Norge

Nasjonsbygging. Da landet trengte helter

Aftenposten sponset norske polarekspedisjoner og bidro aktivt til at landet skrev sitt navn i isen med store bokstaver. Det var gullalder for oppdagere og eventyrere.

Sydpolen 14 desember 1911: Sammen med sine fire ledsagere Olav Bjaaland, Helmer Hansen, Sverre Hassel og Oscar Wisting når Roald Amundsen (39) Sydpolen som førstemann - foran engelskmannen Robert Falcon Scott og hans ekspedisjon. På bildet har de heist det norske flagget på teltet som er satt opp på polpunktet. Amundsen står til venstre på bildet.
  • Torill Nordeng

Det er 1879, Aftenposten er 19 år gammel og skriver langt og omfattende om isforholdene i Beringstredet. Det skulle bli mer, for landet trengte helter og skulle bygge sin egen identitet. Polarbasillen spredde seg raskt.

Det lille beskjedne Christiania Adresseblad fra 1860 endret seg fort til å bli en avis med nyheter for alle, og vitenskap og utforskning sto i høysetet. Kanskje ikke så rart. Det var en ny tid, med oppdagelser og modige mennesker som la ut i det store ukjente og kom tilbake med kunnskap og lyst til å reise enda lenger. De dro nordover og sørover, inn i ukjente farvann og til herreløse steder.

Aftenpostens klipparkiv viser at vi var på banen, rettere sagt i isen, på havet og i luften fra den spede begynnelse.

–Det som skjedde med oppdagelsen av nye områder i nord og sør, var viktig og stort, sier tidligere Aftenposten-redaktør Kjell Harberg. Han er nå nestleder i Fram-komiteen, Frammuseets styre.

–Vi er i 1880— og 90-årene, og landet trengte helter. Det så redaktør Amandus Schibsted. Hans avis skulle være først ute med nyhetene om bragdene i nord og sør, vi skulle være best og vi skulle bidra til å sette Norge på kartet og plante flagget der vi evnet, sier Harberg.

Spaltemetere.

Historiene er mange: Som da 26 år gamle Fridtjof Nansen i 1888 krysset innlandsisen på Grønland. Den unge mannen vendte hjem som helt, og bragden ble grundig omtalt både i avisen og i en egen biografi. Harberg minner om at det er ikke vanlig, selv i dag, at så unge menn får en biografi.

En annen historie: Da Nansen 21. juli 1893 seilte ut fra Vardø og østover i Nordøstpassasjen, ble borte i tre år og ingen visste hvor han var og når han kom hjem, tok også Amandus Schibsted affære. Han reiste personlig opp langs norskekysten for å knytte kontakter med handelsmenn og andre «gode tipsere». De skulle melde tilbake til Aftenposten ved første livstegn fra Nansen. Og melding kom.

Nansen var dukket opp i Vardø 13. juli 1896, riktignok på engelsk kjøl. Én uke senere kom «Fram» med Otto Sverdrup tilbake til Skjervøy. Nyheten om polarheltens tre år lange opphold i isen – og det faktum at han hadde overlevd – sto først i Aftenposten. Jubelen over Nansen ville ingen ende ta i spaltene.

–Dette betydde norske heltedåder, erobring av egen selvfølelse og nasjonsbygging, sier Harberg.

«Dette betydde norske heltedåder, erobring av egen selvfølelse og nasjonsbygging»
Tidligere Aftenposten-redaktør Kjell Harberg

Mer skulle komme.

Da Roald Amundsen i 1903–1906 tok «Gjøa» gjennom Nordvestpassasjen og skrev polarhistorie, var avisen Forposten, kalt «Posten», og dens journalist Axel Otto Normann først ute med nyheten. Det sved for Amandus Schibsted, og han gikk til det skritt å «kjøpe opp» Normann.

Det gjaldt å ha de beste folkene.

«Norges Flag plantet på Sydpolen». Den samme Roald Amundsen var Aftenpostens første korrespondent på Sydpolen. Han nådde polen 14. desember 1911. Telegrammet om at kappløpet mot den britiske kapteinen Robert Falcon Scott var vunnet, ble sendt fra Hobart i Tasmania 7. mars 1912 og sto på trykk 8. mars 1912. «Alt vel», skrev Amundsen.

Amundsen mottok 8000 kroner fra Amandus Schibsted til sin reisekasse. Det var en personlig gave. I tillegg fikk han 1000 kroner fra Aftenposten, 600–700 kroner fra en Aftenposten-innsamling og dessuten sto Amandus Schibsted for et lån til Amundsen, som visstnok aldri ble tilbakebetalt.

–Alt dette viser en genuin interesse fra en aviseier, understreker Harberg.

Betingelsen som Amundsen måtte oppfylle, var bare at «når det går bra, skal Aftenposten være først ute med historien. Ingen visste da han dro ut med Nansens lånte skute, «Fram», at han hadde tenkt seg sørover og ikke nordover. Desto mer oppsikt vakte det da Amundsen vant kappløpet mot Sydpolen.

Ny tid i gammel ånd.

Det er mai 1926, og Thrine Schibsted styrer nå Aftenposten med myndig hånd. Sjefredaktør Frøi Frøisland er hennes høyre hånd og fører Amandus-ånden videre.

En ny stor begivenhet skal dekkes: Radarparet fotograf Ingvald Møllerstad og journalist Odd Arnesen er klare. Luftskipet «Norge» kommer til Norge. Møllerstad skal opp i luften for å ta bilder, flyet kræsjer og han stiger ut. Så leies nytt fly, det går tomt for bensin og må lande, dog noe mykere. Bilde av «Norge» tatt fra luften kommer på trykk. Men oppdraget er ikke avsluttet. De to leier sitt eget «ekspedisjonsfartøy», en skøyte fra Tromsø og stikker til havs. Målet er Ny-Ålesund på Svalbard, dit også «Norge» skal.

Bildene av starten på «Norge»-ferden ble ført med båt og fly til Oslo og sto på trykk 10 dager etterpå. Fra Ny-Ålesund dro Roald Amundsen og italienske Umberto Nobile til Nordpolen. De ble etterpå uvenner og kranglet om hvem som skulle ha æren av bragden.

–Nok en polarerobring, men det skrives også pressehistorie. For bildeoverføring via telefon var fortsatt ikke kommet, filmen måtte tilbake til Aftenposten og fremkalles, minner Harberg om.

Tett på.

Aftenposten snappet også opp en historisk replikk om kappløpet mot Nordpolen. Da amerikanske Richard Evelyn Byrd 9. mai 1926 kom tilbake fra sin luftseilas og hevdet å ha vært på 90 grader nord, tok fotograf Møllerstad tiden og mente Byrd ikke hadde vært borte lenge nok. Like fullt gratulerte Amundsen Byrd med seieren. Så sa Amundsen til Møllerstad: «Men han har ikke vært der».

–Slik fortsatte Aftenpostens polarreportasjer. Og det var ikke billige reportasjer, bemerker Harberg.

Da Amundsen omkom med flyet «Latham» på vei til Svalbard i 1928 – trolig styrtet han i havet 18. juni – var det også Aftenpostens utsendte Odd Arnesen som satt i Kongsfjorden på Svalbard og fortalte den triste nyheten. Sydpolerobreren var på vei for å lete etter rivalen, italienske Umberto Nobile, som var savnet i sitt luftskip «Italia». Det satte i gang historiens største leteaksjon i polare strøk. Nobile ble funnet, brakt i land og levnet svært liten ære for resten av livet. All sympati, også i avisene, lå hos Amundsen.

Fond og gaver.

Svenske Salomon Andrées luftferd fra 1897 og de mange, mange andre som aldri kom tilbake, fyller også spaltemetere, eller haugevis av klippkonvolutter. Da Andrées levninger ble funnet på Kvitøya i 1930, var Arnesen og Møllerstad igjen på plass. De leide nok en gang egen skøyte og gikk fartøyet med levninger, bilder og dagbøker fra Kvitøya i møte. Redaktør Carl Huitfeldt bladde opp, og Aftenposten hadde eneretten til nok en stor verdensbegivenhet. Det ble en meget kostbar enerett, som etterpå ble et stridens eple. Det endte med at Aftenposten fordelte overskuddet ved salget til opprettelse av et svensk Andrée-fond og ga 10000 kroner til ekspedisjoner i Ishavet.

I dag kalles det sponsing. Siste gang Aftenposten var en ikke ubetydelig sponsor, var i 1990, da Ralph Høibakk, Herman Mehren, brødrene Sjur og Simon Mørdre, Hallgrim Ødegaard og Carl Emil Petersen la ut på skiferden tvers over det antarktiske kontinent. De skulle vise at Roald Amundsens ånd ikke var gått tapt i det norske folk.

–Norske polarekspedisjoner handler ikke lenger om nasjonsbygging. Et slikt motiv for å gi økonomisk støtte eksisterer ikke lenger. Dessuten er nok Aftenposten i dag mer opptatt av den redaksjonelle uavhengigheten, av friheten til også å kunne skrive kritisk om slike ekspedisjoner. Uten de bånd et sponsorat kan legge på oss, sier sjefredaktør Hilde Haugsgjerd.

Se tidslinje om norske bragder på

Aftenposten hadde enerett til nyheten fra Roald Amundsen om at han hadde vært på Sydpolen.