– Se! En tiger i søljen! Tigerstaden, vet du, er det ikke kult!

Det er to dager til 17. mai, og varaordfører Kamzy Gunaratnam gransker kjærlig Oslo-drakten hun har hentet ut av skapet på kontoret i Oslo rådhus. Hun fikk den i 30-årsgave av nesten 200 venner i fjor.

I år skal jenta fra Sri Lanka, Hammerfest og Grorud bære den når hun går aller først i 17. mai-toget i hovedstaden.

– Jeg elsker 17. mai! Det er en utrolig tillitserklæring å få samle hele byen til Oslos største feiring, sier hun, og henger bunaden forsiktig tilbake. Men jeg trenger ikke bunad for å føle meg norsk, altså!

At nettopp hun leder 17. maikomiteen i år, ble kjent for de fleste da Frp-politiker Inger Marie Ytterhorn på Facebook uttalte at det hadde passet bedre med en «kronisk norsk» frontfigur på Norges nasjonaldag.

Vi kommer tilbake til det.

Feirer et Norge i endring

Men helt uavhengig av kronisk norsk-grad, det skal godt gjøres å finne en større 17. mai-entusiast.

Fra barnlig glede over is, flagg og sløyfer i Hammerfest, via fellesskapsfølelsen i barnetoget i Oslo, nådde hun en slags bråmoden oppvåkning på ungdomsskolen.

– Jeg leste mye og skjønte at den friheten og selvstendigheten vi har i Norge har noen gått foran for å skape. Dem skal vi ære, sier hun.

Men hun skjønte også at i tillegg til å feire loven fra 1814, må vi feire at den stadig er endret. For eksempel at stemmeretten da bare omfattet menn over 25 år som eide jord.

– Det krevde jo noen år å sørge for at alle, kvinner og menn, fattig og rik, fikk den retten. Men på grunn av ytringsfriheten kunne vi kjempe det frem. Og nettopp ytringsfriheten er kanskje det viktigste prinsippet i Grunnloven. Det synes jeg vi bør snakke mye mer om på 17. mai.

I talene, mener du?

– Nei, vi trenger ingen flere mottagelser på rådhuset. Vi kan snakke om det i familien, på 17. mai-fest. Som medborgere bør vi tenke på hvordan vi kan ta vare på demokratiet, ytringsfriheten og de grunnleggende menneskerettighetene.

Dialog med hetserne

Selv har Utøya-overleveren bokstavelig talt fått føle ytringsfrihetens pris. Hun har en Facebook-feed som til tider renner over av regelrett hets. Men ikke bare forsvarer hun nett-trollenes rett til å vrenge seg. Hun prøver å få dem i tale.

– Jeg er veldig opptatt av å forstå mennesker og hvor de kommer fra. Hva som gjør at de har dette behovet for å spre hat i mitt kommentarfelt. Jeg tar det i stadig mindre grad personlig.

– Har du møtt noen av dem ansikt til ansikt?

– Nei, men jeg inviterer dem til kontoret mitt. Senest akkurat nå, en som hadde lagt ut en veldig følelsesladet tekst der han hetset meg.

– Ville han komme?

– Nei. Han svarte at han ikke skjønte hvorfor han skulle snakke med meg. Men da har jeg gjort det. Det kan være tungt. Men jeg tror faktisk verdensbildet kan endres litt ved å forstå at vi på den andre siden av tastaturet også er mennesker. For meg er det et bidrag til en verden der vi ikke bare bor i samme land, men i samme virkelighet.

Varaordføreren i aksjon i bystyresalen under årets budsjettbehandling. Til høyre, ordfører Marianne Borgen, til venstre, finansbyråd Robert Steen.
Espedal, Jan Tomas

By og land, mann mot mann

Så kan vi jo spørre hva den stadig skarpere tonen mellom distrikt og hovedstad gjør med fellesskapsfølelsen. Og hvordan hun selv trives som en del av Oslo-eliten.

– Hæhæhæ! Å bli kalt elite, det er rart, altså ...

Hun forteller om faren sin som satte seg på et fly til Europa og tilfeldigvis havnet i Norge. Som har jobbet hardt hele livet og ikke i sin villeste fantasi kunne se for seg at datteren skulle ende som varaordfører i Norges hovedstad.

– Men det viser at alt er mulig. Det er ikke kødd at den amerikanske drømmen er lettere å oppnå i Norge enn i USA.

– Men snakket om Oslo-eliten viser jo at avstanden mellom by og land øker?

– Jeg tror vi må minne hverandre på hvor vakkert det er at vi har by og land og alt i mellom i dette landet, sier hun, og lovpriser distriktspolitikken som skal gjøre det mulig å bo der du vil.

– Sånn at jeg kan gå på en skole på Grorud og få den samme undervisningen som i Orkdal. Det er Norge! Men vi kan ikke klandre de som ønsker å bo i byen.

Hun tar en sjelden tenkepause.

– La meg si det sånn: Det er like langt fra Hammerfest til Stortinget som fra blokka på Grorud til Stortinget. Det handler ikke bare om meter. Men om du tør å delta, og om du føler at du har tillit til politikerne. Det er så viktig!

Selv bruker hun mye tid på å snakke med ungdom med minoritetsbakgrunn og oppmuntre dem til å ytre seg. Si sin mening. Ofte opplever hun at de kan mene masse, men ikke tør, fordi de er redde for hets.

– De sitter i verdens beste land og tør ikke si hva de mener. Det er også en utfordring for demokratiet og en avstand til makt.

Kamzy Gunaratnam har fått høre at hun ikke ønsker integrering. Det hun mener, er at alle i Norge skal ha felles kjøreregler, men at det må være mulig å ha et ben i flere kulturer.
Dan P. Neegaard

Nasjonalisme på ville veier

I Norge er det fortsatt forbundet med pur glede å vifte med flagg og feire vår nasjonale selvstendighet. Samtidig er helt andre nasjonalistiske strømninger i andre land bakteppe for dagen.

Kamzy Gunaratnam har vært opptatt av spørsmålet siden hun forholdsvis nerdete fordypet seg i Wergeland og Welhaven på ungdomsskolen.

– Jeg digga å lese om dem. Men jeg visste ikke hvilken side jeg skulle velge. Wergeland som sto for det norske, eller Welhavens dragning mot kontinentet.

Hun skjønte at svaret måtte bli: Begge deler.

Det preger også henne syn på integrering.

– Selv innså jeg at selv om vi må ha felles kjøreregler trengte jeg ikke velge. Jeg er litt norsk, litt tamilsk, litt internasjonal og mest Oslo. Det er meg!

Hun anbefaler de som i dag tipper over i forkvaklet nasjonalisme å vende tilbake til historien, Wergeland og jødeparagrafen – den som nektet jøder adgang til riket.

– De må spørre seg, hva ville stått i jødeparagrafen oversatt til i dag, og hvor mange ville støttet den, sier hun og fortsetter:

– Alle som mener de er del av en motstandsbevegelse, bør sette seg inn i hva motstandsbevegelsen gjorde under 2. verdenskrig. De var rollemodeller. Dagens «motstandsfolk» drar Norge i feil retning.

Ikke kronisk norsk, men kapabel

Det er nøyaktig 20 år siden Ap-politikeren Rubina Rana skapte norgeshistorie ved å lede 17. maikomiteen som den første med minoritetsbakgrunn. Hun mottok drapstrusler og måtte ha politibeskyttelse i toget.

– Når jeg takker dem som har gått foran, takker jeg også henne. Og jeg tenker at Norge har forandret seg mye. Til det bedre. Og 17. mai er den mest inkluderende dagen vi har, sier Gunaratnam.

Det er nøyaktig 20 år siden Ap-politiker Rubina Rana skapte Norgeshistorie som den første lederen av 17. mai-komiteen med minoritetsbakgrunn. Hun mottok drapstrusler og måtte ha politibeskyttelse. Men i toget ble hun heiet frem.
Urdahl, Olav

Men selv fikk den ferske komitélederen altså høre fra en fremtredende Frp-politiker at «etnisk norske med kronisk norsk bakgrunn» ville vært bedre skikket til vervet.

Gunaratnam sukker tungt.

– Den kommentaren rokker ikke ved meg og mine norske verdier. Jeg er fullstendig kapabel til å lede 17. maikomiteen.

Nytt sukk.

– Men jeg blir sint på vegne av barn og unge i Oslo som ser en sånn kommentar. De begynner å tvile på hva de selv kan bidra med, og det finner jeg meg ikke i!

Gunaratnam fikk massiv støtte. Nå håper hun at alle som støttet henne også står opp for disse ungdommene og for den mindre synlige «hverdagsrasismen»: Et underforstått spørsmål. En subtil kommentar. Å ikke bli innkalt til jobbintervju.

– Hvis du er like komfortabel med å si fra da, blir jeg veldig stolt, sier hun.

Selv er hun glad for aldri å ha opplevd rasisme i forbindelse med 17. mai. Hun håper de som har opplevd det, aldri slutter å gå i 17. mai-tog.

– For verdiene landet er bygget på, de er riktige. Og de skal vi samle oss om, ikke la noen få ødelegge.

Lederen i 17. maikomiteen elsker 17. mai, blant annet fordi hun alltid har følt seg inkludert denne dagen. Hun oppfordrer alle til å tenke inkludering under feiringen.
Dan P. Neegaard

– Hva må vi passe på i feiringen av Norge så vi ikke tipper over i selvgodhet?

– At uansett hvordan du markerer dagen, sørg for at alle er inkludert. Har du fest, inviter alle i gården, har barna fest, inviter alle i klassen. Skal du sprette en sjampis, spander på nabobordet. Vi må tenke litt som julaften.

Komitélederen gleder seg altså uhemmet til hele dagen. Hun er overhodet ikke redd for å gå foran i toget og er ikke kjent med at det har kommet trusler rettet mot henne.

Men én ting er hun nervøs for: At hurraropene til kongen under Slottsbalkongen skal gå i ball under hennes ledelse.

– Jeg har gitt klar beskjed til alle politikerne jeg skal gå sammen med: Denne gangen må dere ikke rote det til!