Fem minutter. Det er alt han får med datteren.

Han står i et telt, i Syria, omgitt av IS-soldater. Det er oktober i 2013, Sadiq Juma har reist fra Bærum for å lete etter sine to døtre på 16 og 19 år. Der, endelig, ser han den eldste. Hun er dekket fra topp til tå i en nikab. Han kan bare se øynene hennes. Det er intenst og stressende. Men de omfavner hverandre hardt.

Fem minutter. Fire minutter.

I ett år lurte Jumas to døtre faren. I hemmelighet planla «Ayan» (19) og «Leila» (16) å reise til Syria for å slutte seg til Den islamske stat. Nå står han her og vil gjøre hva som helst for å få dem hjem. Men eldstedatteren sier at de vil bli.

Tre minutter. To minutter.

Telefonen ringer; det er Sara, jentenes mor, like desperat som faren. Mor i Bærum, datter i IS-land. Begge gråter. Moren trygler datteren om å bli med faren hjem. Da forteller 19-åringen: Hun har giftet seg i Syria. Tiden er ute.

To barnebarn i Syria

Slik husker han det. Det er nå tre år siden faren fikk fem minutter med sin eldste datter i teltet i Syria og hun rolig ba faren respektere valget søstrene hadde tatt. Hun vendte ham ryggen og ble ført ut av IS-vaktene.

Søstrene er trolig fortsatt i Syria. Familien hører sjelden fra dem, siste gang var i september i forbindelse med den muslimske høytiden eid. Begge døtrene har giftet seg med hver sin IS-soldat og har fått hver sin lille datter.

Nå har Sadiq Juma fire jenter i Syria.

- Det er en kjærlighetssorg {{{silentplay:true}}} Faren Sadiq Juma har ikke gitt opp å få døtrene hjem igjen.

Boken To søstre utgis denne uken av den internasjonalt anerkjente forfatteren Åsne Seierstad på Kagge forlag. Her skildres jentenes radikalisering og farens kamp for å hente dem hjem.

Ayan og Leila har ikke selv bidratt til boken. Overfor familien har de gitt klart uttrykk for at de ikke ønsker noen offentlig omtale.

Siden jentene forsvant i oktober 2013, har Aftenpostens journalist Olga Stokke hatt en rekke møter med Juma. Aftenposten vurderer historien som samfunnsmessig viktig og har derfor valgt å publisere den.

Faren sier til Aftenposten at han deler sine erfaringer for å advare andre foreldre. Han tror han kunne stoppet jentene om han hadde hatt mer kunnskap om radikalisering.

Sadiq Juma og Åsne Seierstad har samarbeidet tett i to år. Seierstad sier at døtrene hans dro til Syria frivillig, og at de ikke har brydd seg noe særlig om den pine som de har utsatt foreldrene sine for.
Stenersen, Tor

Flukten

Om morgenen den 17. oktober gir Leila foreldrene en klem og sier at hun er glad i dem. Den ettermiddagen kommer hverken hun eller storesøsteren hjem fra skolen. Foreldrene ringer og sender meldinger. Ingen svarer. Litt over klokken 18 tar Ayan endelig telefonen. Hun ber faren om å roe seg ned, sier at de har sendt dem en mail. Og legger på.

«Vi elsker dere såå høyt og dere har gitt oss alt i livet. Vi er evig takknemlige for alt ( )… Vi ber om tilgivelse for alt vondt vi har gjort dere. Vi elsker dere såå høyt og ville gjort alt for dere og aldri gjort noe for å såre dere med vilje... Det er nå slik at muslimene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe. Vi vil så gjerne hjelpe muslimene og den eneste måten vi kan virkelig hjelpe dem er ved å være med dem i deres lidelser og gleder. Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger. Med tanke på dette har vi bestemt oss for å reise til Syria… Vær så snill og ikke bli sure på oss… men vi må be om en tjeneste; for både vår sikkerhet og deres sikkerhet må ingen andre enn familien vite at vi har dratt, dette kan ikke bli understreket nok.

(utdrag fra e-post som er gjengitt i boken)

Foreldrene melder jentene savnet samme kveld.

Siste måltid i Europa

Hjemme i Bærum popper en kort, men munter melding opp på en telefon. Bildet viser et stort kjøttstykke på en tallerken. Jentenes 15 år gamle bror, ser straks at meldingen er sendt fra Adana, sør i Tyrkia. Han zoomer. Søstrene hans er på en restaurant. De skriver at det er deres siste måltid i Europa.

Samme kveld går søstrene på meldingstjenesten Messenger på Facebook. Leila ber familien innstendig om ikke å fortelle andre hva som har skjedd, og hun skriver at de har reist av kjærlighet til familien. De har ikke noe ønske om noensinne å komme hjem igjen.

Hvordan reagerer en far som mister det kjæreste han har? Hvordan opplever han, som selv en gang var barnesoldat og flyktet fra krig i hjemlandet, at hans døtre oppsøker det krigsherjede Syria?

Sadiq Juma setter seg på flyet til Istanbul, tre døgn etter. Hvor skal han begynne? Han føler at han famler i mørket, i ukjent land, blant fremmede mennesker. Men han ser det som sin plikt å finne døtrene. Dessuten har hans kone Sara forlangt at han må hente dem hjem.

Før alvoret gikk opp for Norge

Høsten 2013, da Ayan og Leila forlater Norge, har alvoret rundt IS ennå ikke helt gått opp for nordmenn flest. Flere jihadister fra Norge er allerede meldt drept i det som da er en eskalerende krig. Hittil har de fleste fremmedkrigerne fra Norge vært menn. At to så unge jenter drar, sjokkerer hele landet.

Foreldrene tror at døtrene oppholder seg i Raqqa, byen som IS har gjort til sin hovedstad.
Uncredited / TT / NTB Scanpix

I 2013 blir IS oppført på FNs terrorliste. Bare noen få måneder før jentene drar, skjerper Norge straffene for å støtte og delta i terrororganisasjoner, men ennå er ingen fremmedkrigere blitt dømt i Norge.

IS skaker en hel verden. De halshugger, dreper, brenner og begraver mennesker levende. Voldtar, kidnapper og tar slaver. Ofrene er sjiamuslimer, små barn, ungdommer, yezidier, journalister og helsearbeidere. Det Sadiq Juma ikke vet da han setter seg på flyet til Tyrkia, er at døtrene har sjekket ut av hotellet i Adana og kjørt mot Syria. De har koplet ut telefonene og er ikke lenger registrert på det tyrkiske telenettet.

Knut Hamsun og likestilling

Hva får to ressurssterke jenter oppvokst i Bærum, til å ofre seg for verdens mest brutale terrororganisasjon?

Ingen vet helt.

Ayan er seks år og Leila tre år da de rundt årtusenskiftet kommer til Norge med moren og en liten bror. De kommer på familiegjenforening, faren har ventet på dem. Leila begynner i barnehagen, Ayan på skolen. I Bærum blir familien omfavnet av det norske velferdssystemet. På fritiden går de turer og griller ved Kolsåstoppen.

Sadiq Juma bearbeider sorgen over at døtrene dro til Syria ved å holde foredrag om hvor viktig det er å forebygge radikalisering. Han tror han kunne ha reddet døtrene, hvis han hadde visst det han vet i dag.
Stenersen, Tor

Ifølge boken møter Ayan til første skoledag med hijab. Jentene lærer fort, og etter hvert kler de seg som venninnene, i trange bukser og stramme t-skjorter. De deltar i gym, svømming og fotball. De snakker om gutter, drømmer om kjærester. Ayan er kvikk, engasjert og strukturert. Hun er Knut Hamsun-fan og opptatt av å bekjempe kvinneundertrykking.

Faren gleder seg over at Leila er en kjærlig pappajente som gjerne kryper opp på fanget for å fortelle om dagen sin. Hun er smal og høyreist som ham. Han forteller til Aftenposten at hun er fenomenal til å tegne. Det er faren som snakker norsk, som jobber, går på kurs, orienterer seg i det norske samfunnet.

Moren synes, ifølge boken, at det er vanskelig å lære seg det nye språket og å jobbe utenfor hjemmet. Men hun er stolt av sine fromme og lydige døtre, som går på kveldsmøte i moskéen istedenfor fest på byen. Hun er glad for at de ikke smelter for mye inn i det norske.

Koranskolen

Om ettermiddagen går de på koranskole. Moren mener at det er litt slapt der, sammen med andre mødre engasjerer hun en ny koranlærer. Han er omtrent på alder med Ayan, og tenner jentenes religiøse glød. Nå blir Ayan gradvis strengere i praktiseringen av religionen. Hun melder seg inn i Islam Net, den norske organisasjonen som har markert seg med omstridte gjester og en konservativ tolkning av islam. Hun krangler med rektor om å få bruke nikab på skolen, men når ikke gjennom. Jentene ødelegger familiealbumet ved å klippe ut bilder av seg selv der de ikke er tildekket.

Slutter på skolen

Ayan jobber så hardt med å verve medlemmer for Islam Net at det går ut over skolearbeidet. Faren sier til Aftenposten at jobbingen for organisasjonen gjør at hun ikke greier å kombinere det med den prestisjetunge, internasjonale IB-linjen på Nesbru videregående skole. Snart bytter hun skole.

– De tre siste månedene før de dro var de ikke bare sterkt religiøse, men ekstreme. Du så det på klesdrakt, oppførsel og diskusjoner. De sluttet å diskutere med meg. Kona mi og jeg skjønte ikke hva det var. Jeg spurte begge om de hadde kjærlighetssorg, men de svarte «nei, nei», sier faren til Aftenposten.

Møysommelig, i et helt år, planlegger jentene reisen. De oppretter ulike kredittkort som de tapper for penger. Ayan prøver også, ifølge boken, å overtale venninner til å bli med. Da en venninne kvier seg, men sier hun kanskje kan prøve et år, sier Ayan: «Om du drar til Syria, så reiser du for å dø».

Sadiq Juma er overbevist om at døtrene hans ble hjernevasket, og at det var derfor de dro til Syria, og fortsatt er der.
Stenersen, Tor

Som en kjærlighetssorg

Faren deres beskriver overfor Aftenposten tapet av døtrene som en kjærlighetssorg. Det har gått ut over helse og søvn. Han har vært sint, følt seg sviktet, men sier at kjærligheten til dem er sterkere. Men han mener at det som skjedde hans familie, også kan skje andre.

– Vi hadde ingen spesielle utfordringer. Vi var en kjærlig familie som levde tett og hjalp hverandre, sier han til Aftenposten.

I Tyrkia, bare dager etter at jentene reiste, går Sadiq Juma rundt med et foto av jentene. Én dag får han vite at han og døtrene skal ha vært i samme by i en hel uke. Men de dro inn i Syria dagen før.

Kart: Anne Gjertsen

Dro av egen vilje

Bare Sadiq Juma kjenner sannheten om det som nå skjer:

Både til Seierstad og Aftenposten forteller han at han sniker seg over grensen til Syria. At han blir møtt av kontaktpersoner fra Jabhat al-Nushra, Al-Qaidas menn i Syria, men at ingen av dem har hørt om to norsk-somaliske jenter.

En dag ringer telefonen. Det er Leila. Tre uker er gått siden jentene forsvant. Sadiq Juma er nå i Atmeh, i nord-Syria. «Kom begge to», sier han. Så blir forbindelsen brutt.

Senere samme dag sender Ayan en melding til broren i Bærum: De er ikke i Syria mot sin vilje, de dro for Allah. De ønsker å ha kontakt med familien, men ikke hvis alt skal havne i mediene. Hverken Sadiq Juma eller Åsne Seierstad vil spekulere i hva jentene vil synes om boken.

– Historien er viktig, og samfunnsnytten er større enn dette hensynet, sier Seierstad.

Skyting

Snart ringer farens telefon igjen. Nå er døtrene på vei for å møte ham. I en bil skimtes to skikkelser i nikab. De stopper ikke ved kontrollposten, slik avtalen er. De er i et Nusra-dominert område, der IS ikke er velkommen. Det oppstår skyting, og bilen spinner vekk.

Like etter får Juma høre at yngstedatteren ble truffet, skutt i foten, nerver og sener er kuttet over ved ankelen. 16-åringen er fraktet til et IS-sykehus. Han drar straks dit, men nektes adgang og tilbringer natten utenfor.

Fanget hos IS

Sadiq Juma skjønner at han ikke vil få døtrene ut i live med makt. Nå bestemmer han seg, ifølge boken, for å dra til Sharia-domstolen og be om en kjennelse på at han, som deres far, har myndigheten over sine egne døtre. Dommerens svar er: «Det er ektemannen som har myndighet». Dessuten er det jihad, hellig krig, alle muslimer har plikt til å delta.

Sadiq Juma forteller at han selv ble forsøkt vervet av IS, at han ble oppfordret til å samle hele familien og leve i Syria. Han kan få alt han trenger: hus, lønn.

«Jeg vil bare møte døtrene mine», svarer han. Og det får han. I fem minutter.

Under intervjuet med Aftenposten i Åsne Seierstads bibliotek ser Sadiq Juma før første gang esken med blant annet et IS-flagg som ble funnet etter at døtrene forsvant. - Jeg tror de har følt en dragning mot en mening. At ting har føltes tomt. At det skulle vært noe mer, sier Seierstad.
Stenersen, Tor

Vanskelig å verifisere

«Dette er en dokumentarbok». Slik åpner Seierstad boken. I etterordet kaller hun sjangeren litterær journalistikk, og forklarer at rekonstruerte scener blir sannere, jo flere kildene er. Noen steder tar hun forbehold som «Store deler av Sadiqs dramatiske beretninger fra Syria-reisene har jeg kun hans versjon av», men legger til at hun har forsøkt å verifisere.

På spørsmål fra Aftenposten om dét har vært vanskelig, svarer hun at mye er verifisert, men at opplysninger som ikke lot seg verifisere, er utelatt.

– Rammene rundt det som skjedde med Sadiq i Syria, har jeg flere kilder på. Hva som skjedde der han var eneste vitne, vet bare han, sier hun.

Seierstad mener historien er så viktig at den må fortelles.

Juma forteller at han ble tatt til IS-fange i en kjeller. Overfor Aftenposten beskriver han cellen som trang og våt. Bare iført undertøy sitter han i mørket. Han hører skrik fra de andre cellene, også fra kvinner og barn.

Han forteller at han sitter på dødscelle, blir mishandlet, men at han til slutt klarer å rømme.

Veien videre

Etter mange ukers leting og flere turer inn i Syria må Sadiq Juma reise hjem uten døtrene.

Denne uken er det nøyaktig tre år siden de dro. I dag er de 22 og 19 år gamle, og har fått hver sitt lille datter. To kusiner, litt over ett år gamle, født inn i krig og verdens mest brutale terrororganisasjon.

De er gift med hver sin IS-kriger. Ayan med en bærumsmann med eritreisk bakgrunn; de kjente hverandre fra før, og Leila med en jihadist fra Storbritannia. Ifølge boken er de unge IS-konene støtteapparat på hjemmebane med matlaging, husvask og barnepass, mens ektemennene deltar i kamper og oppdrag.

Fant IS-flagg i jentenes saker

Om Ayan og Leila noensinne kommer tilbake, vil de trolig bli møtt av en terrorsiktelse. For faren er det av mindre betydning, det viktigste for ham er at de kommer ut av Syria.

I biblioteket i Åsne Seierstads Frogner-villa sitter en mager, alvorlig mann. De siste to årene, gjennom hele arbeidet med boken, har han tilbragt mye tid her. De to har kranglet, de har kuttet - og de har hatt svært ulike oppfatninger om mye viktig.

– De fungerte så godt. Du kan ikke si om dem at de ikke skjønte Norge, slik du kan om en del av dem som reiser. Men disse jentene har faktisk kjent Norge og avvist det, sier Åsne Seierstad.

Hun drar frem en eske full av søstrenes eiendeler – karakterbøker, skolestiler, et IS-flagg i papir, fotografier av jentene med venner i Bærum og Somalia. Faren blir stille og fjern i blikket. Han har ikke sett innholdet i esken før, alt ble rasket sammen av politiet og siden fikk Seierstad det.

Han sier at det er tungt å se det. At IS-flagget er helt uakseptabelt, at han aldri har sett det, aldri ville godtatt det.

Frivillig eller ikke?

– I boka virker det som om jentene er der helt frivillig. Hva tenker du om det?

– Alt avhenger av at jentene kommer seg ut og kan fortelle sin versjon. Når du blir hjernevasket, fortrenges menneskelige følelser. Du blir fornøyd med å være i helvete. Som far venter jeg på en klar beskjed fra døtrene mine om at jeg må gi meg, at jeg må konsentrere meg om resten av familien. Så lenge jeg ikke har fått det, så er jeg bare en far.

– Til Aftenposten har du tidligere sagt at jentene er der mot sin vilje?

– De fleste som er der og vil hjem, tør ikke å si det. Situasjonen er veldig farlig. De fleste som er i IS-kontrollert område tror at internett er overvåket. Nå har de to små barn som de passer på også, og da blir det enda verre.

Disse jentene skiller seg fra mange andre av dem som reiser til IS. De hadde en lys fremtid. Men gradvis trekker de seg tilbake, slutter å diskutere, begynner å hate Vesten, synes den er ekkel, skitten. Radikalisering består av mange, små valg. Man våkner ikke bare og er radikalisert. Men når alle valgene går i samme retning, kan du plutselig ende i Syria, sier Åsne Seierstad.
Stenersen, Tor

Offensiv mot IS-land

Denne uken har irakske styrker startet en offensiv for å ta tilbake Mosul fra IS. Både Mosul og Raqqa, der faren mener jentene oppholder seg i dag, er sentrale IS-byer.

– Døtrene mine er en del av Syria nå. Jeg er redd de har en veldig dårlig fremtid.

– Du har fått to barnebarn?

– De er litt over ett år gamle. Det gleder meg. Veldig. Men nå bekymrer jeg meg ikke bare for døtrene mine, men også for de to små jentene som er født og lever i kaos og bombing. I stedet for å redde to, må jeg redde fire. Det er en stor belastning.

– Har dere sett bilder av barnebarna?

– Ja, men bare av den første, da hun var helt nyfødt.

– Tror du at du vil se døtrene dine igjen?

– Ja. Jeg har stor tro på at jeg skal samle familien min under samme tak en vakker dag. Det er en viktig drøm i livet mitt. Jeg skal kjempe for å realisere det.

I dag hører foreldrene sjelden noe fra døtrene. Sadiq Juma forteller at det er moren de ringer til, som regel ved muslimske høytider. De forteller at de har det bra, men sier ikke hvor de er.

– De ringer fra et ukjent nummer. Det siste jeg hørte, var at de var i Raqqa.

Både Seierstad og Aftenposten har forsøkt å komme i kontakt med søstrene, uten å lykkes. Hverken jentenes bror eller mor ønsker å bidra til denne artikkelen, som baserer seg på boken og på opplysninger som Sadiq Juma og andre har gitt til Aftenposten. I likhet med Seierstad har Aftenposten valgt å gi jentene fiktive navn.