Mens debatten går om flytting av statlige arbeidsplasser fra Oslo til distriktene, tiltrekker Leikanger jobbsøkere fra hele landet.

Nede ved Sognefjorden med utsikt til fjell, frukttrær og offentlige kontorer, sitter de som ennå ikke har tatt ferie og spiser lunsj i solskinnet.

– Det er litt stille, sier Ole Øystein Barsch.

Studentene Ingrid Skar (f.v.), Andreas Norstein, Ole Øystein Barsch, Malena Soto og Camilla Tran og Cindy Svendsen Ceesay tilbringer sommeren på «Difi camp» i Leikanger.
Paal Audestad

– Du må like å trene og gå tur for å være her. Sjefen liker å ta oss med på tur, sier Cindy Svendsen Ceesay.

De er blant studentene som er kommet fra Trondheim, Oslo og Bergen til årets «Difi camp»: Leikangers svar på sommerleir for fremtidige byråkrater.

Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) er en av «hjørnesteinsbedriftene» i Leikanger. Bare 2237 personer bor i den lille kommunen, og det er nesten 700 statlige arbeidsplasser der. Det gir Leikanger landets største tetthet av byråkrater.

De mange kontorene har sørget for at innbyggerne i kommunen er blant landets høyest utdannede i snitt. Netto innflytting dit er i pluss, og det har til tider vært boligmangel.

Samhold blant etatene

– Det merkes at det er mange innflyttere. I barnehagen sønnen min gikk i er det jo nesten ingen som snakker sognemål lenger, sier Katrine Evebø fra Nordfjord.

Hun kom hjem til fylket for syv år siden og fikk jobb i NAVs økonomitjeneste. Det sies at en tredjedel av statsbudsjettet sluses gjennom den store, grå bygningen ved fjorden.

– Vi viser stadig at vi kan ta på oss nye oppgaver, sier Katrine Evebø (t.v.) og Kristine Birkeland. Begge jobber i Nav, men er ikke redde for at den nasjonale økonomitjenesten skal flyttes.
Paal Audestad

Kollega Kristine Birkeland kom nyutdannet fra Bergen for tre år siden med samboeren fra Trondheim. Han jobber i Difi.

– Jeg ble veldig positivt overrasket over at det var så mange andre i samme situasjon: Tilflyttere med høy utdanning på samme alder som oss. Da vi flyttet, var jeg mest fokusert på den spennende jobben og tenkte at vi har alltids hverandre, sier Birkeland.

– Så var det en verden på Leikanger òg! skyter Evebø inn.

Facebookgrupper, ski- og sykkelturer, og den ukentlige byråkratmiddagen på Fjordkroa er viktige integreringstiltak for de nyankomne. Det arrangeres også jevnlig «byråkratmesterskap» i volleyball, innebandy og håndball.

En langsiktig plan

Det er ikke tilfeldig at Leikanger er blitt hele Norges «byråkratbygd». I 1995 samlet daværende fylkesmann Oddvar Flæte offentlige etater, høgskolen, Vestlandsforsking, KS og NHO på sitt kontor i Leikanger.

«Vi må lande noe på IT» var budskapet. Det ble starten på IT-forum Sogn og Fjordane, og prosjektet som skulle hale i land mange statlige kompetansejobber.

Jostein Fondenes er fruktbonde og pensjonist i dag. Før var han utviklingssjef og assisterende fylkesmann i Sogn og Fjordane. Han var med på å så frøene som er blitt til dagens store statlige sektor i hjemkommunen.
Paal Audestad

– Vi er ikke ferdige enda, sier Jostein Fondenes, som nå er pensjonist og fruktbonde.

Han var utviklingssjef hos Fylkesmannen da Difi ble opprettet i 2008. Etter at de første datamaskinene kom på plass i 1983, har Fylkesmannen sammen med Vestlandsforskning og privat næringsliv vært med på å utvikle flere offentlige systemer, nettportalen Norge.no, og internasjonale kartapplikasjoner.

– Vil vi ha noe, må vi være et hestehode foran. På slike steder kommer ikke arbeidsplasser av seg selv. Sogn og Fjordanes IT-miljø viser at det går an å være sterke selv om man er små, sier Fondenes.

Storkommunen kommer

Tross alle de unge innflytterne fra byen, må man lete lenge etter en kaffebar i Leikanger. Forklaringen kan være at Sogndal ligger bare 20 minutters kjøretur unna, med både kino og kjøpesenter. Og i Sogndal har boligprisene nådd Oslo-nivå, meldte E24 i fjor.

– Det var mer liv her for 20–30 år siden. Mange bedrifter har lagt ned eller flyttet, både banken og tannklinikken er borte, sier Geir Morten Eikeberg.

Han er én av få ekte systrendingene – altså en person fra Leikanger – som Aftenposten møter denne julidagen. Han og kona jobber begge i Sogndal. Mange pendler over kommunegrensene. De forsvinner når Sogndal, Leikanger og Balestrand slås sammen til én kommune.

Marie Solvoll Lyby på vei mot Bjørgehaug, en bratt tur som starter nesten utenfor kontordøren på Statens hus.
Paal Audestad

Sentralt mellom fjellene

Med mange statlige jobber blir kommunen likevel sårbar for regionalisering og omstrukturering. I juni fikk de rundt 20 ansatte på fylkeskontoret til Nav i Leikanger beskjed om at jobbene deres trolig flyttes til nytt regionkontor i Bergen. Nå er det knyttet spenning til hva som vil skje når også fylkene slås sammen til en ny vestlandsregion. Leikanger beholder trolig fylkesmannssetet.

– Det blir spennende fremover, fortsatt er det mye vi ikke har svar på, sier Marie Solvoll Lyby fra Rygge i Østfold.

Hun er assisterende juridisk sjef hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, og savner ikke tiden med eget advokatfirma i Moss.

– Det er så verdt det. Kombinasjonen av fjell og en utfordrende jobb gjorde at vi endte på Leikanger. Jeg føler at jeg bor mer sentralt nå enn noen gang, sier Lyby.

Deretter ramser hun opp alle fjellene hun og samboeren bare er en liten biltur unna: Sognefjellet, Strynefjellet, Hemsedalsfjellet og Vikafjellet. Garantert skiføre om vinteren. På kontoret i Statens hus står joggeskoene klare til bruk.

En annen byråkrat som bokstavelig talt ble bergtatt av Leikanger, er danske Martin Michelsen. Han sa opp jobben i København og tok med seg familie og hund for å jobbe med IT-utvikling i Difi.

Martin Michelsen og familien har nylig flyttet inn i nytt hus i Leikanger. Sønnen Hjalmar (15) har søkt på toppidrettsgymnas til høsten, med ambisjoner om å bli første danske som gjør det stort i langrenn.
Paal Audestad

– Jeg har alltid vært fascinert av fjell og norske landskap. I Danmark ble jeg sett på som litt rar, mens her er det helt normalt at folk spør hvor du har vært på tur i helgen, sier Michelsen som er svært fornøyd med gangavstand til jobb.

– Er det ingenting dere savner?

– På Kiwi er det ikke akkurat så mange typer pasta og olivenolje som vi er vant til. Men noen ganger ser jeg meg rundt og skjønner nesten ikke hvordan det er mulig å bo på et så vakkert sted.

Store ringvirkninger av statsjobbene

Det er ikke bare de statlige arbeidsplassene som forsvinner, dersom de flyttes ut. Konsulentselskapet BDO anslår at for hver 100 offentlige jobb i kommunene, påvirkes 36 private arbeidsplasser.

I et scenario de har laget for Sogn og Fjordane, hvor administrasjonsoppgaver hos Fylkesmannen, fylkeskommunen og Høgskolen blir flyttet fra fylket, i tillegg til et redusert antall jobber hos Nav og Skatteopplysningen, kan totalt 578 jobber forsvinne innen 2025. Folketallet i regionen vil da synke med drøyt 870 personer.

I motsatt fall kan flere administrative oppgaver gi flere hundre nye jobber.

Det er gode grunner til at det blir konkurranse når staten vurderer å bytte adresse. Men å flytte direktoratene som allerede finnes i Oslo, har ikke ordfører Jon Håkon Odd (Ap) stor tro på.

– Leikanger er et veldig godt eksempel på at man må bygge stein for stein. De statlige arbeidsplassene er opprettet her fordi vi har bygd et fagmiljø som kan løse disse oppgavene, sier Odd.

Andre kan lære av Leikanger

Tynset i Hedmark – med sine 5592 innbyggere – kan nå få 80 nye arbeidsplasser med det nye helsearkivet i 2018. Dette kan de lære av Leikanger om å holde på byråkratene:

– Et sted å bo er det viktigste, sammen med barnehage og skoletilbud. Og noe å gjøre på fritiden og kveldene. Hvis ikke forsvinner de fort, sier Jostein Fondenes.

– Hvordan ville Leikanger sett ut uten de nye statlige arbeidsplassene i dag?

– Jeg tror vi hadde blitt avviklet. De er grunnen til at Leikanger fortsatt er på kartet.