Norge

Cechell (31) forteller: Har fått kallenavn som «apekatt» og «asiatisk hore» fordi hun er oppvokst i Filippinene

  • Damares Stenbakk

(Fædrelandsvennen)

«Hallo! Nå har du fått to kroner! Skal du ikke kle av deg?!»

To menn roper mens de kaster mynter etter Cechell Altea Oftedal.

Året er 2017 en varm junikveld. Gatene i Kristiansand er tomme og det er akkurat blitt skumring. Hun føler seg redd. Sårbar. Alene.

– Jeg er så lei av å bli spurt hvor mye jeg koster eller hvor mye jeg tar for en kveld når jeg er ute på byen.

«Guling», «apekatt» og «asiatisk hore» er også sårende ord og uttrykk som har vært gjengangere.

– Om jeg sier ifra om urett får jeg ofte høre at jeg ikke må være så hårsår. Ydmyker du noen for etnisitet eller hudfarge er du rett og slett rasist.

Dette er bare en av mange opplevelser med rasisme 31 år gamle Cechell Oftedal har kjent på i sine 17 år i Norge.

Ved siden av bachelorstudiene i markedsføring ved Universitetet i Agder og deltidsjobb i klesbutikk, driver Cechell Oftedal en veldedig organisasjon med navn Heart4Kids, som hjelper gatebarn i Manilas slum.

Cechell er opptatt av å spre glede og hjelpe andre mennesker rundt seg, og beskriver seg selv som en utadvendt person.

Men de siste årene forteller hun om en angst for å miste kontroll i sosiale sammenhenger på offentlige plasser. Det er ofte da fordomsfulle ytringer eller hatkriminalitet kan oppstå.

– Noen venninner og jeg sto på gjestelisten til et utested. Det kunne virke som vi sneik da vi gikk frem i køen, men jeg sa unnskyld til alle rundt oss flere ganger. Ei jente pekte og lo av meg mens hun sa: «Jøss, hun kan snakke norsk. Få høre flere ord da!».

Cechell får klump i magen av å snakke om en av hennes tøffeste opplevelser med hatkriminalitet. Fingrene kjennes varme. Hun klarer ikke holde igjen tårene.

Selv om det hele skjedde for snart to år siden på et utested i Kristiansand, sitter fortsatt alle følelsene, ordene og blikkene som grodd fast i minnet. Det er som om det skulle vært i går.

Hun tar seg en pause for å tørke tårene.

– Deretter spyttet hun meg i ansiktet. Det ble stille rundt meg, tross alt kaoset i køen. Jeg følte meg naken mens alle så på meg, sier hun hikstende.

En slik fysisk krenkelse kan straffes med inntil ett års fengsel, ifølge straffeloven paragraf 271.

Cechell har ikke anmeldt den gitte hendelsen til politiet.

– Dette skjer meg så ofte. Hvis jeg skal anmelde hver gang hadde politiet sikkert lagt på telefonen fordi de hadde kjent igjen stemmen min.

Hatkriminalitet blir definert som straffbare handlinger som helt eller delvis er motivert av hat eller negative holdninger til religion, hudfarge eller etnisk opprinnelse – men også homofil orientering eller nedsatt funksjonsevne.

En av fire unge opplever rasisme på jevnlig basis, ifølge Carima Heinesen i Antirasistisk Senter.

De siste årene har politiet sett en økning i antall anmeldelser av denne type kriminalitet, ifølge en rapport fra mars 2020. Hatkriminalitet knyttet til «Anti-Asia» var den tredje mest anmeldte underkategorien i fjor.

Totalt ble 278 forhold kodet som hatkriminalitet i Oslo politidistrikt i 2019. Dette er en økning på 17 prosent fra 2018. Og en fordobling fra 2015, som var det første året Oslo politidistrikt etablerte egen gruppe rettet mot hatkrim.

Ifølge Magne Langseth, politioverbetjent i Agder politidistrikt, er det ikke registrert en økning i Agder. Likevel mener han at mørketall ikke skal utelukkes, noe som antyder at ikke all hatkriminalitet blir anmeldt.

– Det er ikke registrert en økning av kriminalitet med hatefulle holdninger som motiv i Agder. Det kan skyldes at personer som utsettes for slik kriminalitet av ulike årsaker vegrer seg for å anmelde, at en over tid kan ha begynt å "akseptere" uttrykk og handlinger, forklarer Langseth, som er fagleder for radikalisering og voldelig ekstremisme i Agder politidistrikt.

Etter at koronapandemien traff Norge har Oftedal i større grad kjent på fordommer på bakgrunn av sin etnisitet.

– Når jeg sier jeg er fra Asia lurer folk på om jeg spiser flaggermus. Folk glemmer at deres holdninger og ord sitter igjen i kroppen om du hører dette ofte nok, forklarer hun tydelig oppgitt.

Spesielt på arbeidsplassen i servicebransjen forteller Oftedal om flere kommentarer hun opplever som stereotypier rettet mot mennesker med asiatisk opphav.

– Jeg har stått mye alene på jobb under pandemien. Kunder roter og som serviceinnstilt sier jeg at det går fint. Da kan jeg få kommentarer som: «Du er vel vant til å rydde hele tiden der du er fra» eller «Ja, er det ikke derfor du er i Norge?».

Hun forteller at slike vonde øyeblikk kan skje opptil to-tre ganger i løpet av en måned.

– Jeg har også opplevd at en eldre dame kaste vann på meg og sa at jeg burde komme meg tilbake der jeg kommer ifra. Andre kunder har spurt etter en lys person til å betjene dem i kassen. «Er det ingen andre som kan hjelpe meg enn hun mørke der?», har jeg fått høre, fortsetter Oftedal.

Ofte fortrenger Cechell Oftedal slike opplevelser. Hun betegner det selv som overlevelsesinstinkt.

Det har hun utviklet etter en tøff barndom som gatebarn i fødebyen Manila.

Moren forlot henne bare seks måneder gammel for å arbeide som au pair i Hongkong. Faren var rusmisbruker, så hun måtte i stor grad klare seg selv jo mer hun vokste til. Sammen med de andre gatebarna i slummen sov hun på pappesker, og måtte tigge etter penger for å overleve.

Da hun fylte 14 år blir Cechell gjenforent med moren, som har funnet seg en norsk mann. De flyttet sammen til ei liten bygd utenfor Stavanger.

Men kampen om å overleve stoppet ikke. Nå i skolegården.

Hun ble fort frosset ut av klassekameratene fordi hun var annerledes, den eneste jenta med mørkt hår og gyllenbrun hud. Ingen ville snakke eller leke med henne.

«Æsj, du har så mye hår på armene!». «Ape!». «Har du bodd i jungelen?».

Oftedal sier hun har alltid måtte kjempe for en plass i livet.

I dag kjenner 31-åringen på at hun fortsatt kjemper for å få en følelse av tilhørighet i Norge.

Hun sier at hun er lei av å føle at hun ikke blir ansett som «norsk nok». Lei av at folk snakker engelsk til henne når de møter henne for første gang. Lei av å bli avfeid i samtaler med antagelser om at hun ikke forstår norsk kultur, fordi hun ikke er født i Norge.

– Å dra hjem til Filippinene der jeg ser ut som alle andre og snakker språket, er en deilig tanke, men jeg elsker Norge. Tankegangen min er norsk. Det er synd at USA-saken (George Floyds død, journ.anm.) må til for at vi virkelig skal forstå alvoret og det som har vært et underliggende problem i Norge i flere år.

– Folk misforstår om du forteller om misnøye. Da bør du dra hjem, sier noen. Det handler om å få være seg selv, uansett hudfarge, i et land som gir deg fred og lykke, som du bidrar til. Jeg synes ikke vi skal føle oss så privilegerte at andre kulturer skal bli sett ned på. Det er hodet og hjertet som teller, ikke hud- eller hårfarge, forklarer Cechell Oftedal.

Nå håper Oftedal at de som leser hennes historie kan prøve å forstå hvordan diskriminering og fordommer kan påvirke livet til mennesker med en annen bakgrunn.

Les hele saken med abonnement