Norge

«Det var ubeskrivelig vondt»

I ett år gikk havnedirektør Anne Sigrid Hamran rundt og var redd for at flere av hennes ansatte skulle dø.

– Da jeg så de ansatte sette seg inn i bussen, hadde jeg lyst til å skrike: Ikke reis. Ikke bli borte. Ikke dø på veien, forteller havnedirektør Anne Sigrid Hamran. Hun brukte lang tid på å bearbeide togulykken der en av hennes ansatte omkom. Signe Dons

  • Marita E. Valvik

Livet på toppen er en serie lederintervjuer som står i Aftenpostens Økonomimagasin hver torsdag. Se flere intervjuer i bunnen av saken.


— Du har vært havnedirektør i 11 år. Hva er den tøffeste enkeltepisoden du har opplevd som leder?

— Det var da togulykken på Alna førte til at én av våre ansatte og flere i andre firmaer døde. Det var ubeskrivelig vondt.

- Hvordan opplevde du dette?

— Vi hadde øvd godt på kriser, og det fikk vi igjen for da. Jeg ble på kontoret og svarte på alt av spørsmål, mens en annen dro ut til ulykkesstedet. Men selve opplevelsen preget oss alle veldig lenge etterpå. Meg også.

- Hvordan?

— Hvert år har vi en høsttur på fjellet for alle ansatte som har lyst til å være med. Dette var ikke så veldig lenge etter ulykken. Da jeg så de ansatte sette seg inn i bussen, hadde jeg lyst til å skrike: Ikke reis. Ikke bli borte. Ikke dø på veien!

- Så du ble redd?

— Ja. Jeg var redd for at noen skulle dø på jobben i over ett år etterpå. Det løste seg først da jeg snakket med bedriftslegen, som vi anbefalte alle å ta en prat med. Men fremdeles sitter opplevelsen i meg, og jeg kan fremdeles ikke tenke på den uten å kjenne frykten og gråten.

- Hva har du lært av det som skjedde?

— Vi snakker om hva som kan skje og er åpne rundt prioriteringene i slike situasjoner. Da vet alle hva som må gjøres hvis noe skjer. Først tar vi hånd om skadede og deres familie. Deretter de ansatte, så kundene. Vi forsøker alt vi kan å holde havnen i drift. Vi tenker at det står noen i den andre enden som venter på en livsviktig medisin. Da kan vi ikke bare stenge.

- Du er utdannet arkitekt og har topplederjobb i et miljø som er preget av marineutdannede menn, og hovedoppgaven din er å drive Oslo Havn. Hvordan balanserer du dette?

— Hvis vi ser bort fra enkeltepisoder som den over, har spenningen mellom disse to oppgavene vært min vanskeligste oppgave. Først og fremst skal jeg jo sørge for at havnen fungerer. Men jeg har hele tiden ment at en del av Oslo Havns oppgave er å bidra til byutviklingen i Oslo.

- Hva mener du med det?

— Det er vi som har flest eiendommer i Fjordbyen. Jeg mener vi har et ansvar for å bygge ut byen effektivt og godt for innbyggerne. Vi kan ikke selge ut til den som betaler mest og skal bygge for bare å tjene penger. Vi må tenke byutvikling, ikke bare profitt.

- Hva betyr det i praksis?

— På Tjuvholmen fikk vi betalt for halvparten av tomteverdien. Resten av pengene ble satt av til tårn, park og museum. Det kunne ikke en privat aktør ha gjort, men vi kunne gjøre det. Dette ser jeg på som en del av vårt samfunnsoppdrag.

- Hvem er det som ikke ønsker seg parker og museum?

— Når vi presenterer nye løsninger, får vi veldig mye kritikk. I starten var det mye motstand internt, men i det siste har det vært mange eldre menn eksternt som kritiserer oss. Jeg har mest lyst til å si; ti stille. Vent og se, dette blir veldig bra.

- «Har lyst til å si», sier du. Hva sier du i stedet?

— Jeg forsøker å snakke med dem, vise dem løsninger og ta dem på alvor. Stort sett virker det, men jeg blir fryktelig utålmodig. Vi må tørre å bygge tett og gjøre bruk av vannflaten som rekreasjon, i stedet for hus i store hageparker.

- Du sier du er i et krysspress mellom å drive en effektiv havn og byutvikling. Hva mener du med det?

— Mange vil ha containerne ut av Oslo. De er ikke pene nok. Det blir som å bygge en restaurant uten kjøkken. Det er naivt å tro at Oslo skal kunne fungere uten at varene skal komme et sted fra! Når jeg samtidig forsøker å få folk til å forstå hvor viktig det er å transportere varene på båt og ikke trailer, da kan jeg bli virkelig frustrert.

- Hvordan ser andre at du er frustrert?

— Jeg kan virke arrogant og belærende. Men jeg kan også bli så frustrert og sint at jeg griner. Det er mange her på huset som har sett meg grine av sinne.

- Hvordan kommer du da videre?

— Jeg henter støtte i en modig styreleder og andre toppledere i Oslo kommune.

  1. Les også

    Stortingets egentlige sjef

  2. Les også

    «Vi lever av å selge sjokolade. Hvor vanskelig kan det være?»

  3. Les også

    Sjefen som oppsøker trøbbel

  4. Les også

    Den store snuoperasjonen

  5. Les også

    «Vil du bli en informant?»

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Naboene drømmer om en frodig fjordby - i stedet får de en asfalt-fabrikk

  2. OSLOBY

    Direktøren slutter i Oslo Havn

  3. OSLOBY

    Byrådet valser over Oslo Havn etter asfaltvedtak

  4. OSLOBY

    – Man kan ikke flytte havnen fordi en velforening har lyst til å ha grønne arealer rundt seg

  5. SPORT

    Her er keeper-Haugens Minsk-tips

  6. KULTUR

    Lotte Sandberg er tilbake med bok: – Barcode skulle vært høyere