Nekrolog: Annæus Schjødt

  • Aftenposten Redaksjon

«Stor arv det er for mannen av godtfolk å være født», skrev Aasmund Olavsson Vinje i Dølen.

Stor arv er det også for unge advokater å bli opplært av, og arbeide sammen med, standens fremste representanter — slik vi fikk gleden av sammen med Annæus.

Hans død markerer slutten på karrièren til en av etterkrigstidens mest markante, mest respekterte og dyktigste advokater.

Annæus ble født i 1920 og var tredje generasjon av fremtredende advokater. Allerede før han tok juridikum i 1947 var det spesielle dimensjoner over hans biografi. Tidlig under krigen flyktet den unge jusstudenten over Sovjetunionen til Canada, hvor han utdannet seg som jagerflyver. Han tjenestegjorde i fire år i det norske flyvåpenet, de to siste som Spitfire-flyver i skvadron 331. Med en dødsprosent på 60 bar norske jagerflyvere større byrder enn noen annen norsk stridsavdeling.

Annæus var ikke-troende - det være seg i forholdet både til Gud og skjebnen. Men i all sin gudløshet var det likevel en høy himmel over hans liv: Med sine sterke idealer og sikre tro på den enkeltes ansvar og plikt som ledestjerner, arbeidet han som advokat fra 1949, da han begynte i sin fars firma, helt frem til han gikk av med pensjon sommeren 1992, 72 år gammel.

Han flyttet deretter til Sør-Afrika sammen med sin tredje kone, Sylvia Rafael, og engasjerte seg i et omfattende humanitært arbeid. Etter hennes død reiste Annæus tilbake til Norge i 2006. Han fikk åtte gode år før han i høst ble rammet av slag og døde etter et kort sykeleie 94 år gammel.

Annæus var spesielt allsidig. Hans mange store rettssaker, hans mange styreverv i norsk næringsliv og hans mange verv i forskjellige organisasjoner sprenger rammen for en nekrolog.

Prosedyren var for Annæus det viktigste i all advokatvirksomhet, og han prosederte et utall tvister for Høyesterett. Han brant for mange saker - en av de viktigste var kampen for ytringsfriheten.

En rettssak som han selv fremhevet i sin selvbiografi Mange liv fra 2006, var da han representerte stortingsrepresentant Sverre Løberg i en meget tilspisset injuriesak i forlengelsen av Ralph Hewins’ bok om Vidkun Quisling og landssvikoppgjøret. Her følte han at han representerte hele motstandsbevegelsen i en kamp mot et forsøk på historieforfalskning.

For oss unge var Annæus ikke bare et faglig fyrtårn, men et ideal med hensyn til allsidighet og dyktighet både i forhold til tvistesaker for domstolene og i sin forretningsjuridiske praksis. Han hadde en grunnleggende økonomisk raushet internt i partnerskapet. I forholdet til sine motparter utviste han alltid saklighet og fair play.

Mer enn dogmatisk jus var det verdier og integritet han først og fremst ville målbære og formidle, ikke minst nødvendigheten av at advokater tar et samfunnsansvar. Og dette ønsket fra Annæus’ side var et generelt advokatanliggende - og ikke bare myntet på ett bestemt firma eller en spesiell tid.

Erling Christiansen, Nils-Henrik Pettersson, Cato Schiøtz