Dramatiske bilder fra Middelhavet har strømmet mot oss de siste ukene. På sosiale medier deles sterke følelser satt i gang av bildene. Det døde, lille barnet med den store luen, båret i land av en lokal fisker — en utmattet kvinne som dras i sikkerhet på en av strendene hvor sommerens turister snart vil bygge sandslott. Bildene gjør også inntrykk på afghanske Amin Senatorzade, men han har ingen problemer med å forstå hvorfor de la ut på den livsfarlige reisen. Selv har han gjort det flere ganger.

En norsk scene

-Det er forferdelig trist at så mange drukner i Middelhavet. Men mange av dem har ikke et annet liv de synes er verdt å leve. Lever du i et krigsområde, oppleves ikke redselen for å bli tatt til fange og bli drept som noe bedre enn faren for å drukne på vei til frihet, sier Amin Senatorzade.

I et øvingslokale ved Akerselva er det svart som natten, bare strålen fra en lommelykt flerrer mørket. Sammen med tre andre skuespillere rekonstruerer Amin den strabasiøse seilasen i gummibåten. Denne uken har over 150 ungdomsskoleelever opplevd denne scenen i Øyteaterets forestillingen Dit du kom fra .

Amin Senatorzade sitter på gulvet, bretter et papir. Arket blir mindre og mindre. Lager han en hatt? Han reiser seg, papiret er blitt til en båt, en båt han nå styrer gjennom store bølger andre skuespillere lager med et lyst stoff mellom seg. Det er ikke vanskelig å få skoleelevene til å sitte stille under forestillingen - og etterpå kommer spørsmålene. Hvorfor dro du? Hva med familien? Var du ikke redd?

Jo, han var redd. Allerede i barndommen i distriktet Jaghori i Afghanistan var han ofte engstelig. Det var kamper mellom forskjellige krigsherrer og deres tilhengere, konflikter som gjorde det risikabelt å mene noe annet enn dem som til enhver tid hadde makten. Han forteller at situasjonen var så vanskelig at familien måtte leve i skjul i perioden før han som ungdom bestemte seg for å reise.

Lang reise

Da han dro fra familien, gikk han den første etappe sammen med en bekjent gjennom fjellområder til Pakistan. Han forsøkte å leve der, men i Pakistan var det vanskelige forhold for afghanere. Med hjelp fra menneskesmuglere la han derfor ut på en reise som skulle ta seks måneder. Norge var ikke i tankene hans, han hadde aldri hørt om det. Canada var landet han nevnte for smuglerne – Canada eller et land som lignet.

Etter en måneds ventetid i Tyrkia fikk han omsider plass på en båt, en båt som rommet 60 personer i lasterommet. Bølgene ble raskt store da de kom ut fra land. Vannet slo over ripa og fosset ned på flyktningene under dekk. Så fikk båten motorstopp.

-Alle gråt, vi trodde at vi kom til å drukne - det kunne ikke gå bra, forteller han. Mannskapet prøvde og prøvde å få start på motoren, men fikk det ikke til. Til slutt var det en mekaniker blant flyktningene som fikk motoren i gang.

-Vi var alle så glade.

Lille julaften i Oslo

Båtturen gikk til Hellas. Der ble de skysset inn i biler, kjørte nordover om natten og fikk streng beskjed om å holde seg skjult og være stille. Innimellom var det dager og uker hvor de gjemte seg i kjellere før de ble sendt ut på en ny etappe. Noen ganger fikk de bare bussbilletter av smuglerne. De ble fortalt at bussjåførene var innforstått med hvem de var, noe Amin tviler på i dag. Med hjelp av en stor dose flaks kom Amin og tre reisekamerater til busstasjonen i Oslo, lille julaften 2003

-Vi ble møtt av sivilt politi. Først trodde vi det var menneskesmuglere, det var akkurat slik vi pleide å bli møtt på nye steder. Men de lot oss være, forteller han. Det var natt og nesten ikke folk i sentrum, de begynte å lete etter et sted de kunne sove. De så seg ut den store broen på Grønland, men det ble for kaldt under den. De fortsatte å gå rundt. Etter noen kalde romjulsdager fikk de hjelp på et sted for rusmisbrukere.

Det var noen dager senere ved tiger-skulpturen utenfor Oslo S, at Amin Senatorzado forsto at reisen var slutt. Der møtte han en afghaner som kunne fortelle at nå kom han ikke lenger, det var ingen vanlig smuglerrute som gikk videre.

Amin melde seg for politiet. De neste årene var han først i Kirkenes, deretter tilbake i Oslo. Han hadde arbeidstillatelse, men fikk avslag på asylsøknaden sin. Han anket. Under en protest utenfor Stortinget i 2007 ble han og et 20-talls andre pågrepet og sendt tilbake til Afghanistan.

Nytt forsøk

-For å forstå mennesker som tar sjansen på å krysse Middelhavet i dårlige smuglerbåter, kan du sammenligne det med å brenne inne i en høyblokk. Er du i tiende etasje og det brenner rundt deg, ja, så er det noen som vil hoppe. Det er tross alt en liten sjanse for å overleve hvis du hopper, å brenne inne er et verre alternativ, sier Amin Senatorzado.

Han var ikke lenge i Kabul før han bestemte seg for å reise igjen. Nå hadde familien flyttet til Pakistan, og Amin dro dit. Han fant seg ikke til rette, og bestemte seg for å reise til Hellas. For andre gang legger han ut på turen til Tyrkia med utallige etapper til fots, med bil og buss. I Istanbul skaffer menneskesmuglerne en gummibåt. En båt beregnet for fire personer, men de er åtte. Med den skal de krysse fra Tyrkia over til en av de greske øyene.

Det er denne historien ungdomsskoleelever i Oslo får høre, en historie som har fått uhyggelig aktualitet de siste ukene, for nå brukes det ord som «høysesong» om trafikken som krysser Middelhavet.

-Amins historie er så sterk, og det er ingen tvil om at den gjør inntrykk på publikum. For ungdomsskoleelever i Groruddalen, som er de siste som har sett den, er det ekstra spesielt. Noen av dem kjenner, eller har slektninger som har vært gjennom en lignende reise, sier Ellen Jerstad, instruktør og kunstnerisk leder for teatergruppen. Hun har tenkt mye på hvordan det oppleves for Amin å gjenoppleve reisene gjennom teaterforestillingen, men hun er blitt overbevist om at han har bearbeidet opplevelsene godt.

Tom for krefter

Det kunne gått veldig galt, natten da Amin og syv andre menn kom seg om bord i den lille gummibåten med kurs for Hellas. Ikke langt fra land ble bølgene så store at de mistet retningen. De padlet det de greide, men til slutt gikk de tom for krefter. Kjeksen de hadde med var ødelagt av saltvann, drikke gikk de raskt tom for. I flere døgn var det vinden som bestemte kursen. Da de omsider så land, ante de ikke hvor de var. Inne på land møtte de en tropp soldater. Tyrkiske soldater viste det seg – vinden hadde ført dem tilbake til utgangspunktet.

Etter dette marerittet av en båttur, oppsøker de på nytt menneskesmuglerne. De skaffer en ny båt – identisk med den første. Amin bestemmer seg for at han vil prøve på nytt. Denne gangen blåser vinden deres vei. De blir arrestert av gresk politi, men får etter noen dager reise inn til Athen. Med hjelp fra smuglere kommer han seg videre til Italia, og begynner å tenke på Norge – landet hvor han behersker språket, har en kjæreste og mange venner. Nå er han ikke så langt unna, og Amin tråkler seg for andre gang nordover med hjelp fra smuglere. Han kommer seg igjen til Norge, og får innvilget oppholdstillatelse.

Amin Senatorzado studerer nå på Universitetet i Oslo, der han tar emner i statsvitenskap. Historien om sine reiser til Norge forteller han til alle som vil høre. Han håper at flere skal forstå hvorfor mennesker setter livet på spill i Middelhavet.

-Det er konflikter og krig som får dem til å flykte.

(Fortellingen om Amins reise vises på en åpen forestilling kl. 19, 5. mai på Ingensteds i Brenneriveien 9 i Oslo.)