En augustdag i 1979 trippet lille Anila Akhtar stivpyntet inn til sin første skoledag på Rommen skole. Rektor holdt en liten tale for henne og søsteren. De to var de aller første elevene med en "annen hudfarge" på skolen øverst i Groruddalen.

36 år senere står 42-åringen utenfor sin gamle skole sammen med sin datter Maryam (16) og tysklæreren fra ungdomsskolen, Sverre Listerud. De betrakter morens gamle og datterens ferske klassebilde fra 10. klasse. Forskjellen er slående.

— Se! Vi var to pakistanske jenter. Resten norske, peker moren.

— Jeg hadde bare norske venner og naboer, gikk på juletrefester, bakte lussekatter, lærte til og med å lage kjøttkaker i brun saus av naboene, ler hun.

Avgangsklassen til Anila Akhtar (nr to fra høyre foran) 1989

På datterens bilde er ingen etnisk norske. De svært få som var der på barneskolen, har flyttet. Til skoler med færre innvandrere.— Jeg har ingen etnisk norske venner, og jeg kan ikke huske at jeg har vært hjemme hos noen, sier Maryam, som har bestevenner med bakgrunn fra Sri Lanka, Afghanistan og Tsjetsenia.

Mor og datter illustrerer den voldsomme og raske endringen i Oslos befolkningssammensetningen. Fra noen få "innvandrerbarn" på 80-tallet til i dag, der minoritetsspråklige barn er i flertall på 59 av 140 grunnskoler. Ingen av dem ligger

Maryam Akhtars avgangsklasse på Rommen skole i år. (Aftenposten har ikke lyktes å komme i kontakt med alle foresatte. Bildet er derfor anonymisert.)
?

vest i byen. På 16 skoler har mer enn åtte av ti et annet morsmål enn norsk.

På Rommen gjelder det 95 prosent dette skoleåret:

Fargeblind generasjon?

Debatten om en delt by, etnisk segregering og hvit flukt har gått i bølger de siste tiårene. Men oppi det hele har mange funnet trøst i en ny generasjon som er vokst opp sammen og ikke lenger vil bry seg om hudfarger eller opprinnelsesland. Som Kristin Halvorsen formulerte det etter et besøk på Holmlia for fire år siden:

— Ungdommene her tilhører en fargeblind generasjon som er opptatt av hverandre som individer.

Tanken er vakker - og for mange sikkert en realitet. Men de tallene som finnes om ungdoms vennskap på tvers av etnisitet, beskriver foreløpig ingen fargeblind regnbuegenerasjon. I NOVA-rapporten Vennskap, utdanning og fremtidsplaner fra 2012 LES HELE RAPPORTEN HER, ble nær 2500 Oslo-ungdommer med og uten innvandrerbakgrunn spurt om de har venner med foreldre født i Norge eller i utlandet.

Mange hadde venner "på tvers". Men det viste seg at nesten halvparten av ungdommene med innvandrerbakgrunn var i vennemiljøer der alle eller de fleste har innvandrerforeldre. Det samme gjaldt bare rundt 5 prosent av de "etnisk norske" ungdommene.Det er en klar sammenheng mellom innvandrerandelen i de ulike bydelene og ungdommenes sosiale nettverk. Men selv i de mest innvandrertette bydelene, som Alna, Stovner og Søndre Nordstrand, har 35 prosent av de "norske" ungdommene mer eller mindre bare "helnorske" venner. Færre enn én av ti innvandrerungdommer i disse bydelene svarer det samme.

Mer norsk enn barna

Og det var altså i den kategorien, "bare norske venner", mamma Anila Akhhar befant seg da hun vokste opp på Rommen. Det bekymrer henne at datteren har havnet i stikk motsatt ende.

— Jeg føler at barna mine får for lite av det norske. Det er greit å lære litt om Sri Lanka, men når vi bare treffer nordmenn på jobb og skole, lever vi i en boble. Vi mister samfunnet vi lever i, sier hun, mens datteren nikker.

— Vi kan jo ikke så mye om den norske kulturen. Du hadde bare norske rundt deg og lærte av dem, sier Miryam.

— Vi har bare innvandrere rundt oss.

— Både når det gjelder holdninger, språk og evnen til å akseptere, føler jeg at jeg har kommet lenger enn mine egne barn. Det er ikke bra, sier moren og konkluderer:

— Vi må blande oss mer. Men nordmenn søker trygghet og flytter bort. Mens utlendingene søker trygghet og flytter hit. Det burde vært minst 50 prosent etnisk norske elever på alle skoler.

Da mamma Anila Akhtar lærte tysk av Sverre Listerud på Rommen skole på 80-tallet, var hun en av svært få elever med innvandrerbakgrunn. På Maryams klassebilde fra i år, er det ingen med etnisk norsk bakgrunn.
Tor G. Stenersen

Også Maryam ønsker seg til en skole der norske elever ikke er ekstrem mangelvare. Hun har derfor valgt bort den lokale Stovner videregående og søkt seg til F21 på Helsfyr neste år.— Der er det blanding av nordmenn og innvandrere. Og en bra skole. Storesøsteren min har gått der.

Hun smiler litt.

— Jeg håper jeg får noen norske venner der. Jeg vil jo både holde på det flerkulturelle og lære mer om det norske.

— Vi får håpe de er like interessert i å få utenlandske venner. Det hadde vært gøy, smiler moren.

Tryggest med utlendinger

Hvem som er mest interessert i å få venner utenfor "egne rekker", er ikke opplagt. Ifølge NOVA-undersøkelsen er det nettopp pakistansk ungdom, den mest etablerte og velintegrerte innvandrergruppen, som i størst grad holder seg til andre innvandrere. To av tre av dem har for det meste innvandrervenner. Minst hang til utlendinger har ungdom med foreldre fra Norge eller andre vestlige land.

Arshi Housmand Kasrari, Alan Doski og Mikail Kaya kan gjerne være venner med nordmenn. Men de tre elevene på Hellerud videregående skole henger stort sett med andre "utlendinger" og trives med det.- Vi forstår hverandre bedre. Jeg føler meg mer komfortabel med andre utlendinger, sier Mikail.
Tor G. Stenersen

Skolegården på Hellerud videregående skole på Tveita er et eldorado for dem som ønsker venner med variert bakgrunn. Må de være helnorske, sliter de derimot mer. Men det er ikke nødvendigvis noe stort savn.Mikail Kaya (18) for eksempel, med foreldre fra Tyrkia, trives best med andre utlendinger.

— Når jeg henger med utlendinger, føler jeg meg så klart mer som meg selv. Vi forstår hverandre bedre. Jeg er mer komfortabel, egentlig, sier han.

Chantelle Abbas (19) nikker i russedressen. Hennes bestevenner er fra India og Tyrkia. Selv har hun pakistanske foreldre.— Foreldrene våre er innvandrere i Norge. Vi har samme religion og kultur. Samme regler hjemme, vet hvordan foreldrene behandler barna. Da ser vi oss selv mer i hverandre enn dem som er født og oppvokst her.

Hun begynner å le.

— Men det er jo vi også, det glemte jeg.

Ashi M. Kasrari (19), med spansk bakgrunn, ser det på samme måten.

— Jeg trives best med utlendinger, for å være ærlig. De er kule. Jeg sier ikke at norske ikke er kule. Men jeg skjønner meg best på utlendinger. Og føler meg mest som en utlending, sier han.

Alle avviser blankt at de dømmer noen ut fra hudfarge eller etnisitet.

— Det er et pluss at de er tyrkere. Men jeg har ikke noe i mot for eksempel pakistanere. Når man er utlending i Norge, føler man at man er i familie med de andre utlendingene også, sier Mikail.

- Hva med de norske?

— Jeg har faktisk aldri tenkt over at jeg bare er ute med utlendinger før nå. Jeg dømmer ingen. Hvis jeg møter noen og vi kommer overens, blir vi venner, sier Chantelle.

Mikail forteller at da han vokste opp på Jessheim, hadde han bare norske venner. Men kontakten begrenset seg til overfladiske ting.

— Med nordmenn kan jeg snakke om skole og fotball og sånne ting. Med utenlandske venner kan jeg snakke om alt. Om å feire id, å gå i moskeen, hva jeg tenker. Så da jeg flyttet til Oslo, ble jeg mest sammen med min egen minoritet.

De savner ikke flere norske medelever - de er ikke sammen med de få som går der uansett. Men synes det er urettferdig at "utlendingsskoler" får dårlig rykte.

— Norske foreldre vil ikke sende barna sine til utlendingsskoler. Men det finnes jo også skoler der det bare er norske, som mange vestkantskoler. Er dét noe bedre, spør Mikail.

Skille fra dag én

NOVA-forsker Ingunn M. Eriksen har ingen illusjoner om en "fargeblind" generasjon etter tre år sammen med en videregående-klasse på en typisk "innvandrerskole". Egentlig var forskningstemaet hennes kjønnsforskjeller. Men da hun så hvordan elevene fra første time plasserte hverandre som "utlendinger" og "norske", skiftet hun tema for forskningen.

— Splittelsen skjedde umiddelbart. Etnisitet var kjempeviktig, nærmest altoppslukende for dem, sier forskeren, som ble fascinert av hvordan klassen straks delte seg i "dem" og "oss".

— Hverken vi i akademia eller mange skoler våger å snakke om etnisitet. Men når elefanten går rundt i rommet, griper elevene den begjærlig.

I klassen lærte Eriksen at å være "utlending" ikke bare handlet om land. Det inkluderte også et stempel som bråkete og dårlig på skolen - noe som var vanskelig for ambisiøse jenter med middelklassebakgrunn.

De norske elevene, som kom fra arbeiderklassen og ikke nødvendigvis var så gode på skolen, ble klassifisert som "snille og flinke" med dårlig seksualmoral - og isolert.

— To muslimske jenter som hadde kjærester og ikke bråkte, ble regnet som norske, forteller Eriksen, som så en sterk sosial kontroll blant muslimene. Hijabene ble stadig flere, og "hore" var et ord som satt løst.

— Du kunne ikke være "begge deler".

Splittelse i ungdommen

Så hva har skjedd med barna som lekte så fint og fargeblindt på barneskolen? Mange fortsetter selvsagt å være venner. Men ifølge Eriksen og andre forskere Aftenposten har snakket med, blir det krevende når man blir ungdom. Når alkohol, kjærester og festing blir uoverstigelige grensemarkører.— "Utlending" blir en identitet i seg selv, forklarer Eriksen og peker på at behovet for gruppetilhørighet øker i ungdomstiden.

— Da er det ikke så rart at det oppstår grupper der etnisitet er viktig for medlemsskap.

- Men mange blir jo også venner på tvers?

— Ja. Men kanskje må de skrelle av seg en del av seg selv for å passe inn - nemlig det som sterkest markerer etnisk tilhørighet.

Fordommene blomstrer

På Ullern videregående skole helt vest i byen er det få som trenger å tenke på etnisk tilhørighet. De aller fleste elevene er helnorske.

— Inne på denne skolen får du jo et skjevt inntrykk av Oslo. Vi blir ikke kjent eller omgås med noen med innvandrerbakgrunn. Det er litt synd, sier Nicoline Medbøe (17)

— Men det er logisk at vi går på en skole i nærområdet og ikke vil reise i halvannen time. Problemet er jo at også de som ikke er etnisk norske, bor samme sted, sier Peder Dahl (17), og tilføyer:

— Men folk trekkes jo til folk som ligner dem selv.

Det er langt mellom elevene med innvandrerbakgrunn på Ullern videregående skole. Thyra Feet Giæver, Henrik Lyslo Kristiansen, Pelle Pedersen, Helene Røiri, Peder Dahl og Nicoline Medbøe kunne godt tenkt seg å blitt kjent med folk med en annen bakgrunn enn dem selv.
Tor G. Stenersen

— Men hvordan hadde det vært for dere å starte på en skole der nesten alle har innvandrerbakgrunn?

De tenker litt.

— Veldig uvant først. Etter hvert ville vi nok skjønt at forskjellene ikke er så store, sier Helene Røiri (19).

— Men her på Ullern kommer jo de fleste omtrent fra samme sted, tar med seg det samme fra ungdomsskolen, har samme kultur og bakgrunn.

- Er det bra at dere er så like?

— Det er jo ikke bra at vi lever så adskilt. Det er sunt for alle å oppleve litt ulike kulturer, sier Peder, som mener fordommene får blomstre fritt når kontakten uteblir.

— De på østkanten tror jo at vi drikker sjampis til vi besvimer hver helg. Mens vi gjerne tror det er masse vold og gjenger på østkanten.

Skolen i midten

På Ullern har de aller fleste etnisk norsk bakgrunn. På Hellerud er det omvendt. Men på F21 på Helsfyr - skolen dit Maryam fra Rommen ønsker seg - er det god blanding. I hvert fall ifølge vennegjengen som puster ut mellom prøveeksamen og russefeiring. De har foreldre fra Tyrkia, Chile, Marokko, Somalia, Spania og Norge. Og har valgt hverandre fordi "de klikka". Har det gøy sammen.

De går på en skole "i midten" - F21 på Helsfyr – og er i en vennegjeng med folk fra alle kanter. Onur Yigitalp (19), Estefany Morales (18), Ida Urke (18) og Mohamed Ali (18) er overbeviste om at barna deres kommer til å bli fullstendig fargeblinde. - Men folk må vite mer, bli kjent. Ikke basere seg på fordommer, sier Ida.
Tor G. Stenersen

— Oslo er så delt. Men her på F21 møtes vi på midten, vi er hverken øst eller vest, åpner norske Ida Urke (18), selv vokst opp med god blanding på Linderud.

— Jeg har aldri brydd meg om hvem jeg henger med, bare de er kule. Jeg tror jeg hadde gått glipp av mye ved å gå på Ullern.

— Og så handler det mye om kultur og hvem foreldrene dine er sammen med, sier Safa El Farri (18) og forteller at fordi moren hennes har alle slags venner, har hun aldri selv holdt seg til det marokkanske miljøet.

— Folk trodde at mamma var fra Tromsø og sånn, ler hun.

— Jeg kunne blitt en helt annen type jente. Uten norske venner.

Onur Yigitalp (19) nikker.

— Jeg har en del tyrkiske venner som bare er med tyrkiske gutter. De prater samme språk, har samme kultur, det er mye enklere å være sammen på den måten. Jeg tror ikke de er like åpne for å møte folk de kanskje ikke har noe til felles med.

- Men det er du?

— På ungdomsskolen fant jeg ikke så mange norske som respekterte at jeg ikke drikker alkohol og drar i moskeen. Her er det mer modne folk. Da kan vi være venner, gliser han.

— Det er bra at folk blander seg. Jeg tenker ikke på hvor folk kommer fra. Men jeg ser det å ha norske venner som en del av integreringen, supplerer Mohamed Ali (18). Og tilføyer:

— Men det er mye fordommer som gjør at vi ikke blir kjent. På begge sider.

Hvem tror dere er mest skeptiske, de norsk-norske eller utlendingene?

— Det tror jeg er veldig likt, på forskjellig grunnlag, sier Onur.

Så oppsummert? Er vi på rett vei?

Kollektiv nikking.

— Det er en lang vei å gå, men jeg tror at vi sakte, men sikkert kommer til å bli enda mer samlet. Barna våre arver våre verdier, sier Ida. Og ingen sier imot.

Er det så nøye?

Byforsker Bengt Andersen har studert flerkulturelle ungdomsmiljøer i Oslo øst og Groruddalen og har ikke like stor tro på den fargeblinde befolkningen som ungdommen.

— Det er jo et ønske og et ideal. Men det viser seg at når man har mulighet, velger de fleste av oss dem som ligner oss selv, sier han og viser til at innvandrere og nordmenn stadig bosetter seg like adskilt og at det dermed kan bli enda mindre samhandling mellom minoritet og majoritet.

Han synes det er vanskelig å si hva som fører til hva. For selv om vi deler bomiljø, skole eller arbeidsplass, er det ikke gitt at vi blandes sosialt.

— Så kan vi jo spørre om det er et problem. Hvis folk lærer norsk, går på jobb, betaler skatt og ikke er i konflikt, sier han.

Ungdomsforsker Tormod Øia er adskillig mer bekymret.

— Når det norske mangler i det multikulturelle ungdomsmiljøet, er det mildt sagt ugreit. Får du ikke innsikt i det norske samfunnet gjennom jevnaldrende, går du glipp av en helt vesentlig dimensjon, sier han.

Ikke norsk nok

Sakshi Malhotra (19) manglet ikke jevnaldrende norske venner. Hun hadde gått på skoler i sentrum og aldri følt seg annerledes. Så, i 9. klasse, begynte hun på en typisk vestkantskole. Der lærte hun umiddelbart at hun var annerledes.

Sakshi Malhotra (19) følte at hudfargen gjorde at hun aldri ble godtatt da hun begynte på en typisk vestkantskole. Først etter at hun begynte i Forsvaret har hun funnet det hun opplever som et fargeblindt miljø.

Nå står hun utenfor skoleporten og kan stadig kjenne klumpen i magen. Gruingen før hver skoledag. Det inderlige ønsket om å bli akseptert. Få venner. Være norsk nok.— Men hudfargen min var feil. Og jeg ble feil, konstaterer hun.

Først etter at Sakshi Malhotra begynte i Forsvaret har hun funnet det hun opplever som et fargeblindt miljø.
Tor G. Stenersen

Hadde hun på seg litt dyre klær, ble hun spurt om hun hadde stjålet dem. Facebook-gruppen "Hold kjeft Sakshi" ble opprettet.— Jeg forsto aldri hva de egentlig hadde imot meg. Men de bor på vestkanten og var ikke vant til å omgås utlendinger.

Blikket blir intenst.

— Men det er jo de som går glipp av mest når de har fordommer og ikke gir andre sjansen. Det er ikke jeg som har tapt mest på de vennskapene.

Vennskapene hun har fått nå, derimot... Hun skryter så øynene glitrer av Forsvaret: Hun er snart ferdig med førstegangstjenesten.

— Det er ekstremt deilig. Alle har uniform, du blir ikke dømt ut fra klær. Alle, utlendinger, folk fra hele Norge, blir behandlet likt, følger de samme reglene og gjør den samme jobben. Du blir godtatt uansett. Vi skal jo ofre oss for landet vårt om nødvendig. Da kan du ikke si at vi ikke er norske, sier hun og trekker pusten.

— Uten tvil det sterkeste fellesskapet jeg har følt i Norge. Der er de fargeblinde!

Sakshi Malhotra er en av deltagerne i serien #JegErNorsk. Se intervjuet med henne i videoen nedenfor.