Norge

Da Norge fikk svensk konge

  • Gunnar Kagge

Hovedbygningen ved Moss Jernverk ble hetende Konvensjonsgården etter begivenhetene som fant sted der for nøyaktig 200 år siden. Ulf Larsen/Wikimedia Commons

  1. august 1814: En nyvalgt og nervesvak norsk konge hadde tapt det meste mot svenske Karl Johan. Likevel endte det lykkelig for Norge.

Etter et par ukers krig ble den norske regjeringen tvunget til forhandlingsbordet. Det var en hardt presset norsk konge som møtte svenskene til fredsforhandlinger for 200 år siden, den 14. august 1814.

I Moss kunne Christian Frederik høre de svenske kanonene. Svenskene visste at kongen var helt utslitt, og fortsatte bombardementet for å knekke ham helt.

«Men general», sa kongen. «Er det rett å angripe under forhandlinger?»

«Det er ingen ting i veien for det», svarte den svenske generalen tørt.

De ante at kongen var blitt nervesvak, og så gjerne at han ble enda svakere».

I sin bok om Christian Frederik, skriver Lars Roar Langslet om den svenske strategien: «De ante at kongen var blitt nervesvak, og så gjerne at han ble enda svakere».

Danske Christian Frederik ble valgt som Norges konge 17. mai 1814. Allerede 10. oktober samme år frasa han seg tronen og reiste tilbake til Danmark hvor han i 1839 etterfulgte Frederik 6. som dansk konge under navnet Christian 8.

«Unnvikende og vaklende»Både før og etter at riksforsamlingen på Eidsvoll valgte danske Christian Frederik som norsk konge 17. mai dette året, hadde han manet det norske folk til kamp mot svenskene. Men han var mer verdt på talerstolen enn på slagmarken. «Ingen kunne påstå at han ikke selv var uten skyld i en unnvikende og vaklende krigføring», skriver Langslet.

En av de svenske generalene skrev til Karl Johan, daværende svensk kronprins: «Prins Christian og de vismenn som omgir ham, synes å ha mistet hodet, i alle fall oppfører de seg som om de aldri har hørt om kunsten å føre krig.»

Den 26. juli erklærte svenskene krig. Først krysset de grensen ved Hvaler med skip. Et par dager senere rykket de over grensen. Noen steder møtte de skikkelig motstand, men det var aldri tvil om utfallet. Alt tyder på at Cristian Frederik ble skremt da han forsto krigens alvor.

Fra 6. august flytter Christian Fredrik sitt hovedkvarter til Spydeberg prestegård. Den 9. august var han ved fronten. Da han så en død løytnant utbrøt han: «Min Gud, er jeg skyld i alt dette?»

Kronprins Karl Johan ble Norge og Sveriges konge fra 1818 - etter svenske Karl 13 .

StormaktspolitikkMot offiserenes råd kommanderte kongen tilbaketrekning. Han ville forhandle igjen. Dagen etter besøket ved fronten innledet han forhandlinger med kronprins Carl Johans utsending, generalmajor Magnus Björnstjerna.

Utfordringen var å beholde så mye som mulig av det nordmennene hadde fått til på Eidsvoll. Det ville kreve dyktige forhandlere og god formuleringskunst.

Selv om svenskene åpenbart hadde den beste forhandlingsposisjonen, var det mye Christian Frederik og hans norske regjering kunne forsøke å bruke til sin fordel.

Den kortvarige krigen langs grensen var ikke bare et lokalt problem. Tidens stormakter, seierherrene fra Napoleonskrigen, engasjerte seg for å finne løsninger. Storbritannia, Prøysen, Russland og Østerrike hadde forpliktet seg til å støtte Sveriges krav på Norge.

Men det var ikke med stor entusiasme. I sluttkampene mot Napoleon irriterte de seg over at svenskene viste usedvanlig liten vilje til å ta sin del av de tunge løftene.

Statslederne forberedte seg til Wienerkongressen som skulle skape etterkrigstidens verdensorden. Dette visste både den svenske prinsen og den norske kongen. Derfor ville Carl Johan ha en rask krig, slik at det nordiske spørsmålet kunne ryddes av stormaktenes dagsorden. Christian Frederik håpet at krigen skulle trekke ut.

Karl Johan visste at en blodig krig i Norge både ville øke stormaktenes skepsis og gjøre det vanskeligere å forene de to rikene. Derfor var han også interessert i en snarlig fredsavtale.

Fredsavtalen

Det må være bakgrunnen for at svenskene kom med et tilbud som overrasket nordmennene. Norge skulle fortsatt være et selvstendig rike, men med samme konge som Sverige. Grunnloven fra 17. mai måtte bare forandres på de punktene som var nødvendig for å få den svenske kongen på tronen.

For Christian Frederik og hans regjering var det et meget godt utgangspunkt for forhandlingene. Men Djevelen ligger i detaljene, og de passet på at både formuleringer og fremgangsmåte skulle sikre grunnloven.

For eksempel krevde Karl Johan at Christian Frederik øyeblikkelig skulle overlate tronen til svenskekongen. Den norske kongen nektet. Han hadde fått kongeverdigheten av det norske Stortinget, og kunne ikke gi kronen videre til andre. Derfor insisterte han på å innkalle Stortinget for å gi fra seg kongenavnet der.

Nordmennene kunne heller ikke finne seg i at svenskekongen uten videre overtok styret av Norge frem til Stortinget tilpasset Grunnloven. Denne krangelen endte i et merkelig kompromiss, i avtalen står det: «Statsrådet undertegner de administrative akter på allerhøyeste befaling».

Da de norske forhandlerne la frem dette forslaget, dundret kanonene. Derfor kan ingen ha vært i tvil om hvem den allerhøyeste var. Men for Norge var det avgjørende å ha såpass runde formuleringer.

Mossekonvensjonen ledet til november-grunnloven, som i motsetning til 17.mai-grunnloven fastslo at «Kongeriget Norge er «..forenet med Sverige under een Konge.»

ArvenDen 14. august har kommet i skyggen av 17. mai, men er en helt avgjørende dato i 1814.

At Kristian Frederik nektet å «gi fra seg» Norge til svenskekongen var på mange måter et nytt prinsipp. Under fredsforhandlinger tidligere, som den i Kiel, ga konger fra seg land og folk. Mossekonvensjonen bygger på at det er folket som gir kongen makt.

Etter freden i Moss var Christian Frederik på mange måter ferdig i Norge. Befolkningen følte seg sveket av mannen som oppildnet dem til kamp mot svenskene, og så trakk seg.

200 år senere er det lettere å se at Christian Frederik og eidsvollsmennene var både dyktige og heldige. Utgangspunktet var fredsavtalen i Kiel, som ville gjort Norge til en del av Sverige. Resultatet var et ganske selvstendig land med egen grunnlov, regjering og parlament.

Den 14. august 1814 gjorde dessuten slutt på den siste krigen nordiske land har kjempet mot hverandre.

Les også:

  1. Les også

    18. mai 2014 fikk han sitt monument i Oslo

  2. Les også

    Få brydde seg om Norge i 1814. For samtidig ble Europa snudd på hodet.

  3. Les også

    Instagram anno 1914. Norsk, norskere, norskest!

  4. Les også

    21 menn avskaffet det norske eneveldet

  5. Les også

    Vips, så gjorde han Norge til et eget kongerike

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Natten mellom 14. og 15. januar i Kiel 1814 var en katastrofe for Danmark, men ble en ny begynnelse for Norge

  2. OSLOBY

    Bli med på en historisk sommertur til Bygdøy

  3. OSLOBY

    Bygdøy har fascinert konger i 800 år

  4. KULTUR

    Dansk-norsk samliv i 600 år

  5. NORGE

    17 ting du kanskje ikke visste om 17. mai

  6. KRONIKK

    Der norske politikere og militære hadde sviktet og tapt, sto kongen fast