Norge

Dyp respekt for Sovjets kamp

Norges Kommunistiske Parti (NKP) fikk ved stortingsvalget høsten 1945 hele 11 mandater, men falt helt ut ved valget i 1949. Da hadde både den internasjonale utvikling og en dyptgående indre krise satt sine spor. Sommeren 1945 knivet partiorganet Friheten om plassen som Norges største avis, men gikk senere sterkt tilbake. Siden 1967 har Friheten utkommet som ukeavis.

  • Haugen Per Kristian

SOVJETUNIONENS popularitet i Norge den første fredssommeren skyldtes bare delvis Den røde armes frigjøring av Finnmark. Viktigst var den dype respekt for SovjetUnionens utholdende kamp siden Hitlers overraskende angrep i 1941.

Dette sier Jens A. Christophersen, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han var selv i Finnmark vinteren og våren 1945, "men så ikke så mye som en russer" , for å bruke hans egne ord. Christophersen og hans kamerater i Skibataljonen — en annen av dem var jusstudenten Svenn Stray - kom frem til et avsvidd Kautokeino efter å ha gått gjennom NordFinland.

De kom til et ingenmannsland. Tyskerne sto lenger vest, i Alta, og russerne hadde knapt rykket lenger frem enn til Tana. Sneen lå som et slør over branntomtene og skjulte de verste ødeleggelsene. Men den gjemte også landminer, som tyskerne hadde efterlatt seg uten noe som helst system, forteller Christophersen.

— Sersjant Ørnulf Tofte - idag politiinspektør ved Overvåkingssentralen - ga oss på stedet tre timers undervisning om landminer. Det er vel den opplæring noensinne jeg har vært mest takknemlig for!

Christophersen understreker at nordflanken ikke på noen måte hadde samme betydning dengang som nå. Stalin var neppe interessert i den; derimot satte han mye inn på å vinne kontrollen over Bornholm i Østersjøen. Han tenkte seg bare en moderat flåtestyrke i Murmansk.

— Det var åpenbart at sovjethæren hadde ordre om bare å bli stående midlertidig i Finnmark. Det ble ikke satt i gang bygging av permanente anlegg. Det som telte for SovjetUnionen, var fremgang i krigen på Kontinentet.

— Det sies ofte at russerne tenker i tiår, at de alltid har langsiktige mål for øye. I tilfellet Finnmark var det intet som tydet på slike vurderinger. Det gjaldt å kaste ut tyskerne og trekke seg tilbake, mener Christophersen.

For befolkningen i den fremdeles okkuperte del av Norge var nok SovjetUnionens krigsinnsats på eget område mer betydningsfull. Det imponerte at man hadde klart å holde Moskva og andre storbyer, mens den ene europeiske hovedstad efter den andre var falt for Hitlers soldater.

— Denne beundringen gikk langt videre enn til de ti prosent av det norske folk som sympatiserte med kommunistene. Det er ikke riktig å sette noe likhetstegn her. I USA nøt Stalin og hans land stor velvilje, men det ble ikke mange kommunister der av den grunn. I Norge dro NKP naturligvis også fordel av lenge å ha hatt folk under våpen på norsk område. Tenk på den levende legenden Peder Furubotn, selv om det står strid om viktigheten av hans innsats.

Når mange ble så positivt overrasket over den sovjetiske slagkraft, kom det av at man visste lite om landet og at propagandaen hadde svartmalt forholdene. Feilslåtte femårsplaner, brutale makthavere og Finlands suksess mot sin overmektige nabo under Vinterkrigen gjorde at få ventet seg mye. Det man undervurderte, var kampviljen og at landet hadde gjennomgått en rivende teknologisk utvikling.

— Men snart kom omslaget i stemningen?

— Ja, dette er i stor grad historien om skuffede forventninger og mangelfulle kunnskaper. I USA skapte man myten om Stalin som "Uncle Joe" , den landsfaderlige og velmenende hersker. Da så SovjetUnionen allerede fra 1946 begynte å stramme grepet om de okkuperte landene i ØstEuropa, slo Russlandsromantikken over i det rene hat hos mange. Holdninger bygget på dårlig innsikt pendler ofte slik.

Christophersen mener at uten illusjonene fra sommeren 1945 kunne de mest ekstreme utslag av den kalde krig ha vært unngått. Man ville raskere ha oppnådd en nøktern form for sameksistens, lik den vi har idag.

— Nordmennene er hverken spesielt vennlige eller fiendtlige overfor den store nabo i øst. Historisk sett har vi ikke hatt noe utestående med russerne, og vår felles grense har stått fast siden den ble trukket opp i 1826. Idag forstår vi verden bedre enn i 1945, og en gjentagelse av stemningen fra dengang er utenkelig. Derfor opprettholder vi også Norges forsvar, sier Jens A. Christophersen.

  1. Les også

    Festung Norwegen: Kamp eller kapitulasjon?

  2. Les også

    Siste dag på Grini

  3. Les også

    Frigjøringssymbol i knickers og selbustrømper

  4. Les også

    Det Tredje Rikes fall

  5. Les også

    Skjebnedag også for taperne

  6. Les også

    Hans Majestet har den glede...

  7. Les også

    Den lille mann og krigsheltene

  8. Les også

    Hånens skarpe skudd

  9. Les også

    Førstemann hjem med fly

  10. Les også

    Spennende fredsdager for Regjeringen

  11. Les også

    Kongen samlet hele Norge

  12. Les også

    Malurt i gledens beger

  13. Les også

    Kan det skje igjen?

  14. Les også

    47 radioagenter i 45

  15. Les også

    Livsfarlig hemmelig tjeneste

  16. Les også

    Gutta fra skauen

  17. Les også

    Betagende hjemkomst til land i fred

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Freden kom i 1945. Men for mange europeere lar friheten ennå vente på seg.

  2. KRONIKK

    Ikke bare russerne bør inviteres til frigjøringsjubileet for Øst-Finnmark

  3. VERDEN

    Viktor overlevde et av historiens blodigste slag. I ettertid prøvde Stalin å glemme Moskvas helter.

  4. KRONIKK

    9. april 1940: Hva var det som traff oss? | Sven G. Holtsmark og Lars Rowe

  5. NYHETSANALYSE

    På skolen lærte jeg mye om D-dagen. Det var mye mindre om det som faktisk avgjorde krigen.

  6. VERDEN

    EU unnlot å takke armeen som frigjorde Auschwitz. Russland sendte et voldsomt svar.