Norge

- Min far sovnet ikke stille inn, han tørstet og sultet ihjel

I januar i fjor døde Ketil Bjørnstads 89 år gamle far på sykehjem. Han ble ikke matet og fikk ikke drikke den siste uken.

Ketil Bjørnstad mener vi trenger en debatt om hvordan vi avslutter livet til gamle på norske sykehjem. Foto: STIG B. HANSEN

  • June Westerveld
    June Westerveld

Ett år etter at faren Per Bjørnstad døde, klarer ikke Ketil Bjørnstad å fri seg fra tanken om at faren kan ha lidd en svært smertefull død.

I dag beskriver han farens siste uke i en kronikk i Aftenposten.

Les også

En fars død

Bjørnstad forteller at de etter at faren hadde hatt flere mindre slag, ble tilbudt to alternativer, enten at han ble brakt til sykehuset for intravenøst og hjelp til å komme seg, eller at han fikk bli på sykehjemmet han bodde på i Oslo og bli pleiet der den siste tiden. I samråd med faren, som på det tidspunktet var i stand til å uttrykke hva han ønsket, avgjorde de at han skulle bli på sykehjemmet.—  Det jeg ikke fikk beskjed om, var hva de mente med «pleie».

Bjørnstad forteller at de først ­etter det første døgnet forsto at det innebar at faren ikke fikk mat eller drikke. Han ble kun fuktet på leppene og i munnen med en svamp.

Har du historier fra nære slektningers dødsleie som du vil dele med oss? Jobber du eller har du jobbet på sykehus eller sykehjem og vil dele noen historier med oss? Send oss en e-post til 2286@aftenposten.no.

Ville drikke

Bjørnstad sier det ikke var lege involvert i avgjørelsen, kun ansvarlig sykepleier, og at de ikke fikk informasjon om at vurderingen om å avslutte mat og drikke, handlet om at faren ikke tok til seg væske når han ble tilbudt.

- Tvert imot så vi at han drakk og svelget den dagen avgjørelsen ble tatt, og jeg fikk inntrykk av at han var tørst. Vi stilte derfor spørsmål ved dette, men vi fikk klar beskjed om at dette var vanlig, og til det beste, ved slutten av livet.

Bjørnstad foreller at han ikke slo seg til ro, og ringte rundt til leger og bekjente.

- Da fikk vi vite litt forskjellig, både at dette er normal praksis for døende, men også at dehydrering er en veldig smertefull måte å dø på og at væskebalanse i kroppen er svært viktig, også like før man skal dø.

Per Bjørnstad levde en uke uten mat og drikke før han døde.

Ikke uvanlig

Liv Wergeland Sørbye er professor ved institutt for sykepleie og helse ved Diakonhjemmet høgskole. Hun har forsket på og underviser om omsorg ved livets slutt.

Hun sier det ikke er uvanlig at man slutter helt med mat og drikke i siste fase av en pasients liv.

- Men dette skal først skje når pasienten ikke lenger er i stand til å svelge på vanlig måte. Dersom pasienten ikke lenger kan si hva han ønsker, er det viktig åundersøke grundig om vedkommende opplever tørst. Hvis man bruker en fuktig kompress og tar inn i pasientens munn og han suger og svelger, da er det tegn på at han ønsker noe, og da skal man fortsette varsomt å gi drikke og eventuelt mat.

Hun ønsker ikke å kommentere denne konkrete saken, men mener det er begått en feil dersom pasienten ga uttrykk for at han ønsket drikke og ikke fikk det.

Skal prøve i det lengste

Hun understreker at man alltid skal prøve i det lengste å sjekke om pasienten er tørst, eventuelt gi væske med teskje, bare dråpevis. Og hun mener man må gå ofte inn til pasienten. Ønsker ikke pasienten drikke én gang, ønsker han det kanskje ti minutter senere.

- Dette krever tid og kompetanse, sier hun.

Det finnes ifølge Sørbye ingen konkrete retningslinjer om akkurat når man skal avslutte og gi væske. Dette er noe som må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

- Hovedregelen er at det skal tilbys så lenge pasienten viser tegn på at dette ikke gjør mer skade enn gavn.

Naivt

I dag har Ketil Bjørnstad ikke fått noe klart svar på det han lurer på, hvordan faren egentlig hadde det de siste dagene. Men han mener det blir naivt å ikke snakke om at vi faktisk aktivt avslutter eldres og døendes liv.

- Det er kanskje skremmende å snakke om dødshjelp, men når vi unnlater å holde et menneske i live med mat og drikke, da mener jeg vi snakker om passiv, kanskje til og med aktiv dødshjelp. Denne rutinen er ifølge fagpersoner normal prosedyre. Da mener jeg det er viktig at vi snakker åpent om det, og at alle er klar over at det er sånn det foregår.

Bjørnstad sier han skulle ønske de hadde valgt annerledes for ett år siden, og heller sendt faren til sykehus, hvor han kunne få næring intravenøst og kanskje kommet seg tilstrekkelig til selv å kunne bestemme når næringstrådene skulle kuttes.

- Dagen før det siste slaget var han fortsatt svært til stede. Han leste avisen daglig og så på nyheter. Han var en gammel, sliten mann som slet med å komme ­seg etter et slag. I løpet av noen døgn uten mat og drikke ble han forvandlet til et døende menneske.

Professor Liv Wergeland Sørbye forteller også at det er uklart og veldig skjønnsmessig om det er lurt å gi pasienter som man vet er i ferd med å dø, mat og næring intravenøst.

Uklart om smerte

- Dette er en vurderingssak som skal gjøres av kyndig personell. Men vi vet at det ofte kan være problemer knyttet til for mye væske inn i en kropp som går mot slutten, fordi det kan oppstå hevelser og annet ubehag.

Vel 40 prosent av den norske befolkningen dør på sykehjem. Sørbye mener kompetansen de har når det gjelder lindring og behandling ved livets slutt, må bedres.

- En dyktig og erfaren sykepleier kan klare å få i pasienten litt drikke, en uerfaren klarer det kanskje ikke. Det handler om å ha tid, og kjenne tegnene. Man gir ofte smertelindrende medikamenter når de ikke får væske, og vi tror derfor ikke de opplever mye ubehag.

God informasjon

Hun understreker at noe av det viktigste i en avsluttende fase, er god og riktig informasjon til både pasient og pårørende.

- Ansvarlig lege må informere om hva det innebærer å avslutte mat og drikke, og hvorfor man vurderer at det er lurt og hva som er alternativene. Uten nok kunnskap blir dette gjerne vanskelig, og det kan være en utfordring på sykehjem, sier Sørbye.

Hun får støtte av Joran Slaaen ved Hospice Lovisenberg, en egen avdeling spesielt tilrettelagt for pasienter i terminal fase. De jobber mest med kreftpasienter, men hjelper også sykehjemmene i nærområdet med kunnskap og informasjon om pleie i siste fase.

- Vi ser jo at det dessverre er for lite kunnskap og for få fagpersoner på sykehjemmene til å jobbe med dette. Det tar tid å opparbeide kunnskapen Siden det er stor utskiftning av personale og lite kontinuitet, så blir dette en kontinuerlig utfordring.

Det aktuelle sykehjemmet og sykehjemsetaten i Oslo ønsket ikke å kommentere saken på så kort varsel i går.

Ketil Bjørnstad mener vi trenger en debatt om hvordan vi avslutter livet til gamle på norske sykehjem.

Per Bjørnstad satt ved sin kone Alfhilds seng i timevis for å få i henne litt mat og drikke de siste ukene før hun døde for to år siden. Da Per Bjørnstad selv døde på sykehjem for ett år siden, fikk han hverken mat eller drikke, i tråd med normal praksis når eldre er inne i terminal fase, ifølge sykehjemmet.

Per Bjørnstad satt ved sin kone Alfhilds seng i timevis for å få i henne litt mat og drikke de siste ukene før hun døde for to år siden. Da Per Bjørnstad selv døde på sykehjem for ett år siden, fikk han ifølge sønnen hverken mat eller drikke. Foto: KARIN BEATE N STERUD/VG/SCANPIX