Løp ti maraton på ti dager i påsken

– De aller fleste kan komme seg ut og gjennomføre noe. Man må bare ta én dag av gangen, sier Therese Falk.

– Hvordan det begynte? Godt spørsmål.

Therese Falk (45) ler. Under en fredagspils med lærerkollegaen foran en videoskjerm, datt det bare ut av henne da de spurte hva hun skulle gjøre i påsken.

– Nei, jeg skal vel bare løpe noen maraton for å få tiden til å gå, sa hun og lo.

Så tok det ene det andre. Fredag 3. april løp hun «frem og tilbake på noen gangveier» på Grorud, 42 kilometer til sammen. Søndag, etter å ha løpt tre maraton, bestemte hun seg for å fortsette i tilsammen ti dager.

– Jeg hadde jo sagt det. Det var vel bare sånn at bordet fanger, sier hun.

Falk satte seg bare ett mål: Hun skulle løpe hvert maraton på under fire timer.

Fire på rad

Først på fjerde dagen, mandag, føltes det tungt. Hun løp hjemmefra, fra Kampen og langs E18 forbi Ulvøya, Bunnefjorden og videre ut mot Svartskog. Ved Ingierstrand var det noen tøffe motbakker. Grusomt, beskriver hun det som. Det føltes som om hun kun løp i motvind.

Denne dagen, under sitt fjerde påskemaraton, kom hun i mål etter 3 timer og 52 minutter. Snittfarten var 5,3 minutter per kilometer. Den dårligste tiden så langt.

Fremdeles gjensto seks lange maraton.

Helt utrent er hun ikke. Men det spesielle med Falk er at hun begynte å løpe aktivt først i godt voksen alder. Sitt første maraton løp hun da hun var 37 år. Etter det ville karrieren ingen ende ta. Hun har løpt seg til flere NM-gull, og er kåret til årets kvinnelige ultraløper tre år på rad. Hun har løpt langt over 80 maraton.

A-magasinet har tidigere skrevet en sak om henne. Om kvinnen som røyket, slet med vekten og var deprimert. Så begynte hun å løpe ekstremt langt.

Det fineste øyeblikket

Falk hadde et godt treningsgrunnlag. De tre første dagene under påskemaratonen var de beste. Den sjette dagen den aller fineste. Da løp hun til Nittedal og hjem igjen. Ved Kjul, like før hun passerte de folketomme alpinbakkene i Varingskollen, sto en mann og heiet. Hun ble helt rørt. Han hadde lest om prosjektet hennes på Instagram og sto og ventet.

«Stå på videre», ropte han.

– Dette er jo bare en egotripp. En hobby. At noen gidder å stå å heie på meg, synes jeg er utrolig fint, sier Falk.

Den dagen dro hun hjem og spiste av et gigantisk påskeegg, fylt med marsipan, potetgull, Kvikklunsj og kokosboller. To ganger har hun og mannen måttet fylle det opp igjen i løpet av påsken.

På den syvende dagen, skjærtorsdag, var tærne blodige, men hun løp fort. Rundt og rundt på banene på Valle Hovin stadion. Hun mistet tellingen, men trolig var det over 30 runder. På 3 timer og 36 minutter. Dag ni mistet hun nesten motet.

– Hva jeg gjør da? Jeg pleier bare å lure meg selv. Bare en runde til, sier jeg. Da går det som regel bra. Når det er tungt, roer jeg bare ned tempoet slik at jeg slipper å kjenne at det er vondt noen steder. Da trives kroppen mye bedre, og alt flyter litt lettere.

Jo da. Falk har tunge dager, hun som alle andre.

– De første kilometerne er alltid litt kjipe. Men jeg er i grunnen mer imponert over dem som klarer å komme seg ut, og over dørstokken første og andre gangen. Jeg er jo vant med dette, jeg vet jo alltid at det blir bedre etter noen kilometer, sier hun bare.

Ti dager senere, søndag første påskedag, hadde hun løpt ti maraton. 420 kilometer til sammen. Kroppen? Den føles som før. Hoftene er litt ømme, det er det eneste, forteller hun.

Og målet? Det nådde hun. Snittfarten hennes på de ti maratonene var på 3 timer og 47 minutter.

Det som for mange kanskje føles uoverkommelig, havner langt ned på listen over det Falk mener er både tøft og spesielt.

– Dette er egentlig ikke så himla vanskelig.

– Neivel?

– Jeg er litt sta. Det kan være nøkkelen. Jeg liker å bevise overfor meg selv at jeg kan få til ting. For ting er ikke så vanskelige når man først har kommet seg ut. Det er bare å bestemme seg og ikke problematisere alt.

Én ting er Falk spesielt fornøyd med.

– At hodet gidder og at kroppen tåler det. Jeg har ikke blitt et eksepsjonelt bedre menneske at dette. Jeg bare gjorde det og det er jeg kanskje mest stolt av. Gjennomføringsevnen.

Lærer på Fagerborg

Tirsdag skal hun møte elevene hun er lærer for på en videoskjerm igjen, en 8. klasse på Fagerborg skole. Hun savner dem.

– Jeg savner å gi dem en klem og å få en klem. Å se dem og snakke med dem, sukker hun.

For lærer er det hun egentlig er. Falk gjentar at hun synes påskeprosjektet hverken er spesielt eller unikt. Det var «bare en joggetur som utviklet seg til et litt større prosjekt enn det som var planlagt».

– De aller fleste kan komme seg ut og gjennomføre noe. Man må bare ta én dag av gangen. Én kilometer og en dørstokk av gangen. Ikke gjør prosjektet til noe komplisert. Du må bare komme i gang, så fortsetter du.

• Hør podkasten om Therese Falk – kvinnen som løper for livet: