Gi meg en kur mot kjærligheten! Jeg er en avbalansert familiefar, gift på tyvende året med en trofast og god kvinne (A). Vi har tre flotte barn og lever et harmonisk liv. Så hva er problemet? I ti år har jeg elsket en annen kvinne (B) — bokstavene burde vært byttet om - med en kraft jeg ikke lenger klarer å beherske. Min kjærlighet er gjengjeldt, men siden B selv lever i et ekteskap med barn, holder vi dydig avstand og forsøker å fungere utelukkende som venner. Vi har aldri innledet noe seksuelt forhold, selv om gudene skal vite at trangen er sterk. Mitt ekteskap fungerer for så vidt brukbart, selv om den første "forgyllingen" er blitt noe matt. Vi har svært ulik bakgrunn, og har lagt ned et stort arbeid for å fungere sammen. Det har vært berikende, men også tappende, å måtte diskutere så mye for å finne en "modus vivendi". Jeg har likevel alltid vært opptatt av å holde troskapsløftet, og å ære, om ikke alltid å elske min kone. Vi snakker sammen om alt, men jeg har aldri fortalt om mine følelser for B. Vi har et nært forhold til barna, og har alltid vært enige om barneoppdragelsen. Det er intet jeg ønsker høyere enn å være en dedikert ektemann og far i mitt eget hus, både med hjerte og hode, selv om jeg nok må nøye meg med det siste.For ti år sidenhavnet B og jeg i en akutt faresituasjon hvor vi ble nødt til å komme hverandre intimt inn på sjelelivet. Etter dette har det vært knyttet sterke vennskapsbånd som våre ektefeller ikke har kunnet "matche", selv om vi aldri har holdt noe skjult for dem. Hun er simpelthen min lidenskapelige kjærlighet av typen "once in a lifetime". Vi er på bølgelengde når det gjelder "alt", og er nesten skremmende like, selv om vi også utfordrer hverandre. Jeg har i alle år tvunget meg til å omgås henne kun som en venn. I det siste halvåret har det "bikket over" inni meg. Jeg føler at jeg lever et falskt liv, at jeg faktisk bedrar min kone, fordi jeg tenker på B hele tiden, også i sengen. Jeg er livredd for å snakke i søvne.Jeg beskrev meg som "avbalansert", og er selv vantro over de følelser B vekker i meg. Det er en bunnløs sorg. Jeg er Tristan som er forhekset av en trylledrikk myntet på en annen, og jeg føler at vi alle dør av det, som i Wagners opera. Jeg har tatt lange perioder med avbrekk fra jobben for å se om det hjelper, men jeg er like besatt av B enten hun er tilstede eller langt borte. Det later bare til å øke i intensitet. Jeg drømmer faktisk om at våre ektefeller skal dø, så vi kan leve sammen i all anstendighet.Er det mulig å tøyle slike følelser eller å "komme over det"? Det er ingenting jeg heller ønsker. Jeg forsøker å satse alt på min kone, men det føles som et vedvarende skuespill. Er det noen grunn til å tviholde på et gammeldags trofasthetsideal i den moderne verden? Jeg vet at B ikke ønsker å skade sin familie ved å flytte sammen med meg. Nå føles det i blant likevel som om jeg burde forlate min kone for å unngå dobbeltspillet. Jeg har mistet appetitten, er distré og gråter når jeg er alene. Flere spør meg om jeg trenger hjelp. Jeg vet likevel ikke hvem jeg kan betro meg til om dette uten å føle meg illojal. Derfor dette brevet til deg. Kan jeg kureres?En som alltid har hatt tro på ekteskapet.

"Tristanismens" idé - at det kun er én vi kan elske her i verden, og at vår lykke er avhengig av at vi møter og opplever gjensvar fra denne utvalgte - er en utpreget romantisk idé som ikke har som forutsetning at de to partene selv skulle ha et aktivt forhold til sitt kjærlighetsforholds utvikling. I middelalderhistorien om Tristan og Isolde har trylledrikken således en sentral posisjon, for uten den ville en slik uhørt trang til å følge hjertets rop være umulig. I motsetning til de to ulykkelige middelalderfigurene har du derimot ikke drukket noen fortryllet eliksir. Du og din jordiske Isolde har selv vært og er fortsatt aktive pådrivere i å dyrke frem den voldsomme kjærlighetsfølelsen du beskriver. Vi er aktører, ikke tvillingsjeler som beveges mot hverandre av magiske krefter når vi vever et sterkt kjærlighetsbånd til en annen. Når to mennesker begynner å nærme seg hverandre følelsesmessig og mentalt gjennom å definere seg som like, på bølgelengde og som en slags himmelsk match, er man langt inne i prosessen med å skape et hemmelig rom hvor ingen andre slipper inn. Så lenge dere to fortsetter å oppholde dere i dette rommet hvor kjærligheten deres får vokse seg stadig større, finnes det ingen kur.Du har delt hjertet ditt i to i ti år, men nå røyner det tydeligvis på. Beskrivelsen av at det har "bikket over" inni deg, er et godt bilde på hva som holder på å skje. Du er i ferd med å bli syk av valgets kval, du kan ikke lenger leve i to rom, og du er redd for å svike din kone og familie, men like redd for å måtte avskrive henne som du mener er den eneste rette. Ditt desperate ønske om et enkelt svar på ditt dilemma, hvor du slipper å såre noen, kommer til uttrykk gjennom drømmen om en verdig enkemannsstatus, en ikke uvanlig fantasi hos mennesker i din situasjon. Det finnes selvsagt en kur. Den er tøff, med innebygget risiko for alvorlige bivirkninger, men jeg tar deg på ordet, siden du sier at det er ingenting du heller ønsker enn å tøyle dine følelser eller komme over din hemmelige kjærlighet til B. Her er resepten: Du forteller din kone om din sjelekval. Du avslører ditt hemmelige rom. Du ber om hennes hjelp til å lukke døren til dette rommet hvor du ikke lenger ønsker å leve et fantasiliv med B. Gjennom denne selvavsløringen forteller du din kone at hun er viktigere, at deres ekteskap skal ha forrang i ditt liv, at hun er din allierte i kampen mot din besettelse. Slik kan du vekke henne og forholdet deres. Samtidig risikerer du selvsagt at hun reagerer så voldsomt på det du selv kaller bedrag, at hun avviser deg og straffer deg fordi du så lenge har spilt hengiven ektefelle samtidig som du har levd et annet liv ved siden av. Dette er den mulige bivirkningen. Det finnes andre løsninger som ikke fordrer at du involverer din kone dersom du vil holde fast ved ditt ekteskap. Du lukker selv døren til ditt hemmelige rom gjennom å slutte å treffe, forholde deg til og dagdrømme om B og et mulig liv sammen. Du trapper opp ditt engasjement for kone og familie, dyrker deres fellesarenaer, legger deg i selen for å se på din kone med et nytt blikk. Du bytter jobb, flytter med familien, søker avstand til B, hva som helst. Eller du aksepterer din "skjebne" med mindre desperasjon - forblir trofast mot din kone, men bevarer B i et lite hjørne av ditt hjerte slik at du for alltid vil kunne si til deg selv at du var en trofast ektefelle og far som levde med en skjult kjærlighet. Det er ingen forbrytelse å ha følelser for mer enn én person.Tiden og det økende ubehaget i din situasjon vil komme deg til unnsetning i den forstand at du etter hvert vil føle sterk trang til å treffe et valg. En del ting tar den tiden det tar. Mange avgjørelser kan ikke forseres - man må være mer enn motivert, man må være klar. En dag vet du hva du må gjøre. I tillegg kommer dette at mye rår vi ikke over. Ting kan skje i livet som gjør vanskelige valg lettere å ta.