Norge

På hver sin måte skriver de sitt liv på nytt

Hvordan går det egentlig når menn fra konservative, mannsdominerte kulturer skal leve i verdens mest likestilte land? På hver sin måte vil de vise oss noe. Trykk på bildet over for å se Faisal Hashmi lese dikt.

  • Olga Stokke
    Olga Stokke
    Journalist

Hele artikkelserien:

  • — _6. juni_
  • - _10. juni_
  • - _12. juni_
  • - _13. juni_
  • - _16. juni_ Ulik bakgrunn

Den ene var en høyt respektert mann i Somalia. Den andre var en fattig gjetergutt i Irak. Den tredje kom til Norge etter at han ble viet til sin kone på telefon av en imam i Pakistan.

Fra Somalia

Han var en stolt og respektert mann fra en familie kjent for sine fortellertradisjoner. Alltid med et sjarmerende smil på lur. Hotelldirektør, bestevenn med presidenten. I Somalia kjente alle Abdillahi Suleman Mohamed. De kalte ham bare Bidde. Så kom han til Norge.

Bidde smiler bredt ved porten til Frognerparken. Det var her han ville vi skulle møtes. For han blir inspirert av skulpturene som viser livets utvikling fra barn til voksen, at gutter og jenter snakker sammen, kjærligheten mellom kvinne og mann. Han er allerede på vei inn til en av kafeene i parken.

Han forteller at han og kona har sett Et dukkehjem på Nationaltheatret.

— Mange kvinner og menn lever like likestilt i Somalia som i Norge.

- Jaha? Mange ville være uenige med deg i det.

— De som er uenige, kan vi diskutere med. For meg personlig var det sånn sett ikke noen forskjell på Somalia og Norge. Mine ressurser og erfaringer hjelper meg. Andre somaliere har andre erfaringer.

Bidde er klar over at somaliske menn blir forbundet med arbeidsløshet, khat og konservativt kvinnesyn. Han er ikke den som vil moralisere over dem som sliter, men bedyrer at det i Somalia er forskjell på kjønnsrollene på landsbygda og i byene.

Kona hans jobber på et sykehjem i Asker, hvor familien bor. I tillegg tar hun ekstrakurs for å lære seg bedre norsk.

— Den som kommer først hjem, lager middag, sier Bidde.

En god del innvandrermenn synes norske kvinner er vel frigjorte og lettkledde og reagerer på at kvinner soler seg i bikini i byparkene. Det gjør ikke Bidde.

  • I Somalia før krigen jobbet jeg på turisthotell hvor både somaliere og turister badet og solte seg i bikini. Den gang gikk kvinner kledd i vestlige klær i Somalia. Men nå er bruk av hijab og niqab blitt mer vanlig.

Det var noe helt annet enn lettkledde kvinner som plaget Bidde. Da han kom hit i 1991, mistet han fotfestet. Fra å være en mann som folk så opp til, havnet han nå helt nederst. Han kunne ikke bare krabbe opp igjen, han måtte stille seg bakerst. I Somalia rakk han å studere regnskap og økonomi før han flyktet fra krigen.

  • Jeg ble skuffet, skjønte at jeg ikke kunne bruke mine kunnskaper her. Hodet var fullt av engstelige tanker: Hva skal jeg bli nå? Hvordan skal jeg oppdra guttene mine?

Fembarnsfaren måtte begynne på nytt, på samme nivå som sønnene sine. Han måtte lære å snakke, lese, skrive. Gjøre seg kjent. Bli hørt. Bli sett.

  • Det føltes som å bli født for annen gang, som å ta de første skritt uten noe å holde seg i. Det er 18 år siden jeg kom til Norge. Det føles som jeg er 18 år - og misforstått.

Sønnene er nå 31, 27, 20, 18 og 12 år. To er utdannet ingeniører fra NTNU og høyskole i Sarpsborg, og de fikk seg lett jobb. Å se at de blir noe, er det beste nå. Han kjører taxi.

  • Det jeg var i går, er ikke viktig. Det viktigste er hva jeg er i dag. Jeg er stolt av jobben min. Mange menn blir deprimert fordi de ikke forstår systemet og ikke kan språket. Kona og barna kan mer enn dem. De får høre at baba, du er dum!
  • Jeg sier til dem at de må få seg jobb. Jobb gir status. Hvis jeg ikke har jobb, respekter ikke kona, barna eller samfunnet meg.

Fra Irak

Tårene presser på. Dara Mohammad Salih blunker fort og svelger - smiler brydd over at følelsene tar overhånd når han forteller om barndommen og farens tidlige død i en fattig, konservativ landsby i Nord-Irak. Han er vokst opp i et område hvor æresdrap blir mer og mer vanlig. To år på koranskole og fire år på barneskole er alt han har av utdannelse. Nå bor Dara og familien i Fredrikstad etter at de for syv år siden kom som FNs kvoteflyktninger. Greier han å overbevise om at han er en mann med åpent sinn? På tross av sin bakgrunn?

Dara blir satt til å gjete familiens sauer. Han må dessuten passe åkeren. Under den stekende solen er det tungt arbeid for et barn å grave grøfter som leder vann til tomatplantene. Det frister med en dukkert i bekken. Men storebror er ikke langt unna, han er aldri det. Ørefiken treffer kinnet så tårene spretter. Han blir dratt etter ørene tilbake til sine gjøremål.

  • Vi ble tuktet fordi vi ville leke. Jentene hadde det verst, de fikk ikke leke i det hele tatt. Og da jeg endelig kunne snu ryggen til det patriarkalske og kvinneundertrykkende samfunnet i Nord-Irak, ble jeg kvitt en tung bør.

Han ser meg rett inn i øynene, leter etter tvil når han forteller at han ikke ble så overrasket over at norske jenter går mindre tildekket her enn i hjemlandet. Han visste det. Han stusset mer over at jenter og gutter omfavner og kysser hverandre - i all offentlighet.

  • Jeg er usikker på om du tror meg, men jeg har alltid sagt det jeg mener. Likestilling er bra. Både kvinner og menn betaler prisen for at de skal holdes adskilt. Kvinner i min lille landsby ble drept fordi de ønsket å gifte seg etter eget ønske.

Dara er ikke så religiøs som de andre i landsbyen. Men alle kjenner ham, oppfatter ham som en ærlig og hjelpsom mann. De lytter til ham - helt til han prøver å overbevise om at også menn kan lage mat.

  • Nå bor jeg i et mer likestilt samfunn. Men her er det ingen som kjenner meg. Man mister en del av sin verdighet når man blir anonym. For meg i min alder er det kanskje umulig å vise hvem jeg er. Jeg snakker med deg via tolk. Hvis jeg hadde uttrykt meg på norsk, ville jeg blitt oppfattet annerledes.

Han puster tungt. Drar hånden over munnen. Før var han avisbud, nå går han på attføring på grunn av skader i skuldrene, føttene og knærne. Men han vil jobbe. Kona kvalifiserer seg til hjelpepleier etter at hun i tre år pendlet til Oslo for å vaske på et sykehus.

Lite utdannelse, dårlig norsk og svak helse hindrer ikke Dara fra å være opptatt av barna. Hans egne er i alderen 16 til 21 år, to jenter og to gutter. Det bekymrer ham at ungdom med kurdisk bakgrunn lever under foreldrenes press. Spesielt utsatt er jentene. Deres fritid blir kontrollert. De blir tidlig presset til å gifte seg mot sin vilje for å unngå at de havner i en situasjon som kan skade familiens ære.

- Hvordan bli kvitt dette?

  • Det er vanskelig, dessverre. Menn er redde, blant annet for at døtrene skal miste jomfruhinnen. Ungdommer slites mellom familiens og samfunnets kultur.

- Hvor frie tøyler gir du dine egne barn?

  • Mine barn har kjærester. De skjuler ikke dette for meg. Jeg har sagt til barna og vennene deres at hvis de trenger hjelp, vil jeg stille opp. Hvis du ikke tror meg, kan du ringe datteren min.

Taxipoeten

Faisal Hashmi (37) vet at han blir oppfattet forskjellig i Pakistan og her. I Pakistan er han kjendis i de litterære kretser, regnet som en av landets mest anerkjente samtidspoeter. Her er han taxisjåfør.

Barbent i jeans og genser holder han ivrig frem den tynne boken. Forfatteren Walid al Kubaisi har gjendiktet tekstene hans til norsk, med tittelen Som en forvirret i en viss tid.

Sammen blar vi i boken, og jeg stopper ham ved ett av diktene:

_«Hvis du reiser til mitt hjemland,

Spør etter meg

For jeg har glemt meg selv der

hjemme

hos meg»._

Men diktet handler ikke om migrasjon, ikke om savnet av Pakistan.

— Jeg leter etter hjemme. Mange leter etter noe annet, en annen verden enn den de bor i. Men hjemlandet behøver ikke å være et absolutt sted, det kan være et sted hvor jeg føler meg helt hjemme i noen sekunder. Hjemlandet er inne i meg selv.

I lavblokken i en av Oslos østlige drabantbyer bor han sammen med kona Sanam og fire barn i alderen 14 til 0. Han byr på kaffe og kjeks, trekker det ene benet opp i sofaen.

— Pappa! Datteren Ayyat (10) kommer strålende hjem fra skolen.

— Pappa, vi har hatt om dikt i dag. Jeg har skrevet et, vil du se det? Det handler om våren som kommer til meg.

Faisal var 19 år og hadde en bachelor i kunst da han kom hit etter at en imam i Pakistan hadde viet ham og Sanam over telefon. Han vet godt at mange innvandrermenn som gifter seg til et liv i Norge, får sitt selvbilde satt på prøve. Noen blir ulykkelige.

- Hvordan gikk det med deg?

Faisal smiler blygt til kona.

— Jeg var forelsket i Sanam. Heldigvis var hun tålmodig og oppmerksom. Men klart det er vanskelig for mange menn at de må forsørges, lære språket og bli kjent med samfunnet gjennom sin kone. Menn kommer hit med sine vaner og tankemåter, det blir vanskelig for dem å godta at kona er familiens overhode.

Han bøyer seg frem, rører meg lett på armen og sier inderlig at han er så glad her - med kone, barn og jobb.

— Jeg har det fantastisk. Men det er ikke alt for meg. Det er noe jeg savner som ikke er lett å beskrive. Når jeg blir ferdig med et dikt, er det som etter en fødsel. Den dagen jeg har funnet svaret på min lengsel, slutter jeg å skrive.

På hver sin måte skriver de sitt liv på nytt - Bidde, Dara og Faisal. For seg selv og kanskje med et håp om at vi kan se dem - slik de ser seg selv.

Les også

  1. Innvandrerkvinner 20 år etter

  2. For norske til å flytte tilbake. Prøvde, men ga opp.

  3. På vei til norsktoppen

  4. Flerkulturelt Norge? Tja. . . like barn leker helst sammen

Fembarnsfaren <b>Abdillahi Suleman Mohamed</b> (53) fra Somalia. <b>Jobb:</b> Taxisjåfør. <b>Familie:</b> Gift, fem sønner. <b>Bosted:</b> Asker. <b>Til Norge</b> i 1991. "Bidde" måtte lære å snakke, lese og skrive da han kom til Norge. Det var verdt strevet. Sønnene Suleman A.M. Hersi (18) (t.v.), Mohamed Suleman Warsame (21) og Warsame S.M. Hersi (12) er glad for mulighetene de får her.
<b>Dara Mohammad Salih (42)</b> fra Irak. <b>Jobb:</b> Attføring. <b>Familie:</b> Gift, fire barn. <b>Bosted:</b> Fredrikstad. <b>Til Norge</b> i 2002.
<b>Faisal Hashmi (37)</b>, fra Pakistan. <b>Jobb:</b> Taxisjåfør. Poet. <b>Familie:</b> Gift, fire barn. <b>Bosted:</b> Oslo. <b>Til Norge</b> i 1990.
svp://14379