Norge

20 års bortkastet rusforskning på «drop outs»

Hvorfor dropper så mange pasienter ut av rusbehandlingen? Forskerne har lett på feil sted. Svaret er trolig å finne andre steder enn hos pasienten selv, viser ny studie.

"Robin" kom fort på bølgelengde med terapeut og spesialsykepleier Christine Wisløff ved Spesialiserte ruspoliklinikker på OUS. Hun ble viktig for ham da han skulle finne fotfeste ute i det vanlige livet. Foto: Dan Petter Neegaard

  • Lene Skogstrøm
    Journalist

Da Robin kom til Veksthuset for ti år siden, hadde han vært dypt inne i amfetaminmisbruk og -salg i en femårsperiode.

— Jeg hadde et høyt forbruk og ble ganske skrudd i topplokket etter hvert, forteller Robin.

Dag og natt visste han ikke forskjell på da det sto på som verst. Prisen han måtte betale, var å miste kontakten med sønnen, som nå er 18 år.

Forfalsket resepter

For å finansiere misbruket ble han kriminell og drev stort innenfor reseptforfalskninger. Robin husker Veksthuset som et skrekkens regime. Men han fikk mange flere sjanser i behandlingssystemet:

— Oppholdet på Tyrili var som å komme til himmelen, forteller han, med skiturer, bobkjøring og gode fellesskapsopplevelser. Men det sviktet i den vanskelige overgangen til å stå på egne ben etter ettervernsperioden.

Sånn gikk det i årene etterpå også: Hver gang han ble sluppet ut fra døgnbehandling og faste rammer i oppfølgingsperioden, skar det seg.

Bortkastet forskning

— Det forskes mye på frafall i rusbehandlingen – men dette har ikke hjulpet flere til å gjennomføre behandlingen, påpeker Hanne Brorson.

Sammen med kolleger ved Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo har hun gått gjennom 20 års internasjonal forskning for å finne risikofaktorer for hvorfor pasienter ikke fullfører behandling.

— Forskningen dreier seg nesten bare om egenskaper ved pasienten – alder, kjønn, sivilstatus og lignende. Når man leter etter årsaker til frafall blant slike faktorer, finner man lite. Mye av denne forskningen har derfor vært bortkastet, mener hun.

Ble sett på som moralsk problem

Hun har lurt på hvorfor forskerne tradisjonelt har lett etter årsaken til frafallet hos den rusavhengige. - Kanskje fordi man inntil nylig ikke så på rusavhengighet som et helseproblem, men som et moralsk problem, og dermed noe pasienten alene måtte ta ansvar for, sier hun.

Nesten ingen av studiene Brorson og kollegene har gått gjennom, har undersøkt om pasienten avbryter behandlingen på grunn av terapeuten eller behandlingsopplegget.

På bølgelengde

I 2010 fikk Robin delta i ordningen Narkotikaprogram med domstolskontroll, som innebærer at rusmisbrukere kan dømmes til å gjennomgå et rehabiliteringsprogram i stedet for en ubetinget fengselsstraff. I tre år ble han fulgt tett opp med blant annet urinprøvetagning og samtaler.

Men først da han fikk en terapeut han stolte på og var på bølgelengde med, syntes han det begynte å fungere å leve et vanlig liv, med jobb som rørleggerlærling og egen leilighet.

— Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk Christine Wisløff ved Spesialiserte ruspoliklinikker på OUS som terapeut. Vi så hverandre et par ganger i uken. Hun ga meg mobilnummeret sitt, og jeg kunne ringe hvis det oppsto kriser, forteller han.

Ikke lett å bytte terapeut

Og ringte gjorde han, for eksempel etter at han havnet på legevakten første nyttårsdag. Da hadde han mistet fotfestet igjen, begynt å drikke mye og røyke hasj. Robin har tidligere opplevd å få tildelt en poliklinisk terapeut han ikke gikk bra overens med.

— Henne kunne jeg ikke snakke med. Det ville gått veldig dårlig dersom jeg måtte fortsette der, sier han.

Heldigvis fikk han byttet. Å bli henvist til annenpoliklinisk behandling, var vanskelig å få til. Han fikk endret det først etter at han ble innlagt i døgnbehandling igjen.

Å bygge allianser

— Vi må bort fra tanken om rusavhengige er en ensartet gruppe som skal gjennom samme behandlingsopplegg. Det er viktig å se på samhandlingen mellom terapeut og pasient. Kanskje er svaret å finne i alliansebygging mellom de to, sier Brorson.

- Vi må bort fra tanken om at rusavhengige er ensartet gruppe, sier forsker ved Psykologisk institutt ved UiO, Hanne Brorson.

— Du kan sammenligne det med å ha en god lærer; en som du husker fordi hun var ekstra flink til å formidle, og du fikk inntrykk av at hun ville deg vel. Sånn er det også i behandling, påpeker forskeren.

- Det interessante er at det er forsket mye på allianse hos andre pasientgrupper, men ikke hos ruspasienter. Innenfor rus har man isteden forsket på manglende motivasjon hos pasienten.

- I rute nå, mye på stell

En annen opplagt ting Brorson mener man bør forske mer på, er selve behandlingsopplegget. Kan det være noe i behandlingen som øker faren for at pasienten avbryter?

Nå går Robin i halvårlig behandling på femdøgnsposten ved Oslo universitetssykehus, men skal tilbake til jobben som rørleggerlærling i mai. I mellomtiden kan han være hjemme på permisjon hos kjæreste og sønn på fire år i helgene.

- Her er det trygt og greit. Jeg er i rute nå, og har mye på stell – denne gangen er det ikke mulig at jeg kan gå helt av skaftet.

Drop out-team skal stoppe frafallet

Regjeringen har satt av ti millioner kroner på årets statsbudsjett til såkalte «drop out-team» for å stoppe frafallet i rusbehandlingen.

Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling ser ut til å få oppdraget med å koordinere innsatsen til teamene, som nå er i ferd med å bli etablert i de ulike helseforetakene.

Leder for kompetansetjenesten, Espen Arnevik, sier det er flere måter å angripe frafallet på:

- Vi vet at de yngste rusmisbrukerne har størst risiko for å droppe ut. Vi kan møte dem på andre arenaer enn før, på en benk utendørs, via sms, ved å være tilgjengelig på telefon, sier han.

Fanger ikke opp risikopasienter

— Vi vet også at vi som klinikere er for dårlige til å fange opp pasienter som ikke viser bedring i behandlingen, og som har større sjanse for å droppe ut. For å vite dette, trenger vi feedback-verktøy som gir mer strukturerte tilbakemeldinger fra pasientene, sier han.

Han mener behandlere er blitt flinkere til å tenke pasientforløp enn før, og erkjenne at mange rusavhengige vil sprekke og trenge kortere opplegg med døgnbehandling over flere perioder.

— Det er viktig at vi innser at ulike pasienter trenger forskjellige tilbud, med ulik intensitet, sier han.

- Vi må nok i større grad se på rusavhengighet som en kronisk lidelse, ikke noe man er ferdig med etter én behandlingsrunde med en ettervernperiode. Det kan ta mange år før den enkelte mestrer sitt rusproblem.

  1. Les også

    Et lite lys i tunnelen

  2. Les også

    Vil kjøpe private plasser for å få ned ventetiden på rusbehandling

  3. Les også

    200 nye behandlingsplasser for rusavhengige

  4. Les også

    Reddet av tilfeldigheter

Relevante artikler

  1. VITEN

    Fire grunner til at rusbehandling avbrytes

  2. A-MAGASINET

    Michelle har forsøkt å bli rusfri 15 ganger. Vil det gå denne gangen?

  3. NORGE

    Rusfri etter prøveprosjekt i Bergen

  4. DEBATT

    Forskningsresultatene du ikke får se | Jan-Ole Hesselberg

  5. NORGE

    Slanking mot fedme virker ikke på lang sikt, viser ny studie. Men er det bortkastet?

  6. SPREK

    Ned i vekt? Nye studier viser når på døgnet du bør spise