Norge

Europas tomatslaver

Tomatplukkerne i Italia utnyttes på det groveste. De jobber for ti kroner timen og har ingen rettigheter. Mange blir utsatt for grov vold.

Veronika fra Romania har høstet tomater i Italia i seks år. - Arbeidet er beintøft. Forholdene er elendige. Vi tjener nesten ingenting, sier hun Per Kristian Aale

  • Per Kristian Aale

Rumeneren Vasilij Lakatush er en caponero, en svart sjef, en svart bakmann. Bakmennene tar store deler av tomatplukkernes lønn. I tillegg krever de betaling fra arbeiderne for transport til åkeren, mat og husly. Per Kristian Aale

Diallo Mamaro (42) har ikke sett barna sine på 16 år. Hans største drøm er å reise hjem til familien i Guinea, men han sitter fast i Italia uten penger og dokumenter. Per Kristian Aale

På et øde jorde noen mil fra byen Foggia i Sør-Italia ligger den store ghettoen. Her bor det 800 afrikanere i en regelrett slum uten strøm, vann og toaletter. Per Kristian Aale

Tomatbonden Giuseppe Di Pasqua innrømmer at forholdene for fremmedarbeiderne er elendige. Likevel bruker han illegale innvandrere til innhøstingen. - Ja, så klart, alle her gjør det. Det er ikke bra, men hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke noe annet valg. Per Kristian Aale

Etter en times kjøretur på en hullete kjerrevei kommer jeg til et forlatt og falleferdig murhus. Ruinene av det som en gang var et hus, er overgrodd av trær og busker. De knuste vinduene stirrer tomt mot meg. Taket er delvis sammenrast. Løshunder roter rundt i søppelet som ligger strødd. En stram lukt av urin og ekskrementer river i nesen.

På innsiden svir røyken i øynene. Gryter, panner og tomme blikkbokser ligger slengt. I et hjørne brenner et bål. Det gjørmete gulvet er fullt av skitne, hullete madrasser. I plastposer ligger gamle klær. Her bor et 20-tall afrikanere. Uten strøm, vann eller toalett. Vi er seks mil fra byen Foggia i Puglia-regionen i Sør-Italia.

Det var ikke dette Diallo Mamaro (42) fra Guinea i Vest-Afrika drømte om. Planen var å jobbe to-tre år i Italia slik at han kunne legge seg opp penger til å utvikle jordlappen i hjemlandet. 16 år senere sitter han fast i Italia uten dokumenter. Han lever fra hånd til munn.

Les også

Varig siesta for flere unge spanjoler

- Hjemme ville jeg aldri ha bodd slik, som en løsbikkje. Der ville jeg hatt verdigheten min. Her er jeg blitt en slave.

Mamaro er én av tusenvis av innvandrere — mange av dem illegale - som høster inn tomater i Italia. Tomatene blir eksportert til hele Europa, deriblant til Norge, som puré, tomatsaus, hakkede eller hele tomater på boks.

Grov utnyttelse

Aftenposten har intervjuet en rekke personer fra organisasjoner, kirken, helsevesenet, fagforeninger og tomatindustrien. I tillegg har vi snakket med mange bønder og tomatplukkere. Kartleggingen viser at denne milliardindustrien har en dyster skyggeside: Tomatplukkerne blir utnyttet på det groveste. De jobber for ti kroner timen, har ingen rettigheter, blir ofte snytt for lønnen de har opparbeidet. Mange er blitt utsatt for grov vold. Tomatplukkerne blir omtalt som moderne slaver som plukker Europas blodtomater - tomater som også ender opp på norske middagsbord.

Den katolske presten Arcangelo har jobbet med papirløse innvandrere i en årrekke. Han forteller at de fleste innvandrerne har betalt flere tusen euro til smuglere for å komme seg til Italia. De sliter med å betale gjelden samtidig som de skal sende penger til familien i hjemlandet.

- Innvandrerne blir redusert til slaver. De tjener ikke nok penger til å komme seg videre eller hjem igjen. Samtidig er de avhengig av dette arbeidet for å overleve. Resultatet er at de sitter fast i denne tilværelsen, sier Arcangelo.

Rødgrønt teppe

Puglia-regionen i Sør-Italia er verdenskjent for sine tomater. Her er endeløse jorder dekket av et rødgrønt teppe. Ved en åker står det parkert en trailer. Et 30-tall afrikanere og rumenere plukker tomater. Solen steker. Det er 41 grader.

En ung mann står med bena nedsunket i gjørme. Svetten siler mens han fyller digre kasser med tomater. Hver rommer 350 kilo.

- De behandler oss som dyr! Vi slaver for luselønn, sier han på fransk bak sammenbitte tenner.

Han snakker fransk, italiensk og engelsk. Da bonden kommer gående, forsvinner plutselig alle språkkunnskaper

«Det er ufattelig at slike forhold tolereres i et europeisk land. Innvand­rerne bor i slumområder som er verre enn flyktningeleirene i Sudan og Kongo under krigene.» Michele Iacoviello, organisa­sjonen Emergency

- Forstår ikke, mumler han.

Like bortenfor står Veronika fra Romania. Klærne er gjørmete. På hodet har hun et skaut. Munnen er full av gulltenner.

- Arbeidet er beintøft. Forholdene er elendige. Vi tjener nesten ingenting, sier hun da bonden ser en annen vei.

I seks år har hun vært her. Det skal være rundt 50 000 innvand­rere som jobber slik i Italia, de fleste fra Afrika, men også endel østeuropeere. De reiser fra region til region for å høste inn tomater, appelsiner, sitroner, kiwi, oliven og meloner.

- Ikke stå der og kop! Få opp farten, snerrer rumeneren Vasilij Lakatush, som kommer løpende.

Han har på seg penbukser og fin skjorte. Rundt halsen har han et tykt gullkjede.

- Her er det jeg som styrer arbeiderne, gliser han og plukker seg i ørene med tykke fingre.

Svarte bakmenn

Lakatush er en caponero, en svart sjef, en bakmann. I over 100 år har hensynsløse og brutale bakmenn spilt en sentral rolle i den italienske tomatinnhøstingen. Når en bonde skal høste inn tomater, går han til en capobianco - en hvit sjef. Bonden forholder seg kun til ham, og all lønn utbetales til denne personen. En capobianco går til en caponero, som gjerne er en innvandrer som har vært lenge i Italia. Caponeroen skaffer arbeidskraften, han leder innhøstingen.

Bonden betaler 7 euro (52 kr) for en kasse med 350 kilo tomater, av dem tar caponeroen 4 euro (30 kr). I tillegg krever han betaling fra arbeiderne for transport til jordet, mat og husly. Det betyr at de får rundt 6 øre for hver kilo de plukker.

Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner er mange tomatarbeidere blitt utsatt for trusler og brutal vold hvis de har forsøkt å protestere.

Bonden Giuseppe Di Pasqua innrømmer at forholdene for fremmedarbeiderne er elendige. Likevel bruker han illegale innvandrere til innhøstingen - i tillegg til rumenerne, som har lov til å jobbe i Italia fordi Romania er medlem av EU.

- Ja så klart, alle her gjør det. Det er ikke bra, men hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke noe valg.

Han forteller at prisen han får for tomatene, har sunket jevnt og trutt i 30 år. Samtidig er utgiftene blitt mangedoblet.

I 1906 laget den italienske regjeringen en utredning om tomatbransjen. Rapporten beskrev elendige arbeidsforhold, dårlig lønn og boforhold «som ikke er verdig mennesker». Et hundreår senere er situasjonen mye verre.

- Det er ufattelig at situasjonen er så ille i et europeisk land i 2012, sier Daniele Calamita, generalsekretær for fagforeningen CGIL i Foggia.

100 år gammelt system

Han fremholder at utnyttelsen av tomatplukkerne har kulturelle og historiske årsaker. Systemet med svarte og hvite bakmenn er over 100 år gammelt.

- For et par tiår siden, da både bønder og industrien tjente godt, hadde vi likevel dette systemet. Dessuten er det lettvint for bøndene fordi de kan forholde seg til én person som fikser all arbeidskraft til en billig penge.

I tillegg hevder han at dagligvarekjedene har et betydelig ansvar.

- Kjedene kontrollerer markedet. De bestemmer prisene. Alle forstår at når en bonde får 8 eurocent (60 øre, red. anm.) for en kilo tomater, så fører det til utnyttelse. Kjedene har bidratt til å ­gjøre situasjonen mye verre for tomatplukkerne.

En rapport fra Det europeiske nettverket mot rasisme viser at 90 prosent av fremmedarbeiderne ikke har arbeidskontrakt. 16 prosent er blitt utsatt for brutal vold.

Italias største landbruksorganisasjon, Coldiretti, påstår at prispresset tvinger bøndene til å bruke papirløse innvandrere.

- Det er moralsk uakseptabelt, men bøndene er desperate. Prisene er presset så lavt at det ikke er mulig å få regnskapet til å gå opp på noen annen måte. Det er lett å skylde på bonden, men hva med kjedene som ikke er villige til å betale en fair pris? spør Giorgio Donnini, sjef for bondeorganisasjonens avdeling i Foggia.

«Hjemme ville jeg aldri ha bodd slik, som en løsbikkje. Her er jeg blitt en slave.» Diallo Mamaro, tomatarbeider

Han innrømmer at forholdene for innvandrerne er dårlige.

- Vi ber bøndene om å følge reglene og behandle arbeiderne skikkelig. Vi har vurdert å ekskludere bønder som ikke gjør det.

- Har dere noen gang gjort det?

- Nei, innrømmer han etter lang betenkningstid.

Rett til fabrikken

Tomatene blir fraktet direkte fra åkrene til fabrikkene, deriblant til Castellano utenfor byen Foggia. Fra maskinene durer det høyt når tomatene vaskes. Damer i hvite frakker og hatter står og plukker ut steiner som er kommet med. Deretter blir tomatene skviset, flådd og frøene blir fjernet. På lange samle bånd blir flasker fylt med tomatsaus.

Eieren, Pierfrancesco Castellano, forteller at prisen de får, har stått på stedet hvil i et tiår.

- Dagligvarekjedene bryr seg ikke om kvalitet. De sier at de gjør det, men det er kun pris som gjelder, hevder han.

Han innrømmer at bruken av papirløse innvandrere som ikke har arbeidskontrakt, er et alvorlig problem.

- Den eneste løsningen er å satse på kvalitet. Vi kan ikke konkurrere på pris. Isteden må vi prøve å få forbrukerne til å forstå at de må betale mer for kvalitet.

Verre enn i Sudan

Den frivillige organisasjonen Emergency pleier å jobbe i internasjonale konfliktsoner for å tilby legehjelp. Nå har den også startet operasjoner i Sør-Italia.

- Situasjonen i Sør-Italia er svært ille. Det er ufattelig at slike forhold tolereres i et europeisk land. Innvandrerne bor i slumområder som er verre enn flyktningeleirene i Sudan og Kongo under krigene, sier organisasjonens Michele Iacoviello.

Han mener at det er en moderne form for slaveri.

- Mange innvandrere har betalt mye penger for å bli smuglet hit. De har stor gjeld som de må betale tilbake, men gjelden blir stadig større. Det er utpressing som bare fortsetter og fortsetter.

Han påstår at alle vet om disse umenneskelige forholdene, deriblant myndighetene.

- Ingen gjør noe fordi innvandrerne er blitt så viktige for landbruket.

Aftenposten har i flere uker bedt om intervju med Italias landbruksminister. Vi er blitt lovet intervju, men da presseavdelingen fikk greie på hva saken dreide seg om, ble det stille. Siden har avdelingen sluttet å svare på henvendelser fra Aftenposten.

Den store ghettoen

På et øde jorde noen mil fra byen Foggia ligger den store ghettoen. Her bor det 800 afrikanere. På rekke og rad ligger skur. Noen er av blikk, andre av papp med plastpresenninger over. Det lukter stramt av søppel. Overalt på jordet ligger det menneskelig avføring. Løsbikkjer svinser rundt. Søppel og skrot ligger slengt. Noen høner spankulerer rundt.

Når mørket faller på, brenner det bål utenfor hvert skur. Fra en kassettspiller spraker afrikansk musikk. Kvinner i miniskjørt, nettingstrømper og høyhælte støvler tripper bortover jordet.

- Monsieur, vil du ha god sex? spør en dame og blunker.

Flere nedslitte biler kommer kjørende. Mennene kommer tilbake fra tomatåkrene.

- Caponero eier bilene. De har bestemt at arbeiderne skal bo her, øde og forlatt - langt fra lokalbefolkningen. På den måten får de svarte bakmennene bedre kontroll over dem, forteller fader Arcangelo.

Sønnen på tråden

Klokken er 23 da Diallo Mamaro (42) kommer tilbake fra tomat­åkeren. Mobiltelefonen ringer. Det er den yngste sønnen.

- Pappa, når kommer du hjem?

- Jeg vet ikke. Det viktige er at du går på skole.

Mamaros drøm er å reise hjem til familien - til kona og sønnene på 18 og 19 år. Han klarer det ikke uten penger og dokumenter. I 16 år har han sittet fast i Italia.

- Barna mine har vokst opp uten at jeg kjenner ansiktene deres. Det er bedre hjemme i Guinea enn her. Der går økonomien bra; det er lett å få jobb.

Han har på seg en rød, falmet jakke, hullete T-skjorte og møkkete joggebukser. Øynene er blodsprengte.

- Se hvordan jeg ser ut! Jeg sover aldri.

Fingrene på den ene hånden er deformerte. Han klarer ikke å bøye håndleddet. For noen år siden fikk han hånden under et traktorhjul. Han fikk ingen legehjelp eller bistand fra bonden. I et halvt år kunne han ikke jobbe. Han overlevde takket være andre tomatplukkere.

Mamaro har klart å kjøpe en bil slik at han ikke må betale caponeroen for å komme seg til tomatåkrene. Det er et vrak. Frontruten har store sprekker. Sidevinduene og bakruten er knust. Overalt er det rust.

Alle pengene han klarer å spare, sender han til familien. Det finansierer sønnenes utdannelse.

- Jeg vil ikke at mine sønner skal lide slik jeg har gjort. Hvis de får et bedre liv enn meg, er dette slaveriet verdt det.

  1. Les også

    Barbara Belmonté gir opp Spania

  2. Les også

    Tyrefekting inn i varmen igjen

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. VERDEN

    16 migrantarbeidere døde på to dager. Nå erklærer Italia krig mot tomat-mafiaen.

  2. VERDEN

    Alì Agrebi var mafiaens slave i flere år. Nå har han fått sin hevn.

  3. A-MAGASINET

    USA har flere innvandrere enn på 100 år. Det bekymrer mange. Men uten dem stopper samfunnet opp.

  4. NORGE

    Knut Olav Åmås' favoritter

  5. NORGE

    Utredet i tre måneder, men sjekket ikke grunnforhold

  6. NORGE

    Rombarn holdes hjemme fra skolen etter drapsforsøk