Ungdom i sorg

Kristian var 14 år da faren hans døde i en motorsykkelulykke. Han savnet hjelp til å bearbeide sorgen.

Hvert år opplever tusenvis av ungdom å miste noen de er glad i. Men det er tilfeldig hvem som får hjelp til sorgen.

En augustkveld for fem år siden satt Kristian hjemme i Rælingen og spilte bilspill. Sommeren var på hell, om noen uker skulle han begynne i 9. klasse på Marikollen skole. Det hadde vært en solfylt sommerdag, han og moren hadde badet i Myrdammen. Senere hadde de spilt monopol, hele familien. Nå var det fredagskveld og faren skulle bort på en guttekveld. Han tok motorsykkelen i finværet.

Kristian forsatte fredagskvelden med Playstation, inntil lyden av dørklokken plutselig avbrøt. På trappen sto det to politimenn. Moren lukket opp og utbrøt, som om hun allerede visste det: "Har Runar kjørt seg ihjel?".

Politimannen så ned. Kristian kjente seg svimmel, klarte ikke ta inn sjokket. Pappa er død.

Stillheten etterpå.

To uker etter farens død skulle skolen starte. Kristian grudde seg. Skolens ledelse og lærere var informert, men i ukene før skolen startet hørte han ingenting.

— Noe av det første lærerne sa var at jeg ikke måtte bruke dødsfallet som en unnskyldning for å ikke gjøre lekser. Da ble jeg forbanna.

Kristian fikk et dårlig forhold til skolen.

• Om de bare hadde giddet å ta seg tid til å spørre litt mer. Selv om de sa jeg kunne gå og komme som jeg ville, fikk jeg flere anmerkninger om skulk.

Ødela mye.

Kristian opplevde det som om skolen hadde snudd ham ryggen, og at mange av vennene hadde trukket seg unna. Temperamentet vokste. Han kunne bli rasende for ingenting. Låste seg inne, ropte og skrek, kastet ting og bråkte med høyttalervolumet på maks. Moren ble stadig mer bekymret. I ettertid ser han at mange av problemene skyldes opplevelsene på skolen.

— Selv om ikke de visste hva de skulle gjøre eller si, kunne de henvist meg videre til noen, sier han.

I dag er han samboer, jobber som billakkerer og livet føles bra. Men han tenker fortsatt på faren hver dag. Noen dager mer enn andre.

• Da jeg fikk lappen, eller da jeg fikk meg jobb. Det var vondt å ikke kunne fortelle ham om det, sier han.

Sorg og sinne.

Kristian deler skjebne med over tre tusen andre under 18 år som hvert år mister en av foreldrene sine.

Han er en av mange unge som har valgt å åpne seg for NRK-journalist Birgitte Gjestvang og sosiolog Marit Slagsvold, som om en drøy uke kommer med boken "Ung sorg". I boken forteller 14 unge åpent om sorg, savn og sinne da de mistet en de var glad i på grunn av sykdom, ulykke eller selvmord.

— Som ung har man ikke de voksnes nettverk. Man kjenner ofte ingen andre som har opplevd noe lignende, forteller Gjestvang. Mens de voksne har en erfaringsramme og begreper å legge de forferdelige opplevelsene sine inn i, står de unge ofte der og føler seg veldig alene. De er prisgitt de voksnes måte å håndtere sorgen på.

— I noen familier råder en "her snakker vi ikke om noe, her går vi bare videre" mentalitet, mens det i andre kan være helt motsatt. Men det er ikke sikkert barna klarer å sørge på samme måte som de voksne, sier hun.

Gi rom.

Tilbudet til unge i sorg er for dårlig i Norge, ifølge forfatterne. De etterlyser flere sorgtilbud for ungdom i hele landet.

Unge forteller om forventninger rundt hvordan de skal sørge. Før mente man at man måtte gjennom et såkalt "sorgarbeid" med fastlåste sorgfaser, men i dag vet vi at det ikke finnes noen oppskrift på sorg. Forfatterne er opptatt av å gi et fleksibelt rom til unge som sørger.

• For en er det naturlig å gå til graven, andre vil heller spille fotball. Det finnes ikke bare én måte å sørge på. Å sørge er sammensatt, forskjellig og foranderlig, mener Marit. Begge forfatterne oppfordrer lærere nå til skolestart å være oppmerksomme på sørgende elever.

• Det er ikke er sykt å sørge, men man kan bli syk av det. Det er viktig at de voksne har et blikk og er lydhøre ovenfor den unge sørgende, men samtidig gi dem rommet og tiden de trenger.