Fredsprisvinneren med det store hjertet for folket

For et mot. Og for noen talegaver.

Desmond Tutu døde 2. juledag.
  • Liv Tørres
    Leder Internasjonal Avdeling, LO

Det var gudstjeneste i en kirke i Cape Town. Året var 1987 og gudstjenester her var ikke som gudstjenester jeg hadde fått med meg hjemme i Norge.

Her i Cape Town var det flammende tale om de fattige, om at svarte hadde krav på respekt, at Gud hadde ment at regjeringer skulle lytte til folket og aldri hadde ment at det skulle være forskjell på hvite og svarte.

Utenfor var det apartheid som hersket. Her inne var det likhet, frihet og kjærlighet. Rett utenfor døren sto politiet og ventet på oss. Her inne hørte jeg den mest flammende, folkelige gudstale jeg noen gang hadde hørt.

Det var Desmond Mpilo Tutu som talte. Det var også han som gikk foran ut av kirken og konfronterte politiet.

For et mot, tenkte jeg. Og for noen talegaver.

Men det skulle ikke gå lang tid før vi alle skjønte at det var hjertet hans som var størst. Og det var et hjerte som banket for folket.

For Desmond Tutu var gudstjenester, taler og appeller ett og det samme.

For Desmond Tutu var kirken ment å være for de svakeste, de mest sårbare.

For Desmond Tutu var apartheid og undertrykkelse av menneskerettigheter djevelens verk, i hvert fall brudd med Guds vilje.

Få år før, i 1984, hadde han vunnet fredsprisen. En fredspris han hadde vært nominert til flere ganger. En fredspris gitt en mann for hans gjerninger, men også for å vise det hvite Sør-Afrika at verden fulgte med på Tutus og det svarte folks kamp for like rettigheter.

Han hadde gått en lang vei før han vant fredsprisen. Født i 1931. Flyttet til
Johannesburg som barn der han raskt fikk møter med apartheidregimets segregering av befolkningen.

Utdannet seg til lærer, men trakk seg i protest mot et utdanningssystem som splittet elevene og skolens læreplaner etter rase. Utdannet seg så til prest sent i 20-årene.

Etter at frigjøringslederen Albert Luthuli hadde fått fredsprisen i 1961, fortsatte den brutale undertrykkelsen av det svarte flertallet i Sør-Afrika. Frigjøringsbevegelsen ANC under Nelson Mandela svarte med å snu seg til væpnet kamp, men Tutu holdt fast ved Luthulis prinsipper om ikkevoldelig motstand mot rasismen.

Han valgte likevel ikke å ta avstand fra ANCs væpnede kamp og appellerte til det internasjonale samfunn om å vedta økonomiske, kulturelle og politiske sanksjoner mot apartheidregimet.

Det måtte han betale dyrt for: med reiserestriksjoner og forsøk på undergraving fra regimet. Men verdien av en religiøs leder som talte de hvite apartheid-herskerne rett imot, var enorm i et land hvor apartheidsystemet hadde brukt Bibelen for å forsvare undertrykkelsen av de svarte.

Tutu ble som Sør-Afrikas første svarte biskop fra 1976 et samlende symbol i kampen mot apartheid. Den rollen ble ennå tydeligere, både nasjonalt og internasjonalt, da han i 1978 ble overtalt til å ta stillingen som generalsekretær i det sør afrikanske kirkerådet.

Med fredsprisen i 1984 ble han kjent for hele verden som en fredens mann og som forsvarer av undertrykte både hjemme og ute. Og da Sannhetskommisjonen skulle etableres i Sør-Afrika for å adressere grove overgrep under apartheid og fremme forsoning, var det lite tvil om hvem som burde lede den kommisjonen.

10 år etter at jeg traff ham første gang, ble pappeske etter pappeske med nominasjoner av Tutu stablet opp langsmed veggene i mitt eget hus i Johannesburg.

Tutu fikk ikke sin status og omdømme på grunn av at han var prest. Og heller ikke på grunn av rollene han påtok seg, oppgavene han utførte eller på grunn av fredsprisen.

Helte og ikon-statusen fikk han ene og alene på grunn av mannen han var og
verdiene han sto for. Han hadde humor og talegaver så det holdt. Han hadde mot
på størrelse med andre frigjøringshelter og vel så det.

Han kjempet ikke med våpen, men med sine ord og overbevisning. Og han hadde hjerte, moral og engasjement stort nok til å overbevise.

Like klar som han var i talen mot undertrykkelse, var han også i appellene om at vi måtte tilgi og forsone oss med våre tidligere fiender og de samme undertrykkerne. Men selvfølgelig etter at undertrykkelsen var avsluttet, ville han ha fortet seg å legge til. Og kun hvis undertrykkeren angret.

Han ble en leder av verdensformat i Sør-Afrika. Og han ble en leder av afrikansk
format i verden, – av den typen de lagde før. Han var fredsprisvinneren som aldri
sluttet å bry seg.

Som talte makten midt imot i Sør-Afrika når han syntes ANC også
under Mandela undergravde demokrati internt i partiet eller ikke sikret medisiner til hiv-smittede.

Som fortalte verden at tidligere, nå avdøde, president Mugabe i Zimbabwe var blitt en karikatur på en afrikansk diktator.

Som fortalte afrikanske ledere at homoseksuelle er våre brødre og søstre som alle andre.

Som fordømte Israel for okkupasjonen av palestinsk jord og spurte om Israel hadde glemt sin historie.

Som var opptatt av fangene på Guantánamo og av menneskerettighetsbrudd i Burma.

Som mente dagens sørafrikanske president burde trekke seg.

Han var fredsprisvinneren som aldri sluttet å bry seg. Sør-Afrika har mistet en av sine aller største. Og i tillegg den siste lederen av «det gamle formatet».

Med Mandela borte, og nå Tutu, er det mange som tenker tilbake med et stort savn. For de lager ikke slike ledere lenger. Verden har mistet en klar stemme.

Stemmen til en mann som var mest opptatt av folket. Som mente kirke
og religion burde dreie seg mest om de svake og sårbare. En stemme som talte som
om gudstjenester, taler og politiske appeller var ett og det samme.

Hamba kahle Desmond Mpilo Tutu.