bilen. Han lurte på om jeg ville kjøpe den tilbake. Det var som å vinne bilen for andre gang.
Måtte bygge garasje
Å parkere et aldrende, 18-fots designikon gjør man ikke utendørs – spesielt ikke i Bergen. Brudvik bygget en delvis underjordisk garasje på 70 m2 for at Cadillacen skal stå tørt og godt.
– Hva betyr bilen for deg?
– Tegning er omtrent det eneste jeg har kunnet i livet, så bilen er en bekreftelse på at jeg i hvert fall ved én anledning har vært flink. Vi har vært på en lang reise sammen. Det har vært som et vanskelig forhold, der det har vært mye kamp selv om man er glad i hverandre.
Rullende restaurering
Karosseriet har fått noen sår, og krommen ser ikke ut som da bilen trillet ut av en Cadillac-forhandler for 65 år siden. Nå skal den restaureres, litt etter litt.
– Det er på tide at bilen får litt kjærlighet igjen. De neste ti årene kommer den til å bli i enda bedre stand, mens jeg kommer til å bli fattigere – og gladere, sier den stolte Cadillac-eier.
– Det er ikke en bil som blir brukt mye. Men å sige gjennom byen en tørr høstkveld med vinduene nede, er magisk. Så den blir nok ikke solgt igjen i min levetid, sier Tomas Brudvik mens han lener seg mot Cadillacens nabo i garasjen.
Den røde Dodge Durangoen, som han også har kjøpt tilbake.
