Norge

Med amerikabåten var julen i havn

Få skipsanløp er blitt møtt med så enorm forventning som Den Norske Amerikalinjes årlige julebåt.

Det er desember 1960 og julebåten ventes til Vippetangen. Selv om det nå går fly til Amerika, syder det fortsatt av forventningsfulle mennesker på «Amerikakaia» i Oslo.
  • Axel Sandberg

De sto stivfrosne på kaia, tett i tett, og speidet utover fjorden. I sine fineste klær kom de fra by og land til en av datidens største, årlige begivenheter.

Et lys i det fjerne ble stadig mer synlig, og etter hvert så alle det de hadde ventet på: Julebåten fra det forjettede land. Andre år, når tåken lå tett, ville skipet plutselig bare være der fremfor dem – all sin luksuriøse prakt med en opplyst julegran øverst i masten.

Jubelen brøt løs, men ble overdøvet av orkesteret som smalt til idet skipet la til kai. Etter noen marsjer strømmet de norske og amerikanske nasjonalsangene fra skipets høyttaler.

Utvandrede slektninger, gaver, godsaker og dollar – nesten alt man trengte for å feire jul, kom sjøveien fra Amerika.

Nissen kom først ned landgangen

Fortøyningen tok uendelig lang tid, men endelig, som den aller første passasjeren, steg julenissen nedover landgangen med en diger sekk på ryggen. Den samme scenen utspant seg både i Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo. Auraen som omga den siste amerikabåten før jul, var eventyrlig.

Året er 1958, skipet er «Bergensfjord», og førstemann i land, som alltid: nissen.

— Julebåtens betydning kan ikke overvurderes. Det finnes simpelthen ingen begivenhet i dag som kan sammenlignes med denne, sier historiker og forfatter Erik Ødemark som har skrevet boken Den Norske Amerikalinje. Passasjerskip 1913–1940 .I sekken hadde julenissen appelsiner og kanskje amerikansk sjokolade og annet godteri, som han delte ut til de fremmøtte barna. Og dem var det mange av.

— Vi må huske at Norge var et fattig land, og særlig etter andre verdenskrig hadde vi nesten ingenting. For de aller fleste var den appelsinen de fikk på brygga, den eneste det året, forklarer Ødemark.

Lastet med l uksus på høyt nivå

Rett bak julenissen kom notabilitetene, og deretter resten av de rundt 1800 reisende, de aller fleste utvandrede nordmenn hjemvendt fra Amerika, «der alle var rike og alt var stort».

Notabilitetene er de første som går i land – etter nissen – her fra «Stavangerfjord» anløp i Oslo, 1929.

Det krydde av pressefolk, og Filmavisen var selvsagt til stede for å lage innslag som ble vist som forfilm på landets kinoer. Kanskje så man et glimt av en kjent kulturpersonlighet eller politiker, og man beundret de enorme amerikanske kjøretøyene som en og annen hadde med seg på overfarten.— Min far arbeidet ved Den Norske Amerikalinje i Oslo og hadde ansvaret for hotell- og restaurant­avdelingen, derfor var han alltid blant de første som fikk gå om bord på amerikabåtene. Og når julebåten kom, fikk hele familien være med. Hvert år dro vi ned til Vippetangen i Oslo, der vi spiste middag for så å gå om bord. For far var nok det mest gledelige ved det hele å ta seg en svært rimelig dram, mens jeg fikk noe å fortelle kameratene i gata de påfølgende dagene. Dette var luksus på høyeste nivå, forteller Ødemark.

Kronprinsesse Märtha kommer hjem til Oslo 18. desember 1947 med julebåten «Stavangerfjord» etter et lengre sykehusopphold i USA. Kronprinsfamilien hadde gått om bord i Bergen. Her deltar den gjenforente familien i den tradisjonelle julemiddagen om bord, fra venstre: prins Harald, prinsesse Astrid og prinsesse Ragnhild. På høyre side sitter kronprinsesse Märtha mellom kronprins Olav og kaptein Thorsen.

Utvandrerne s endte penger hjem med båten Den Norske Amerikalinje begynte med rutetrafikken mellom Norge og USA, nærmere bestemt New York, i 1913. Snart gikk de tre skipene «Kristianiafjord», «Bergensfjord» og «Stavangerfjord» i skytteltrafikk. Skulle man emigrere til Amerika, var dette stort sett eneste måten å gjøre det på.

Ved slutten av 1940-årene kunne rederiet skilte med å ha fraktet mer enn 400.000 reisende.

For gjenblivende nordmenn representerte ikke Amerikalinjen kun det storslagne og drømmen om det gode liv. Den var også deres livline til den utvandrede slekt, og ikke minst til slektningenes økonomiske midler. I så måte fikk julebåten for mange nesten avgjørende betydning. Det ble gjerne sendt pakker til Norge med Amerikalinjen, fylt med hermetikk og søtsaker. Men også cash.

Det var vanlig at utvandrede nordmenn sendte penger hjem. Den norske Amerikalinjes kontorer i New York administrerte pengebrev, og mange av disse ble sendt før jul. Vi snakker om enorme summer. På ett tidspunkt utgjorde pengebrevene fra Amerika ti prosent av norsk økonomi. Det som måtte ligge oppi disse konvoluttene, kunne bety forskjellen på en god og dårlig vinter for mange familier, forklarer Ødemark.

Amerikabåten kom med d rømmer og håp

Skipet var fylt med gaver, pengebrev- og digre amerikanske biler.

En barnevise fra rundt første verdenskrig er illustrerende: « Hysj, hysj, lille venn, i morgen kommer Bergensfjord med penger til hele familien .»Og etter andre verdenskrig var ikke julebåten blitt mindre viktig:

Det manglet 130.000 boliger i Norge. Finnmark var sønderknust og nedbrent. I Oslo manglet det 10.000 boliger, samtidig som 30.000 mennesker flyttet dit. Norge hadde ingenting, og myndighetene måtte oppfordre befolkningen om ikke å tigge overfor de allierte soldatene. Spesielt på denne tiden representerte julebåten landets drømmer og håp. Anløpene gjorde et uutslettelig inntrykk på alle som opplevde dem, sier Ødemark.

1953: Orkan og i nternasjonalt juledrama

Skipene var etter dagens standard små, mens lasten etter forholdene var stor. Hver reisende hadde gjerne med seg flere omfangsrike amerikakofferter. I tillegg kunne skipene håndtere et visst antall kjøretøyer, mekanisk utstyr og annet.

Åtte dager tok det fra New York til Bergen, en tur som kostet en liten formue og ikke var fri for farer.

Om ikke annet, fantes det alltid en risiko for ikke å rekke frem til jul. Ingen julebåtreise er i så måte mer sagnomsust enn den fra 1953, da «Stavangerfjord» mistet roret i en orkan midt ute på Atlanteren.

To og et halvt døgn forsinket kom julebåten til Oslo havn i 1953. Bildet er tatt om bord i «Stavangerfjord» - av Amerikalinjens assistanseskip «Lyngenfjord». Man klarte å få etablert et slep, men det røk og «Stavangerfjord» måtte fortsette uten ror.

— Etter hvert fulgte hele verden med på dramaet som utspant seg. Kapteinen klarte imidlertid, ved å variere styrken på de to propellene, å komme seg helt til Norge uten hjelp. Han fremsto som en helt ved reisens slutt, forteller Ødemark.Rundt samme tid begynte rutefly å gjøre seg gjeldende. Vippepunktet kom i 1957-58, da like mange reiste med fly som med båt over Atlanteren. Deretter ble båtavgangene færre, inntil Amerikalinjen gikk over til mer ren cruise-virksomhet utover 1960-tallet.

Så var reisen slutt

Og en jul kom ganske enkelt ikke julebåten til Bergen. Bergens Tidende slo opp «tragedien» på førstesiden i 1963.

— Det var jo skandale, og det gjorde ikke saken bedre at den svenske amerikalinjen kom en tur innom i stedet, forteller Ødemark, og tilføyer: Julen etter var oppslaget «Ikke i år heller».

Snart var julebåten kun et minne. Den Norske Amerikalinje fortsatte med cruisefart rundt om i verden, også mellom Norge og USA, men mot slutten av 1970-tallet gikk virksomheten med tap, og de resterende skipene solgt.

En epoke var over.

afp000814307.jpg

Artikkelen er hentet fra siste utgave av Aftenpostens nye, månedlige historiemagasin. Du kan bestille abonnement til introduksjonspris ved å ringe 05041,

eller sende SMS til 1905 med kodeord APH6 for 6 utgaver til kr 249.-

eller APH11 for 11 utgaver til kr 399,-

Les også:

Les også

  1. Norges store litteraturprisvinner ga Nobel-medaljen til nazitopp

  2. 100 år på pinebenken

  3. Da QWERTY danket ut ABC 

Les mer om

  1. Historie